Tittel: Bokstavkongen. Eventyrene om da lydene fikk bokstaver.
Tekst: Kolbjørn Hauge
Forfatter: Kate Errington
Illustratør: Sandnes Media AS
Forlag: Bokstavkongen
Årstall: 2013
Antall sider: 356

Appen heter "Bokstavkongen" er tilgjengelig for iPad for 49 kroner.
Denne anmeldelsen gjelder først og fremst bokutgivelsen.

ABC i sjangerforvirring og kjønnsstereotypier

Bokstavkongen vil lære bort alfabetet samtidig som han underholder barna. Bokas forord lover at den er pedagogisk forankret, men holder det?

Fjorårets utgivelse Bokstavkongen skiller seg ut fra de øvrige ABC-bøkene på det norske bokmarkedet med sin omfattende lansering på flere plattformer. Den er utgitt som bok, app, nettsted og aktivitetsbok, og har egen sang. Tekster er lest inn av Nils Nordberg og kan høres på nettstedet og i appen. Bokstavkongen er et ambisiøst prosjekt som gjennom mange kanaler kan nå ut til barn i førskole- og tidlig skolealder. Selve boka er tjukk, fysisk tung og er trykket i stort format. På vaskeseddelen og i innledningssidene kommer det fram at forlaget ønsker at utgivelsen skal bli tatt seriøst som et pedagogisk læreverk som kan brukes i undervisning, eller som supplement til skolens undervisning. Den forsøker tydelig å appellere til barn gjennom humor, gjentakende fortellerstruktur, gjennomførte illustrasjoner og enkelt språk. Dessverre snubler og faller kvalitetetsnivået i forsøket.

003Handlingsforløpet i Bokstavkongen sentrerer seg rundt de tre hovedpersonene Vår, Viggo og Bokstavkongen, og deres søken etter bokstavenes skrevne form. I hvert kapittel finner de tre først den lille bokstavformen til en bokstavlyd ut fra motiver som er sentrale i kapittelets handling. En paraply blir til en “t”, og en slange slange til en “s”. Så får den store bokstaven sin form etter et magisk trylletriks fra kongen, før bokstavene males inn i et bokstavhus og våkner til liv neste dag. I tillegg til de tre hovedpersonene opptrer rollefiguren Butt i de fleste av kapitlene. Figuren er en levende blyant, fungerer som et slags komisk innslag, og blir ofte blir straffet for sine mange rampestreker.

Gjennomført uttrykk

006Boka er gjennomillustrert og følger samme layout på hver side. Illustrasjonene dekker den øverste delen av siden, og verbaltekstene finnes på nederste del, under illustrasjonen. Stilen er gjennomført, med tydelige konturer og gjennomtenkt, klar palett. Sterke farger og enkel strek gjør bildene behagelige å lese, men skaper også et noe sterilt uttrykk. Illustrasjonene øverst på siden speiler handlingen i verbalteksten på en enkel og tydelig måte, og bidrar samtidig til å skille mellom underholdende informasjon (narrativ handling) og teknisk informasjon (bokstavenes form og skrivemåte). I tillegg til de fortellende illustrasjonene figurerer Butt i små illustrasjoner nederst i hjørnet på hver side. Butt uttrykker her forskjellige sinnstemninger eller handlinger, og disse virker å gå i en tilfeldig loop. Tilleggsillustrasjonene med Butt har ingenting med den øvrige handlingen på siden å gjøre, men står derimot ofte direkte i kontrast til resten av det som skjer på siden. Illustrasjonene med Butt virker umotiverte og tilfeldige, og er støyende i et ellers godt samspill mellom tekst og illustrasjon.

Mangelfull verbaltekst

Verbalteksten bærer preg av slapp komposisjon og lite språkvask. For eksempel endrer kongens trylleformular for store bokstaver seg fra bulder, brak og store håndbevegelser i et kapittel, til et lite klapp med hendene i et annet. Variasjon kan være bra, men her virker det tilfeldig og lite konsistent. Inkonsekvenser og ellipser (utelatelser) i forklaringer er også fremtredende, da noen ting forklares i hvert kapittel, og andre får en kort forklaring først langt ute i boka. For eksempel forklares forskjellen på konsonant og vokal i hvert eneste kapittel, men hva som er riktig skriveretning forklares kun én gang. At en bokstav våkner til live i Bokstavgalleriet er en magisk hendelse som skjer i hvert kapittel – likevel forblir den en ellipse fram til vi kommer til bokstaven “h”. Døde tegninger som våkner til live burde kanskje være oppsiktsvekkende nok til å visualisere?

Sjangerforvirring

Et annet problem er at nesten alle kapitlene i boka kalles “eventyr” i tittelen. Med denne innrammingen blir det påfallende at kapitlene har få elementer som hører eventyrsjangeren til. Boka lest som helhet byr på eventyrtrekket gjentakelse, dog uten magisk antall, når det kommer til hvordan hovedpersonene lager bokstavene i slutten av kapittelet. Men gjentakelse skjer ikke innad i kapittelet, til tross for at hvert kapittel kalles for et individuelt “eventyr”. Ingen av kapitlene har en formalisert innledning, historiene har en løs form med tre hovedpersoner, iblant med en bihistorie om figuren Butt. En så feilaktig bruk av sjangerbetegnelse er dypt problematisk i en bok som framstiller seg som supplement til norskfaget.

Stereotypier og lite kjønnsbalanse

004I sin søken etter bokstavformer møter hovedpersonene blant annet pirater, en admiral og en dronning. Av seksten rollefigurer i boka med menneskelige trekk, er tre av dem hunkjønn. I en lærebok som retter seg mot barn av begge kjønn, framstår dette som en underlig ubalanse. Da den første kvinnelige bifiguren dukker opp, er det i kraft av å være en romantisk interesse for kongen, og hennes hovedegenskap er å være pen. Dette gir boka et overraskende gammeldags og snevert kvinnesyn. Det at den tredje kvinnen som dukker opp i boka er sirkusdirektør og bryter med stereotypien, er fint. Men da er det sørgelig at hun er den eneste rollefiguren som ikke blir introdusert med eget navn før i det siste kapittelet hun opptrer. Én ikke-stereotyp kvinne alene kan heller ikke veie opp for at alle piratene, admiralen, slottsmaleren, ballongføreren, vakter og “kranmenn” er menn.

Ambisiøst prosjekt med litterære mangler

Bokstavkongen er et ambisiøst prosjekt som har potensiale til å nå ut til mange barn gjennom sin omfattende mediering på mange plattformer og klare visuelle stil. I bokas forord loves det at den er «godt pedagogisk forankret» og bygget på tekster som er brukt i undervisning i norsk skole.  Med et solid visuelt uttrykk, som i hovedsak kommuniserer godt sammen med verbalteksten, kan boka bidra til underholdende læring av alfabetet. Derfor er det skuffende at teksten til tider er mangelfull, inkonsekvent og kjønnstereotyp.



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .