Å ta av i sosiale medier

Før Marie skulle begynne i åttende klasse, laget hun en liste over ting hun var nervøs for. Den inneholdt to punkter: «Å ikke komme i klasse med Espen» og «Å komme i klasse med Heddy.» Når handlingen i Nørd begynner, har begge punktene gått i oppfyllelse. I tillegg har klassen til Marie fått i skoleoppgave å lage et prosjekt som tar av i sosiale medier, med utgangspunkt i seg selv. Men hvordan skal en som er helt vanlig kunne lage noe som tar av i sosiale medier? Og hvordan skal Marie kunne konkurrere med Heddy, som allerede har en hærskare av følgere på instagram, og som har hår Marie bare kan drømme om?

Hvordan bli populær på sosiale medier?

Nørd handler altså om sosiale medier, og Mina Lystad angriper temaet fra flere vinkler. I tillegg til skoleoppgaven har Marie en mor som blogger, som tar henne med på blogghotell-weekender, som fletter amerikanske life quotes inn i dagligtalen, og som høster beundring hos selv de mest populære jentene i klassen. Det er mer enn Marie kan skryte av, for som Heddy formulerer det: «– Så rart å være så kjedelig når mora di er så kul.»

Til gjengjeld har Marie bestevennen Espen, som skifter hårfarge hver uke, og som på tross av at han ikke bryr seg om å være populær, kommer opp med en idé om hva som gjør Marie spesiell, nemlig klønetheten hennes. Sammen lager de to humoristiske videoer der Marie prøver å sminke seg og å danse. De legger ut videoene under hashtaggen #nørd, og plutselig blir Marie en instagram-stjerne som både blir gjenkjent på butikken og får innpass i gjengen til Heddy.

Lystad underbygger ikke denne vendingen mot popularitet noe særlig, det holder med et par innlegg før #nørd har blitt en hit. Samtidig er det et gyldig poeng at ting kan endre seg kjapt i sosiale medier, og i Lystads univers har den plutselige populariteten også en pris: Marie og Espen begynner å gli fra hverandre, og Marie må føye til et tredje punkt på lista over ting hun er nervøs for: «At Espen skal bli forelska i noen andre enn meg.»

Poengtert om delingskulturen

Dette poenget dukker også opp igjen lenger ut i handlingen, når Marie har klatret i det sosiale hierarkiet. Popularitet i sosiale medier er som kjent en flyktig størrelse, og for å forbli i varmen må Marie fortelle en sterk historie på bloggen til Heddy i anledning Strong story week. I mangel av en dramatisk historie fra sitt eget liv, velger Marie å fortelle en fra Espens. Hun får Heddy til å love å ikke avsløre hvem historien handler om, men løfter er ikke så enkle å overholde på direktesendte videoer, og plutselig blir Marie stående igjen som den som har sviktet bestevennen sin, og som i tillegg har mistet to nye:

– Hvis du har én venn, og så får du to til. Hvor mange venner har du da?
Julia smiler litt.
– Tre?
– Riktig. Men så er du skikkelig falsk, og så svikter du den første vennen din og viser ditt sanne ansikt til de to nye vennene dine. Hvor mange venner har du igjen da?
Julia later som hun tenker seg om. Jeg later som om jeg ikke hører etter.
– Eh, det blir vel null?

Med denne vendingen åpner Lystad for flere viktige spørsmål som i liten grad har blitt drøftet i barnelitteraturen tidligere: Hvilke konsekvenser får delingskulturen som blir dyrket av idolene på sosiale medier? Hvor mye skal en være villig til å utlevere om seg selv og andre, og til hvilken pris? Samtidig problematiserer hun tanken om autentisitet i sosiale medier, og hvorvidt popularitet på nett kan likestilles med ekte vennskap.

Dette er imidlertid bare én av flere tråder i Nørd, og når Lystad introduserer nye tråder, har hun en tendens til å slippe de eksisterende. Når vendepunktet i relasjonen mellom Marie og Espen kommer, har internettfenomenet #nørd for eksempel forsvunnet nesten helt ut av handlingen, og Marie og Espens forsøk på å være en motstemme til perfektheten til Heddy har blitt underordnet viktigheten av å være populær. At moren til Marie blogger, blir heller aldri noen aktuell problematikk for Marie, selv om denne rammen kunne være en gyllen mulighet til å tematisere eksponering av barn på sosiale medier.

Ironiske undertoner

Lystad ironiserer mye over verdiene som gjelder på internett, og både morens malplasserte sitater («Forgiveness is a gift you give yourself») og Heddys hårdedikerte instagramkonto, tilfører humor og treffende poengteringer av fasadefokuset og overfladiskheten som råder i sosiale medier. Samtidig hindrer denne gjennomgående ironiske undertonen leseren i å ta hovedpersonen og problemene hun roter seg inn i helt på alvor. Nørd pirker mest i overflaten av utleveringskulturen, og Lystad kommer sjelden ned i dybden av verken denne eller den problematiske relasjonen mellom Marie og Espen.

Flere av motivene og oppbyggingen til dramatiske scener fremstår dessuten mest som rekvisitter. Hva er det for eksempel Lystad bygger opp mot i naturfagstimen, når Marie tar av seg beskyttelsesbrillene i et forsøk på å lese meldingene fra Espen? «Mai-Britt heller innholdet fra reagensrøret ned i den store bollen foran seg. Det bobler først, så ryker det mer. Høres ut som vann i ferd med å koke over. – Pass på nå, dere! Nå tror jeg det smeller snart!» Scenen renner ut i ingenting, og jeg blir sittende igjen med spørsmålet om oppbyggingen først og fremst er et slags forsøk på tekstliggjøring av dramatisk bakgrunnsmusikk?

Interessant, men overlesset

Mina Lystad er innom flere originale og interessante temaer i Nørd, og hun får mye til å stå på spill for Marie, både på sosiale medier og i den virkelige verden. Samtidig bærer romanen preg av at Lystad gaper over litt for mange temaer på én gang, og at den har litt for mye den skulle ha sagt. Relasjonen mellom Marie og Espen er ment å fungere som en rød tråd i handlingen, men kommer aldri tydelig nok i fokus til at jeg virkelig blir engasjert i den. Når forløsningen mellom dem kommer i sluttscenen, blir jeg derfor sittende igjen med følelsen av at boka egentlig handlet om noe helt annet, noe som fløt litt ut underveis.

Det er gjort små endringer i anmeldelsen 7.5.2018. Red.