Årets julebøker fra flere forlag

Selma Lagerølِf
Den hellige natten
Illustrert av Ilon Wikland
Oversatt av Jo Tenfjord
Damm 2004

Den hellige natten

Selma Lagerølِf

Damm

2004

["89"]

Peter Madsen og Johannes Møllehave
Signes jul
Gjendiktet til norsk av Gerd Grønvold Saue
Verbum 2004

Signes jul

Peter Madsen og Johannes Møllehave

Verbum

2004

["89"]

Anne Kristin Aasmundtveit (red.)
Juleglede lesestykker for familien
Verbum 2004

Juleglede lesestykker for familien

Anne Kristin Aasmundtveit

Verbum

2004

["89"]

Peter Svalheim
Esmeralda og klodemagen
illustrert av Elisabeth Moseng
Verbum 2004

Esmeralda og klodemagen

Peter Svalheim

Verbum

2004

["89"]

Tage Danielsson
Historien om Karl-Bertil Jonssons julaften
Ilustrert av Per Ålin
Omnipax 2004

Historien om Karl-Bertil Jonssons julaften

Tage Danielsson

Omnipax

2004

["89"]

Frid Ingulstad
Nisser i Norgeshistorien
Illustrert av Erlend Tønnesen
Damm 2004

Nisser i Norgeshistorien

Frid Ingulstad

Damm

2004

["89"]

Bøker til jul!

To klassikere, to originale vinklinger på vår tids julefeiring, en familiebruksbok og en nissebok som faller mellom stolene, ser ut til å være hovedtyngden av ”julebøker” i år.

Kristus-legende
”Den hellige natten” hører til Selma Lagerløfs mest elskede legender. Den begynner i nåtid, med en endring om barndom og en elsket bestemor. Så etableres rammefortellingen om bestemor og barnet som sammen er tilbake på gården juledag mens resten av husfolket er til kirke. En sterk legende legges der i bestemorens munn; om den spesielle natten da ingenting kan gjøre noen noe ondt. Om den natten da mannen kan vandre over sauene, uskadd av spyd og hundebitt, før han uten mén bærer glør i hendene tilbake til stallen hvor mor og barn trenger varme.

Legenden ble først publisert i Lagerløِfs Kristuslegender i 1904, og ble skrevet i løpet av 1903-1904. (En Lagerløِf-biografi gjør et poeng av at mange av hennes noveller er skrevet som ”brødlitteratur”, og at julehefter var et viktig marked for slike noveller. Derfor, sies det, er det ikke overraskende at jul og snøvær ofte går igjen i novellene.)

Biografiene regner ikke ”Den hellige natten” blant de ypperste høydepunktene i Kristuslegender; der nevnes som regel ”Ljuslågan” og ”Flykten til Egypten”. Likevel er den kjent fra mange samlinger og utgaver, kanskje på grunn av sin barnevennlighet. Som billedbok er det 15 år siden den var å få på norsk sist, og den forrige utgaven var sørgelig lite barnevennlig i illustrasjonene.

Ilon Wikland hører til de store Lindgren-illustratørene (Mio, Ronja, Bakkebygrenda, Karlsson, Marikken), og selv om illustrasjonene i denne boka er langt unna det beste hun har gjort, er det likevel kvaliteter ved bildene av bestemorfanget og englekoret som vil gjøre denne utgaven til en elsket skatt for mange små og store.

Hverdag og Kosmos – eller: Med bestemor om Betlehem
I Signes jul foregår rammefortellingen i et nåtidshjem fra lille julaften til sent julekveld. Bestemor er på julebesøk i familien, som består av Signe, storebror, lillebror, mor og far. Handlingen veksler mellom Signes nåtidsforventninger, og bestemors gjenfortelling av juleevangeliet. Men den begynner i Kosmos. Det er sju helsides bilder før vi ser Signe. På disse sidene har vi beveget oss fra stjernemyriadene, via Guds valg av den ene stjernen, til gjenbildet av den i vår egen juledekorasjon.

Dette er en teknikk vi har sett hos Peter Madsen tidligere. Også i den dypt originale og kunstnerisk vellykkede Jesus-tegneserien Menneskesønnen (2003) finnes det lignende sprang fra ”stjerne” til ”øye”. Madsen er vel fremdeles mest kjent for tegneserien Valhall, men Menneskesønnen fortjener nok like stor oppmerksomhet. I Signes jul er Madsen eneansvarlig for illustrasjonene, og står som medforfatter til teksten sammen med teolog og forfatter Johannes Møllehave. Møllehave er for sin del eneforfatter av versene som er innvevd i fortellingen.

