Å velge seg selv når det gjelder

Frances Javier er en skolemaskin; hele livet har hun jobbet beinhardt for å komme inn på et eliteuniversitet i Cambridge, hun er jenteprefekt på skolen og kjent som et pliktoppfyllende skolelys. Hun er sikker på hva formelen er for å få et lykkelig liv: en god utdannelse, en god jobb, penger. Vennene hennes tror ikke hun er annet enn en kjedelig puggehest som til nød kan overtales til å bli med ut en sjelden gang i mellom, og vet ikke at hun lever et slags parallelliv på internett hvor hun under aliaset tolouse legger ut fan-kunst og reposter tekster og teorier om hennes (i all hemmelighet) yndlingspodcast, Universe City.

Alt endrer seg

Da hun en dag blir kontaktet på Twitter av den anonyme skaperen bak Universe City, som har sett fan-tegningene hennes på tumblr og spør om hun vil illustrere serien, begynner noe i henne, kanskje for første gang, langsomt å protestere mot den tilværelsen hun har valgt seg – skal hun takke nei fordi hun vet at det vil ta tiden hun ellers ville brukt på lekser, eller skal hun for en gangs skyld gjøre det hun har lyst til?

«Jeg hadde skolearbeid å gjøre når jeg kom hjem. Jeg hadde nesten alltid skolearbeid å gjøre når jeg kom hjem. Jeg gjorde nesten alltid skolearbeid når jeg kom hjem, for hvis jeg ikke gjorde skolearbeid, kjentes det som om jeg kastet bort tiden. (…) Den dagen, dagen da jeg fikk Twitter-melding fra skaperen av Universe City, gjorde jeg ikke skolearbeid da jeg kom hjem.»

Da hun finner ut at det er den tause, skoleflinke nabogutten Aled Last, tvillingbroren til hennes gamle venninne Carys Last som forsvant for to år siden, som står bak podcasten, endrer alt seg for Frances. Frances og Aled utvikler et nært og spesielt vennskap, som er så fint skildret at sidene nesten dirrer. Langsomt viser de hverandre hvem de er bak fasadene; Aled åpner opp dører til Frances indre som hun har lukket så godt hun kan for å kunne leve livet som superstudent, og Frances åpner opp dører i Aled, som bærer på større hemmeligheter enn Frances aner. Men da det blir avslørt på skolen og blant Universe Citys fans at det er Aled som er skaperen bak serien, settes vennskapet på prøve. Avsløringen får store konsekvenser, for Aled har holdt podcasten sin skjult av gode grunner – grunner som Frances langsomt forstår omfanget av. Samtidig begynner en hemmelighet Frances har båret på om Carys å spøke i henne igjen.

Tunge emner

Frances’ fortellerstemme løfter boka med nærvær, befriende ærlighet og tidvis et skarpt og ironisk blikk på både på seg selv og verden. Spesielt godt, og både morsomt og fortvilende, skildrer hun livet hun har designet for seg selv, som nesten utelukkende kretser rundt skolearbeid, og ambivalensen rundt det å ha bestemt seg for å være noe hun kanskje innerst inne ikke er.

«Som sagt var ikke vennene mine slemme mot meg, men de behandlet meg som om jeg hadde null livserfaring og bare satt hjemme og leste. Og det var jo sant, så greit nok.»

Romanen tar opp komplekse, tunge emner som ensomhet, forventningspress, seksualitet, et nådeløst utdanningssystem, psykisk terror og skadelige relasjoner, men det intense og dramatiske balanseres elegant med humoren og enkelheten Frances forteller med. At ingen av hovedpersonene er heteroseksuelle, men bi-, homo- og demi-seksuelle, noe som fort kunne utløst en bok om nettopp dette, gjøres ikke et nevneverdig stort nummer ut av, men integreres elegant i alt det andre som står på spill i romanen. Det er forfriskende og godt gjort. Handlingen brytes også opp med poetiske utdrag fra Universe City-podcasten, som i seg selv er en parallellhistorie, og som på et vis innrammer romanen med sitt mystiske univers. Vi følger nåtidssporet med Aled, men noen av kapitlene er også tilbakeblikk til vennskapet mellom Frances og Carey før hun forsvant – tilbakeblikk som langsomt tydeliggjør bildet også av Aled, fordi skildringen av Careys liv indirekte kaster lys over tvillingbrorens. Frances gir også leseren små innblikk i fremtiden, samtidig som hun henvender seg direkte til den, og bryter dermed kronologien og den dramatiske spenningen litt, ved å røpe deler av plottet, eller rettere sagt ved å avlive fordommer leseren eventuelt måtte ha om den videre handlingen. Det fungerer godt, og bidrar til at Frances blir en enda mer levende og personlig forteller.

Vakkert portrett

«Å være venn med Aled fikk meg til å føle at jeg aldri hadde hatt noen ordentlig venn noen gang før».

Vennskapet mellom Frances og Aled er like sterkt som det er skjørt, og skildres med sårbarhet og varme. Gjennom Frances fortellerstemme tegnes det et nært og vakkert portrett av Aled – og man kan nesten fristes til å si at boka i all hovedsak er et portrett av ham. Jo mer man forstår av Aled, desto større blir mørket som lurer i bakgrunnen av vennskapet deres. For hva er det Aled ikke forteller Frances? Hvorfor vil han aldri at de skal være hjemme hos ham, og hvor ble det egentlig av Carys? Og hvem er February Friday, den mystiske karakteren som hovedpersonen i Universe City skriver til, men som ingen vet hvem er?

Å velge seg selv

Jeg håper noen kan høre meg er full av samtidsreferanser; Twitter, Facebook, Tumblr, Youtube og diverse memes, blant annet. Deler av romanen er også utdrag fra Aleds og Frances’ lange Facebook-chatter, noe som, i tillegg til å virkelig gjøre det til en bok av 2010-tallet, også skaper en god dynamikk i den nesten 500 sider lange romanen. Samtidig er de små glimtene av internettkommunikasjon og selvfremstilling på sosiale medier interessante å sammenligne med hvordan karakterene oppfører seg og føler seg i det virkelige livet. Som mange andre, både romankarakterer og virkelige mennesker, er de friere på nettet enn ute i verden, og det blir derfor en slags parallellverden de tør å leve ut den de faktisk er i. Parallellverdenen blir, etter hvert som vennskapet utvikler seg, langsomt utvidet til å gjelde det personlige rommet mellom Aled og Frances også, men etter hvert blir de begge utfordret på nettopp å tørre å være seg selv i det virkelige livet, fullt og helt, slippe kontrollen og å vedkjenne seg dem de er innerst inne er, uansett hva som forventes av dem og hvilke vanskelige valg de dermed blir tvunget til å ta.