Å stake ut ny kurs

Keeperen og havet er en bok som handler om den spennende og svimlende fasen i livet der man innser at man ikke alltid skal leve det samme livet man har vært vant til. Den handler om hva som skjer når den lille barndomsverdenen utvides, og hvordan det gjerne kjennes som om endringene skjer både plutselig og gradvis.

Maria Parr lot oss bli kjent med Trille og Lena i den prisbelønte og filmatiserte boken Vaffelhjarte, og i årets bok møter vi dem igjen, men de har blitt noen år eldre. De går siste året på barneskolen, og selv om vennskapet dem imellom er like solid, er det mye som er annerledes – og som skal bli annerledes. Historien starter på slutten av sommerferien, og slutter idet neste sommerferie skal ta til.

Vennskap i utvikling

Det er Trille som fører ordet i fortellingen. Han er en forsiktig og skoleflink fyr som for det meste holder seg hjemme hos familien på gården i Knert-Mathilde, en fiktiv vestlandsbygd. Lena er hans rake motsetning – høylytt, utadvendt, temperamentsfull og sprekkeferdig av påfunn. At dette fører til en viss ubalanse i vennskapet aner man allerede i det første kapittelet, der Lena kommer hjem fra ferie og bobler over om Kreta.

Og på Kreta, der var det så varmt midt på dagen at det var nesten som å stå rett ved eit jonsokbål heile tida. «Du skulle søren ta kjent, Trille!». «Ja», sa eg og togg vidare.

Det var irriterande å aldri ha vore i Syden. Men eg hadde noko å fortelje, eg også. Eg venta spent på at Lena skulle spørje om det hadde skjedd noko nytt i gamlelandet. Men nei.

Det er imidlertid en balanse i ubalansen, i den forstand at Trille og Lena har etablerte roller i vennskapet, roller de gjennom mange år har funnet seg til rette i. Keeperen og havet er på mange måter en historie om hva som skjer når disse klare rollene rokkes ved. Det at Lena kommer hjem og forteller om Kreta, er et frempek om disse endringene – de er begge i en fase av livet hvor verden vokser og blir større enn Knert-Mathilde, og dette fører til at de begge må justere sine roller og ståsteder.

Verden blir større

Det er da en nederlandsk familie med en datter på Trille og Lenas alder flytter til Knert-Mathilde at den store verden virkelig kommer til bygda. Birgitte har bodd flere steder i verden, inkludert Kenya, og hun er annerledes enn alle Trille kjenner. Han blir dypt fascinert:

Eg tenkte meir og meir på Birgitte. Det var litt som om det hadde landa ein mjuk fugl midt i klassen vår, ein som såg forbi det som var dumt og teit med folk.

Lena, som er vant til å være den eneste jenta i den lille klassen, reagerer med en viss uro på Birgittes inntreden – litt på grunn av sjalusi, men trolig også fordi hun på samme tid opplever å for første gang bli ettertrykkelig plassert i jentebåsen. Lena, som alltid har vært keeper på bygdas fotballag, blir plassert på sidelinjen idet en ny, krevende trener tar over laget. Er det fordi hun er jente? Kan hun kanskje ikke holde følge med guttene? Og dessuten – hvorfor setter ingen pris på de talentene hun har? Som hun sier:

«Det er ikke ein kjeft som bryr seg om det eg kan. Men musikk og matte og alt drit som eg ikkje får til, det synest alle er dødsviktig.»

Trille på sin side reflekterer også over hva fremtiden skal romme. Skal han bli i Knert-Mathilde resten av livet, eller skal han reise ut? Studere i et annet land, som Birgitte snakker om? Og kan man virkelig det – bare reise rundt og gjøre som man vil når man blir voksen? Dette er tanker Trille aldri før har hatt, og de overvelder ham. I tillegg innser han for første gang at farfaren, som alltid har vært et fast anker i livet hans, faktisk er dødelig.

Det er først og fremst hverdagslivet som skildres i Keeperen og havet, men innimellom truer det også små og store farer. En hjemmesnekret flåte havarerer midtfjords, storm og springflo overrasker under julebukkferd, en kveiteline surrer seg rundt hånden til farfar, og Trille må alene lose en uregjerlig fiskebåt trygt i havn. Det er særlig denne siste hendelsen som skal sette spor.

