Tittel: Sommer i Norge
Tekst: Taran Bjørnstad
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2017
Antall sider: 256

Aktuelt om ung asylsøker

Taran Bjørnstad har skrevet en nøktern og engasjerende bok om en av Europas største utfordringer.

Vi befinner oss i 2015 og 16 år gamle Nokokure har nettopp kommet til Norge som enslig mindreårig flyktning fra Eritrea. Boken åpner med korte skildringer av tre forskjellige menneskers reaksjoner når de ser den nylig ankomne jenta på Oslo Sentralstasjon. En dame synes synd på henne, men løper videre mens hun tenker at det heldigvis finnes folk som tar seg av flyktningene. En fotograf tenker umiddelbart på hvor vakkert motivet er, med den stakkarslige jenta på den harde betongen. Like før har en ung gutt gitt henne lunsjpengene sine og konstatert at man «faen ikke bare kan gå forbi.»

Ulike perspektiver

Disse forskjellige vinklingene er et spennende og interessant grep som Bjørnstad tar i bruk gjennom hele boken. Vi følger nemlig ikke bare Nokokure, men også de ulike personene i Norge som avgjør hvorvidt hun får bli i landet eller ikke. Vi får dermed et innblikk i virkeligheten til et mangfold av mennesker som håndterer saken hennes. Hverdagen er heller ikke enkel for politimannen som må ta imot den skadde, unge jenta, miljøarbeideren på det overfylte transittmottaket eller den unge UDI-ansatte som til syvende og sist skal avgjøre skjebnen til Nokokure. Man får inntrykk av at alle Nokokure møter på i Norge er overarbeidet, noe som naturligvis kan ha uheldige konsekvenser for kvaliteten på søknadsprosessen.

Fortellingen hopper frem og tilbake i tid fra Nokokure kommer til landet på våren, til hun får svar på søknaden sin i september samme året. Sommeren tilbringer hun på et asylmottak på Sørlandet, og hennes eneste trøst i den ensomme og usikre hverdagen er den syke hesten hun finner ved en gård i nærheten. Som datter av en dyrlege, går hun umiddelbart til verks med å ta hånd om hesten. Mens hun pleier det syke dyret, forteller hun historien sin, de vonde hendelsene hun ikke har villet dele med noen før.

I løpet av Nokokures reise til Norge møtte hun nemlig på flere triste skjebner, spesielt unge jenter som blir behandlet som handelsvarer av menneskesmuglerne, eller mennesker uten hjerte, som Nokokure kaller dem. Det er brutale historier som gjør inntrykk.

Om tilfeldigheter

Historien til Nokokure, i likhet med mange andre flyktningers, handler mye om tilfeldigheter. Vi blir minnet på hvor mange små, tilsynelatende ubetydelige hendelser utenfor vår kontroll som preger livene våre. Boken følger blant annet Christine, en midlertidig ansatt i UDI som skal intervjue Nokokure for å avgjøre hvorvidt hun snakker sant, og for å vurdere om hun får bli i Norge eller ikke. Som Christine selv påpeker: «I morgen er kanskje den viktigste og mest avgjørende dagen i hennes liv … men for meg skal det bare være en vanlig dag på jobben. En jævla vanlig mandag, liksom …»

Det kan også være avgjørende hvorvidt tolken man får tildelt er god eller ikke, om personen siler ut viktig informasjon, eller argumenterer heller enn å bare oversette alt som blir sagt.

Sannhet er ikke nok

Et gjennomgående tema i boken er menneskers historier og hvordan de blir fortalt. Nokokure får tips på veien om hvordan hun skal fortelle historien sin riktig, slik at hun ikke blir sendt tilbake. Om den er for grusom, så vil de ikke tro henne. Det påpekes flere ganger hvordan asylsøkere ofte må ty til løgn for å bli trodd.

Kjæresten til Christine fra UDI mener det norske flyktningeprosjektet er naivt, og er overbevist om at mange som kommer bare er lykkejegere. Her påpeker Christine nettopp det mange kanskje glemmer, at folk flykter fra noe, mye mer enn til noe. Det er ikke drømmen om Norge som driver Nokokure, men heller frykten for det hun forlot.

Et annet interessant aspekt ved historien er at selv blant kunnskapsrike folk som daglig jobber med mennesker fra andre land, får vi tildelt klisjeer om hvor vakker Nokokure er, denne skjønne afrikanske jenta. Det er bare noen små kommentarer innimellom, men i likhet med fotografens entusiasme rundt det flotte motivet på Oslo S, er det nok til å minne om at visse stereotypiske måter å betrakte afrikanere på fortsatt henger igjen.

Historien til Nokokure handler også om hvordan vi trenger hverandre, og hvor viktig det er å ha noen rundt seg. Vennskap og trøst kan finnes på de merkeligste plasser, noe Nokokure får oppleve.

Ubehagelig lesning

Boken er til tider svært vond å lese, spesielt med tanke på at dette langt fra er fiksjon. Styrken ligger i at den er nøkternt fortalt, samtidig som den har en drivende handling og karakterer som engasjerer. Boken undervurderer heller ikke ungdommen som målgruppe. Selv de «tørre» byråkratiske sidene ved Nokokures saksbehandling er overraskende lite kjedelige, men gir innblikk i et viktig og kritisert maskineri som er med på å avgjøre menneskeskjebner.

Til tross for den ubehagelig vissheten om at dette er noe mennesker opplever daglig, sitter man allikevel igjen med en følelse av håp på slutten. Denne optimismen gjør også boken til et godt utgangspunkt for samtale om den høyst aktuelle flyktningpolitikken, solidaritet og medmenneskelig ansvar generelt.



Kommentarer

Oppdatert: .