Å finne sin egen melodi

Veronika har vært ny i klassen så mange ganger at hun har slått på alle forsvarsmekanismer. Det er en intens leseropplevelse å bli med henne på nok en flytting.

Veronika står i en klassisk identitetskrise, og veien ut av den er lenge uviss. Vi heier på Veronika og håper at hun skal klare seg i et nytt miljø. Men livet er kanskje ikke slik at alt går pent opp i siste kapittel?

Det sinte barnet
Veronika vil ikke danse. Hun lukker døra til rommet sitt. Når hun presser fingertuppene hardt inn i ørene, kan hun høre en buldrende lyd. Det er som om hun har et uvær inni hodet. Et uvær som kan overdøve den teite musikken til mamma.

Veronika, mamma og lillesøsteren Josefine har nettopp flyttet. Nok en gang. Moren blir fort lei av kjærester og leiligheter, og så flytter de. Veronika har skiftet adresse og pakket ned og opp tingene sine flere ganger. Hun har møtt nye klasser, hun har lært seg navn og fått venner. Nå er hun lei. Veronika har bestemt seg for at alle i den nye klassen er duster. 21 ekle, stygge drittunger. Veronika beskytter seg gjennom språket, hun kaller andre teite og snakker om det hun ikke vil – som å danse. Da hun møter en gutt i den nye klassen som står og ser på henne md nysgjerrige, brune øyne, ser hun ham i øynene og tenker så høyt hun kan BORTSKJEMTE DUST!

Slik beskytter Veronika seg mot å investere i nederlag og bortkastede relasjoner. Hun vil ikke, hun hater, hun nekter. Hun lar uværet inni seg komme til uttrykk gjennom aggressivt språk og aggressive handlinger.

Guarden senkes når Veronika er sammen med søsteren Josefine. Josefine syns det er spennende å flytte, hun ligner moren på mange måter, og det er ikke urimelig å tenke at Veronika kan være sjalu på søsteren. Likevel er hun var, sår og varm i forholdet til lillesøsteren, og har et nærere forhold til søsteren sin enn til moren, ja, enn til noen andre.

Mye innhold, få sider
Boka er bare 68 sider lang. Det er ikke til hinder for mye innhold, og den fortettede formen fungerer fint. Rebecca Bach-Lauritsen forteller økonomisk og med klare, gode bilder. Her er et eksempel på en kapittelstart og en forflytning som sitter med det samme.

Kafeen lukter såpe og pommes frites.

– To kaffe, sier Mummi.

Kapitlene er korte, og første setning eller setningsdel står med store bokstaver. Flere av disse setningene er de samme eller ligner hverandre. De er korte og konkrete, og kan ses på som en liten fortelling i fortellingen.

Symboltetthet
En rekke symboler brukes virkningsfullt gjennom boka. Veronikas hår er et blikkfang på omslaget, og i bokas andre kapittel børster Veronika håret sitt helt elektrisk, «som et strømgjerde som skal holde folk vekk». I aller siste kapittel grer Mummi, mammas nye kjæreste, gjennom Veronikas hår med fingrene.

Potteplanten Veronika holder i hendene på omslaget, er også et gjennomgående element. Veronikas mamma liker ikke potteplanter, hun vil heller ha avskårne blomster, hun fnyser av potteplanter og lar dem tørste i hjel. Det er hos Mummi Veronika finner potteplanten hun tar med seg på skolen. Alle i den nye klassen har en potteplante med navn på, og Veronika ønsker å være en av dem i bokas slutt (selv om de fremdeles er duster!). Når hun kommer inn i klasserommet første gang, er klassen gått for å se film og bare gipsmaskene av dem henger igjen – et vellykket bilde på å møte enda en mengde ansikter.

Kart, tall, bokstaver og navn er vanskelig for Veronika. Hun vil ikke forholde seg til å finne fram, å orientere seg i nye rom, klasser, nabolag. Forholdet hennes til seg selv symboliseres blant annet ved en rød flekk som dukker opp flere ganger. Den er både svært synlig og et sted å forsvinne i.

Veronika er rotløs og føler at hun ikke har kontroll på hvordan livet sitt ruller framover, som en rulletrapp, også nydelig illustrert av Stian Hole. Mens knagger og plagg, som Veronikas nye og for store genser, hjelper henne å holde fast i noe.