Fram til den dagen var det som om alt hadde vore på leik. Same kva eg rota meg opp i, så var det ein vaksen der som ordna opp. Men denne dagen om bord i Troll låg den einaste vaksne livlaus i sitt eige blod på dørken. Rundt oss var det uroleg sjø på alle kantar. Eg kunne ropt livskiten ut av meg, og ingen hadde høyrt det. Det var berre eg, Trille Danielsen Yttergård, og havet.

Modning og trygghet

Keeperen og havet handler om det å bli – ikke voksen – men modnere. Det å få ansvar, det å ta avgjørelser som får konsekvenser, det å forme eget liv og stake ut ny kurs. Men det å modnes handler også om å gi slipp på kontroll og innse at ikke alt er forutsigbart. Dessuten er det ikke alt som kan takles innad i vennskapets rammer. Det at Lena og Trille hver for seg har utfordringer som de må takle på egenhånd, samt har planer og ønsker som gjør at de ikke lenger kan henge sammen som erteris, er godt og troverdig skildret.

Trygghet er et nøkkelord i Maria Parrs univers. Det er ingen virkelig store trusler i Knert-Mathilde, med unntak av den universelle trusselen om å miste en kjær slektning fordi han er gammel. Men Parr er ikke avhengig av stor ytre dramatikk eller et vell av uvanlige hendelser for å skape driv og spenning – hos henne gnistrer skildringene av hverdagslivet, fordi hun på så vellykket vis evner å se verden gjennom øynene til de de unge hovedpersonene. Hun viser hvor intenst livet kan oppleves når man er tretten år – hvor store bekymringene kan være (en klassefremføring!), hvor svimlende gleden kan bli (hoppe fra moloen!).

Feelgood

Parrs stil er lett gjenkjennelig – humoristisk, muntlig og sitatvennlig. Lena Lid er selvsagt den fremste eksponenten for den parrske språkstilen – full av friske utsagn og overdrivelser. Noen ganger kan det kanskje bli i meste laget, som for eksempel der de nesten blir påkjørt av fergen mens de seiler midtfjords: «Eg skal søren kverke meg knuse den ferja neste gong eg ser henne». Her høres hun kanskje mer ut som en tegneseriefigur enn et barn av kjøtt og blod. Ikke rent sjelden høres hun også ut som om hun lever ganske mange tiår tidligere enn den tiden handlingen er lagt til. Det er noe bestemt nostalgisk over Maria Parrs litteratur, og Keeperen og havet er ikke et unntak. Her gjelder det både språkføring og referanseramme. Målet er kanskje å skape tidløse historier, og det lykkes forfatteren godt i, men det er også en tendens til 70-tallsromantikk over universet hennes. Hun er heller ikke redd for å kjøre på med sentimentale effekter og til tider søtladen feelgood, og det går aldri virkelig galt – selv når det opprinnelig står mye på spill.

Som både Anne Cath. Vestly og Astrid Lindgren viste, så går det an å skape god litteratur av trygg hverdag også, og det er i stor grad denne tradisjonen Parr skriver seg inn i. Bøkene hennes er lette å lese og lette å like, men jeg tar meg i å ønske at hun kunne ta litt større sjanser – særlig nå som hovedpersonene hennes har blitt en del eldre. Hun har blitt sammenlignet med Lindgren, men Lindgren skrev jo ikke bare om Bakkebygrenda og Saltkråkan, hun skrev også bøker som slett ikke kjennetegnes av idyll eller komikk. Dette tror jeg Maria Parr også har i seg, så jeg tillater meg å håpe på at hun i fremtiden vil gi leseren litt mer tyggemotstand.

Både Vaffelhjarte og Tonje Glimmerdal var publikums- og kritikervinnere, og Keeperen og havet blir neppe noe unntak. Den er allerede solgt til ti land, og det er ikke rart – det er universelle saker hun tar opp, som barn i flere kulturer enn den vestlandsnorske kan kjenne seg igjen i.