Badedrakten

Om gleden ved å ta på seg badedrakt

Badetimene på skolen, med jenter og gutter sammen, er uhørt og uakseptabelt for skolejenta Fadumas foreldre. Til læreren sier hun at hun ikke har lyst til å bade. Men en dag greier hun ikke motstå fristelsen til å prøve en nydelig blå badedrakt, når hun tror ingen kan se henne.

Somalisk og skandinavisk kultur støter sammen i denne vesle boka. Gjennom fortellingen om Faduma og hennes to verdner; hjemme og skolen, får vi innsikt i hvilke problemer kulturforskjeller kan gi, men også at det kan finnes løsninger. 

Midt på bokas forside står hun til knes i vann, ei brun og blid jente med kruset hår – i blå badedrakt. Tittelen på boka, sammen med bildet, forteller leseren at dette er det helt sentrale i fortellingen. Samtidig tar bildet bort litt av spenningen. Boka handler om Faduma, som ikke får lov av foreldrene å bade sammen med klassen. Bildet på forsida forteller oss at hun likevel får kommet seg i bassenget. Spenningen knyttes dermed mer til hvordan dette går til. 

Å ikke være som de andre, det er noe mange barn opplever, eller engster seg for. Det er slik lett å identifisere seg med somaliske Faduma, når hun hver fredag sitter med tøyet på ved bassengkanten, og ser de andre i klassen svømme og stupe og ha det gøy. Hun skiller seg ut, og vet det. Foreldrene hennes aksepterer ikke at gutter og jenter kler seg i badetøy og har timer sammen i bassenget. Fadumas hjemmeverden og hennes skoleverden er så forskjellige. Konflikten mellom to ulike kulturer er det store temaet her, konkretisert ved forbud mot å delta i badetimen hver uke. På skolen er Fadumas hjemmeverden usynlig. Foreldrenes forhold til barna er ganske annerledes strengt enn det skandinaviske barn har til sine foreldre. ”Du trenger ikke bade hvis du ikke vil!” sier læreren. ”Vil, tenker Faduma. Hvem bryr seg om hva jeg vil?” Foreldrene hennes har dessuten problemer med å kommunisere med utenverdenen på det nye språket. Ingenting av dette forteller Faduma til læreren. Hun har tydeligvis et sterkt lojalitetsforhold til sine foreldre. Læreren tror at Fadumas badenekt har å gjøre med at hun ikke vil, og hun synes også at Faduma er spesielt flink, som handler for moren sin. For Faduma er det nokså opplagt at hun gjør som foreldrene vil, både med oppførsel og når det gjelder arbeidsplikter. 

Sentralt i fortellingen står episoden der Faduma, alene i garderoben, prøver ei badedrakt. Fint skildres opplevelsen hennes av å se seg sjøl i speilet på en ny måte. Hun synes å oppdage sin egen kropp på nytt, og illustrasjonen viser ei jente som er fascinert av og fornøyd med sitt eget speilbilde. Dette kan sies å være den eneste antydningen av opprørsk aktivitet hos Faduma. Fortellingen ender på sett og vis lykkelig. Sammen med lærerne, foreldrene og Fadumas sjøl, lar badeproblemet seg løse. Likevel antyder denne lille fortellingen hvor vanskelig det er å få til integrasjon i et samfunn der normene er helt annerledes enn i en minoritetskultur. 

Forfatter og illustratør unngår å gi stereotype framstillinger av muslimske innvandrerfamilier. Boka greier å vise nyansene, uten å reise store debatter. Fortellingen er verken en naiv feiring av det fargerike fellesskap eller et angrep på muslimsk fundamentalisme. Åsa Storcks bok om Faduma viser at det kan finnes praktiske løsninger på problemene, hvis skolen og foreldrene kan snakke sammen på et språk begge parter forstår. 

Illustrasjonene er enkle, men uttrykksfulle, og kler teksten godt. Teknikken som er brukt, ser ut til å være en blanding av akvarell og fargekritt, kombinert med tydelige konturer. Det er lett å kjenne igjen Faduma på bilder med og uten skaut, noe som er et stort poeng for mindre lesesterke barn. Bildene fanger også godt ansiktsuttrykk og stemning. 

Som lettlestbok, fungerer Badedrakten godt. Fortellingen har et begrenset antall personer med, og setningene og ordvalget er stort sett enkle. Fra første side av, inviteres leseren til å identifisere seg med Faduma, både gjennom teksten, og særlig bildet på første oppslag. Faduma sitter alene på en lang benk, og blir liten mot den store veggen bak henne. Hun ser alvorlig ned på to klassekamerater som utfolder seg i vannet. Teksten begynner med å beskrive følelsen av varmen og lydene i svømmehallen, noe som vil være gjenkjennelig for mange. 

Dette er ei bok å bli glad i, ikke minst for badeglade, men også for andre barn. Det er dessuten ei viktig bok, fordi den viser fram en praktisk løsning på en konflikt i det flerkulturelle samfunnet. I Sverige, forfatterens hjemland, har Baddräkten blitt prisbelønnet og fått svært god kritikk. Forfatteren har opplyst at hun prøvde ut fortellingen på somaliske familier hun kom i kontakt med, og at de så positivt på fortellingen. Det kan bety at denne boka kan egne seg for barn som er i samme situasjon som Faduma. Det er svært viktig at noen setter ord og bilder på deres særlige erfaringer.