Å gråte noen andres tårer

Nattboken er ett av de to finske bidragene til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, og er skrevet av Inka Nousiainen og illustrert av Satu Kettunen. De tar oss umiddelbart med inn i bokens univers, idet Måne spør oss: «Har du nånsin skrivit nattbok?»

Det er omtrent det samme som en dagbok, blir vi forklart, bare at man skriver om det som skjer om natten. Måne sitter på sengen sin og ser ut gjennom vinduet og inn i natten. I sengen ligger nattboken åpen. Måne tar med seg nattboken og leseren, går ut i natten og opp en bakketopp, og møter jenta Ra. Måne stiller det samme spørsmålet til henne, og hun sier det er det beste spørsmålet hun noen gang har hørt. «Dagen därpå är jag gladare än på länge. Vad annat kann man vara när man har fått ställa sin fråga til rätt person», sier Måne. Kanskje er dette første gangen Måne opplever vennskap og forståelse? Møtet med Ra blir et vendepunkt for Måne.

Sol og Måne

Måne har fått navnet sitt fordi moren sa det var som å ha en fullmåne i magen. Ra har fått navnet sitt etter solguden. Så rart å ha en venn oppkalt etter solguden, tenker Måne, når man selv er allergisk mot solen. For når Måne er ute i lyset, biter solstrålene som ormer. For å beskytte mot solens lys, har Måne fått en romdrakt. En drakt som beskytter, men som samtidig isolerer.

Måne klarer ikke klarer å gråte sine egne tårer. Ra er Månes motsats. Hun gråter fordi alt er så vakkert. Et av de mest rørende oppslagene finner vi på s. 22–23, hvor vi ser Ra gråte, smilende og med blikket vendt ned. Måne står ved siden av og ser på henne med sitt milde blikk, og sier:

– Tänk om du gråter mina tårar?
Ra rynkar ögonbrynen.
– Eftersom du gråter så ofta. Fastän du inte är ledsen. Och jag gråter alldrig. Fastän jag är ledsen. Så tänk om det är mina tårar som kommer ut ur dina ögon.

Mildheten og omsorgen Måne og Ra føler for hverandre, kommer godt til uttrykk her.

Et bildeunivers rikt på farger og detaljer

Satu Kettunen er en svært spennende illustratør, som i stor grad bidrar til å skape et drømmeaktig visuelt miljø i Nattboken. Hun utnytter bildeflatene til det fulle, og fyller dem med store figurer i ulike teknikker og utførelser. Det blir en fantastisk kollasj av utklipp i ulike mønstre og former, grove og tynne pennestrøk, bildeelementer som både overlapper og som ligger i sjikt. Balansen er god mellom de varme og lyse oppslagene, og de nattlige og mørkere oppslagene. De lyse domineres av gul- og rosatoner, mens de mørke av lilla, blått og turkis. Slik lykkes hun med å vise oss natten og skogen, uten at det bærer preg av dysterhet. I stedet gir det assosiasjoner til himmelen og universet. Sol, måne og stjerner er motiver som går igjen gjennom hele boken. Allerede på omslaget ser vi tittelen Yökirja skrevet som et stjernebilde, og gjennom hele boken ser vi små referanser til universet og verdensrommet. Himmellegemene representeres gjennom Måne, Ra, stjernebilder eller små planeter som henger som en slags uro fra taket.

Karakterene er malt på papir, klippet ut og limt på bildeflatene. Øynene deres er store, og blikkene er klare. Det gjør det lett for leseren å bli dratt med inn i bildeuniverset. Detaljene er mange, men hver enkelt av dem virker å ha sin plass. Og man oppdager stadig nye nyanser og betydninger i teksten, så vel som i illustrasjonene.

Nyansert og uttrykksfull

Kettunens illustrasjoner vekker empati hos leseren, og Inka Nousiainens tekst har en letthet over seg som gir en slags barnlig, filosofisk undertone. Etter noen gjennomlesninger la jeg dessuten merke til at det ikke brukes noen kjønnsspesifikke pronomen eller åpenbare tradisjonelle kjønnsmarkører når Måne opptrer – verken i teksten eller i illustrasjonene. Leseren møter et barn med et litt skjevt smil og en lang lugg. Dette er et grep som kan bidra til at hvem det måtte være kan identifisere seg med Måne.

Nattboken blir dermed en nyansert og uttrykksfull bildebok, både språklig og visuelt. Nousiainen og Kettunen inviterer leseren til å ta mange stopp underveis for å utforske teksten og illustrasjonene i samspill. Vi får aldri vite hva Måne og Ra skriver i nattboken. Men i siste oppslag tar Måne den med seg ut i natten igjen, klar til å fylle den med opplevelser fra natten. Eller kanskje er de drømmer?