Teksten er en vellykket balanse mellom poesi, undring, fortelling og forklaring. Den tar vare på en poetisk hellighet som bygger broer mellom bibelhistorie og julemysteriet, og våre tenkemåter og juleskikker. Teksten inneholder to ubehagelige setninger som bryter idyllen av stearinlys og stjerneskinn. Først minnes vi om at en enslig, gravid kvinne kunne bli steinet til døde. Dernest at myrra var en salve som ble brukt til å salve døde. Begge deler er urovekkende påminnelser om at julens historie ikke er noen tilpasset barnebok.

Bildene, som alle fyller sidene helt ut, veksler påfallende i stil. Tegningene fra Signes nåtid er i enkel og tydelig tegneseriestil, med kontur rundt personene og hovedsakelig med en bred fargeskala. Kosmosbildene er i en skinnende varm blåfarge, mens bildene fra juleevangeliet er i duse toner, med mer skygge og større rom for meddikting.

Familie-bruksbok
Det er ikke godt å si om antologien Juleglede egentlig er en barnebok. Undertittelen ”Lesestykker for familien” antyder en bruk for flere generasjoner, kanskje i en kontekst rundt et spisebord med god tid, ved leggetid, eller i sofaen i et lykkelig tv-fritt øyeblikk.

Boka inneholder et kapittel for hver dag fra julaften til trettendedag. Hvert kapittel inneholder en personlig og aktualisert introduksjon til denne dagens tema og karakter, skrevet av romandebutant i år, Laura Djupvik. Dessuten har hver dag en kort faktaopplysning om juleskikker, en bibeltekst og en skjønnlitterær tekst. De skjønnlitterære tekstene er blant annet Marialegender, fra C. S. Lewis’ Narnia, Lindgrens Sunnaneng, Tolstojs Martin Skomaker, Bringsværds De hellige tre narrer, Wildes Den selviske kjempen, ”Kvitebjørn kong Valemon” og Lagerløِfs ”Den hellige natten”.

I mine øyne en bok det er lett å like.

Originalt julespill – godt tenkt, men…
Fra første oppslag virker Esmeralda og klodemagen som en hyggelig adventsbok, med 24 daterte kapitler. Så blar vi litt, og oppdager at teksten er altfor kort til å leses kapittelvis, og at det nok ikke er tenkt slik heller i og med at noen datoer ikke har fortelling, bare vers. Etter hvert – 15. eller 19. desember – forstår vi at de 24 versene har en rolle i fortellingen, og at ting henger tettere sammen, på en annen måte, enn vi først trodde. Vi er i et andreklasserom. Idet de skal begynne å øve inn julespillet, og rollen som Maria er delt ut til skeptiske, stille Esmeralda, må deres høyt elskede lærer Monica på fødeklinikken. Vikaren Maren presenterer en ny idé for julespillet:

Istedenfor de vanlige englene på marken, hoppet og krydde det fram ale slags dyr og mennesker. Og alle var de på vei til Betlehem. Elevene fikk bestemme hvem de ville være. Så dreide Maren på kloden sin og pekte hvor strutser eller lamaer kom fra. Og så diktet hun og elevene så alle fikk hver sitt vers å lese høyt under forestillingen.

En annen tråd er Esmeraldas beslutning om at ”hun ville slett ikke late som at det går an å få barn uten skrik og vræl”, og i forestillingens avgjørende stund kommer Monica inn med den nyfødte, slik at Esmeralda får ekte babyskrik som akkompagnement til sitt sluttvers.

Idéen bak denne boka er storartet, og det samme er typene som presenteres. Jeg får sympati for både Marens og Esmeraldas prosjekt. Men selve sluttproduktet overbeviser ikke helt, kanskje fordi de tre elementene, sprelske bilder, tøysete (og frivillig/ufrivillig) banale rim, og en fortelling som inviterer til innlevelse, ikke henger helt sammen. 

Det er noe i beste forstand Per Dybvigsk over Elisabeth Mosengs illustrasjoner. Hun fanger opp både Esmeraldas engasjement og de absurde menasjeriet i de 24 versene.

