Andpusten spenning fra Svingen

Det er en intens og heftig førsteetappe som sparker i gang Arne Svingens nye roman. Vi følger en kompisgjeng på tre, som av ulike grunner har endt opp i hver sin by. Steinar er i Trondheim, Henrik i Berlin og Aksel i Oslo, og ingen av dem ser ut til å ha det særlig bra i sine nye livssituasjoner. For å gjøre vondt verre dukker det opp en mann som systematisk forsøker å ta livet av dem, en etter en. Han iscenesetter det som for offentligheten skal se ut som om de tre har inngått en selvmordspakt, og dessverre lykkes han i å ta livet av to av guttene. Oslo-baserte Aksel overlever, og i sin jakt på å finne ut hva som har skjedd med kompisene og ikke minst hvorfor han selv og vennene plutselig har en drapsmann i hælene, inntar han hovedrollen som den ustoppelige protagonisten.

Tydelig familietrøbbel

Med unntak av én av Aksels nåværende klassekamerater, som har en kort opptreden i historien, er absolutt alle barn og ungdommer i denne romanen preget av å være i dysfunksjonelle familierelasjoner. Alle har de sitt, enten det er Henriks far som jobber med et bokprosjekt så utfordrende at det sender ham inn i alkoholismen, Aksels egne foreldre som er mest opptatt av å reise på langweekend-turer, eller 12-åringen Siri som prøver å holde hodet over vannet i etterdønningene av morens død og søsterens forsvinning.

Som en manifestasjon av stereotypier opptrer så Steinars mor, Ellen. Hun er eks-politi, mistet jobben for noen år tilbake, og har som følge av det tiltagende alkoholmisbruket også mistet kontakten med sønnen sin. Det er mulig det er et bevisst grep fra Svingens side, dette med å la alle arketypiske etterforsker-trekk opptre i ett og samme menneske. For en voksen leser har det unektelig en komisk effekt, det har sin sjarm og tilfører en ekstra underholdningsverdi når Ellen kjører som et svin og stjeler en uskyldig forbipasserendes mobiltelefon, alt fordi hun «er fra politiet!» Samtidig kommer latteren med en bismak: Skal Ellen egentlig være en parodi? Denne karakteren kunne med fordel vært dempet noen hakk. At hun i tillegg er den eneste voksenpersonen i Steinars liv nest etter foreldrene, virker lite troverdig, men det er nå henne han oppsøker for å få hjelp i denne desperate situasjonen han plutselig befinner seg i.

Ambivalent antagonist

Som en motvekt til krimserieklisjeen Ellen, får vi bli med innunder huden på antagonisten, den serbiske leiemorderen Miro. Dette er et fint grep fra Svingen: Det varmeste familieforholdet i boka er relasjonen mellom leiemorderen og hans alvorlig syke sønn. Miro synes det er vanskelig å leve med sin egen fortid, og prøver å rettferdiggjøre overfor seg selv at han har livnært seg av å ta livet av andre mennesker i mange år. Nå skal han bare ta dette siste oppdraget for å skaffe penger til en dyr sykehusbehandling for sønnen. Miro omtaler ofrene sine som pasienter, antagelig et forsøk på å gjøre det lettere for seg selv både å leve med og gjennomføre disse handlingene. Beskrivelsene av telefonsamtalene hjem til sønnen er i det sukkersøtes grenseland, men forholdene tatt i betraktning kjøper jeg det og tror på det. Miros sønn vet ikke hva faren hans jobber med, og man kan jo tillate at en voksen mann blir både emosjonell og sentimental når han igjen og igjen må fortelle sin alvorlig syke sønn at pappa bare er litt forsinket, at pappa snart kommer hjem, mens vi vet det er fordi han skal bare skyte dette andre barnet først.

Familietrøbbelets høyborg

Den andre unge stemmen vi følger tilhører 12 år gamle Siri. Hun er stadig på rømmen fra rikmannspalasset hun bor i, hvor den onde stemoren og hennes helt uskyldige far også bor. Søsteren hennes er forsvunnet, og det er uklart både hva som har skjedd og hvor søsteren befinner seg. Her spinner Svingen et nett som det er lett å gå seg vill i. Denne delen av historia kan se ut til å være oppkonstruert for å få alle brikkene på plass til slutt, og det blir for vagt og lite engasjerende. Spesielt stemoren, som til alt overmål har leid inn en livvakt for å passe på at Siri ikke stikker av igjen, blir i overkant karikert. Disney-parallellene er tydelige, noe som i og for seg ikke er negativt, men når selve fundamentet for historien ikke er sterkt nok eller godt nok etablert, faller det gjennom.

Svak sisteetappe

Bokas klare svake punkt er avslutningen. Når vi kommer til siste del av boka og forventer at alle trådene skal samles, oppleves det litt for lettvint, og jeg sitter igjen og tenker «var det alt?» Det har vært stor ståhei for ingenting her, og selv om thrillersjangeren jo har underholdning i høysetet, så bør det være en god historie i bunn. Så må man selvsagt slippe opp noe av behovet for logikk, troverdighet og realistisk orientering når man går inn i et spenningsunivers som dette, men ytterpunktene og de sterkt karikerte karakterene kunne gjerne vært tonet ned noen hakk.

Farten i startskuddet holder altså ikke helt til mål, men boka er likevel lesverdig dersom man er på jakt etter en underholdende thriller med godt driv og høy puls.