Alle disse symbolene viser en vei – fra det desperate, sinte, identitetsløse til en mer trygg Veronika. Ikke problemfri, men Veronika velger å prøve.

Uttrykksfulle ansikter
Norske Stian Hole har laget omslag og fem dobbeltsidige illustrasjoner i svart-hvitt. Holes stil er absolutt gjenkjennbar. Han bruker mønstre og elementer som går igjen, også gjenbruk fra tidligere bøker, blant annet kometer fra Garmann-bøkene og plysjterningene fra omslaget til min egen bok fra i fjor,Saiko. Det første oppslaget er det strengeste og retteste, med plansjer, kart og geometriske former. Det siste er mest rufsete, en konsentrert Veronika med hendene hardt om lastebilrattet og Mummi i bakgrunnen.

Illustrasjonene føles litt uvante i denne typen bok, men fungerer fint. Det mest vellykkede er Veronika i rulletrappen, med enkel symbolbruk og et ansiktsuttrykk som fanger motløshet og sårhet. I det hele tatt er ansiktene fascinerende og uttrykksfulle, mens andre elementer og detaljer forsvinner litt i det grå. Jeg savner Holes saftige fargebruk.

Det sviktede barnet
Veronika har et vanskelig forhold til moren, og debutanten Rebecca Bach-Lauritsen velger å løse vanskelighetene deres på en problematisk måte. De er to ulike personligheter – potteplanten versus de avskårne blomstene, så å si. Veronika er dømt til å følge morens ulike kjærester og nykker, hun blir sviktet og kanskje også forsømt. De kommuniserer dårlig, og forholdet mellom dem skifter ikke retning gjennom boka. Moren har også et vanskelig forhold til sin egen mor, og Veronika savner kontakt med mormoren i Norge. Det er verd å merke seg at også Mummi har hatt et vanskelig forhold til moren sin.

Det blir Mummi, og delvis også gutten i den nye klassen, som gir Veronika nytt håp. Hun velger å prøve, bli kjent med nok en ny klasse og nok en kjæreste. Men hva skal få moren til å holde på denne kjæresten? Hva skal få henne til å bli på akkurat dette stedet? Jeg ser ikke endring hos moren, og savner et oppgjør, en samtale, en endring av kursen mellom mor og datter. Hovedproblemet i boka framstår som uløst, selv om Veronika har fått ny tro på seg selv.

Vil Veronika lykkes?
Selv om slutten peker ut en ny retning, løser ikke alt seg for Veronika. Moren og mormoren er fremdeles ikke på talefot. Veronika og moren er fremdeles svært ulike. Veronika har ikke fått fortalt at hun har løyet. Det er også noe tiltalende ved at alt ikke bare går enkelt opp – slik er tross alt livet. Også barn må forholde seg til problemer som ikke løses over tid, og at det likevel er rom for gode og nye opplevelser og nysgjerrighet på livet.

Danske Rebecca Bach-Lauritsen har gått på Forfatterskolen for Børnelitteratur, og fikk Skriverprisen 2011 forDet er jeg som er Veronika. Den danske tittelen er Veronika lyder som harmonika, her har et poeng gått tapt i oversettelsen. Oversettelse er som kjent en utakknemlig jobb – den merkes best når den er dårlig utført. Jeg fant ingenting å si på Jørn Roeims oversettelsesjobb, men tror en norsk barneleser vil stusse på at Veronika har en mormor i Norge – det er ingen referanser til et dansk miljø i teksten.

Det er jeg som er Veronika. er en gjennomarbeidet, økonomisk skrevet og symboltettet roman, en sterk leseropplevelse der vi håper hun får det til. Men lykkes hun? Jeg hadde hatt større tro på det om forfatteren hadde latt henne ta tak i roten til problemene. Men det er klart vi heier på såre og sinte Veronika når hun er på vei til å finne seg selv. I avslutningen følger Rebecca Bach-Lauritsen opp starten på boka:
[quote style=»boxed»]Veronika stikker fingertuppene i ørene. Hører at det suser i hodet. Som regnet på rasteplassen. Som rumlende rulletrapper. Som lastebilhjul på veien. Som begynnelsen på en helt ny melodi.[/quote]