En vi kan utenat
Den største utfordringen ved å omtale Historien om Karl-Bertil Jonssons julaften er at den er så kjent. Jeg antar at de fleste av oss har sett den på TV en jul, eller flere. Fortellingen er skrevet i 1964, ble sendt på svensk TV første gang i 1975. Første gang på norsk TV var i 1977, og siden 1998 har den vært årviss. Tage Danielssons (1928-1985) historie om rikmannsønnen med postjobb og Robin Hood-idealer som underslår julepakker og deretter deler dem ut i fattigkvarterene, har alle kjennetegn av å være karikatur og moralitet. Dens styrke ligger nettopp i sin egen bevissthet av å være karikatur, i at all undertekst gjøres synlig i bisetninger (”Tyko Jonsson tilhørte den som tror at alle som frivillig gir bort noe, er kommunister”), og at teksten ikke underslår de parodiske konsekvensene av de gode gjerningene (”gatepiken Beda Larsson trykke sitt stripete silkeslips mot barmen”).

Boka er gjennomillustrert med Per Åhlins bilder fra filmen. 40-80% billedandel på hvert oppslag. Jan Erik Volds oversettelse er utmerket, og inneholder den nødvendige mengde svesismer som må til for å opprettholde gjenkjennelse i en tekst som mange av oss kan nesten utenat.

Nisser mellom stolene
Nisser i norgeshistorien er ikke Frid Ingulstads første bok om nisser. Men ved siden av Den norske nissens liv og historie (1991) er det den av hennes bøker som minner mest om Wil Huygens klassiker Den store nisseboken (1979/1991). Illustratør Erlend Tønnesen beveger seg også i det smale rommet mellom Huygens bok, og Svein Solems bilder til nisseboka fra 1991. Ellers er det intet å utsette på illustrasjonene. De er sjangerriktige, godt komponert og har den særegne blandingen av idyll og realisme som man kan møte i norske trollbilder.

Ingulstads idé er at det har ståått nisser bak. Verken Vinland, 1814, jernbanen, 1905 eller ostehøvelen ville vært det samme uten nissens usynlige medvirkning. De 12 kapitlene spenner fra de første nordmenn til Andøya rakettfelt. Dette er på sitt beste en sjarmende lek med historier om historien, og kanskje kan det være et bidrag til faktanysgjerrighet hos leseren. 

Ingulstad har ellers vist bredt engasjement for norsk historie i både romaner og faktabøker, og jeg fornemmer at også denne boka springer ut av kunnskaps- og formidlingsglede. På sitt beste formidler også boka denne gleden til leserne, og aller best fungerer det når hun skriver nissene inn i de usynlige begivenhetene, sølvfunnet på Kongsberg, oppfinnelsen av binders og ostehøvel og i etableringen av jernbanen.

På sitt verste er hun på solid bomtur. Hun dikter inn det norske flagget på Eidsvoll i 1814, 7 år for tidlig. En nisse driver med vinden fra Jæren til England i 1850, ser en mann i sixpence og forstår dermed at han er i Sherlock Holmes’ hjemland. Da går det for fort. Den første Holmes-boka utkom i 1886, og detektiven brukte aldri sixpence, men deerstalker. Jeg lar meg heller ikke overbevise om at nissestemmene skal ha avgjort uavhengighetsavstemningen i 1905, stemmetallene 368 208 mot 184 tatt i betraktning. Historien om fredningen av Vøringsfossen er både banal og pinlig. Men det var feilene. Jeg liker ikke anmeldelser hvor man frikjenner forfatteren og mener at feil ved boka skyldes forlaget. Likevel vil jeg vurdere den forklaringen her. Jeg tror boka kunne blitt dobbelt så god dersom Ingulstad hadde fått mer motstand underveis. Hjelp til å foredle essensen i idéen, fjerne faktafeil, og til å finne en bedre story rundt 1905.

Målgruppe, da? Jeg vet sannelig ikke. Modne barn, lekne ungdommer og voksne, høytlesning. Slik boka er i dag, fungerer den trolig best i en høytlesningskontekst. 

”For denne historien gikk som sagt for seg på den tiden da julen fremdeles ble feiret til minne om Kristi fødsel”, avslutter Tage Danielsson sin bok. Og på jakt etter julens budskap kan vi i år altså velge mellom et velment og velkomment norsk forsøk på å fornye julespillet, sammen med en dansk potensiell klassiker og en gripende svensk hundreåring som begge gir et lysende bilde av julens hellighet.