Mitt barnebokminne - av Jørn H. Hurum
Ola og eventyret om dyra
Kirsten Bergh

Illustrert av Carl von Hanno
83 sider
Tanum 1940
Første kapittel senere brukt i Mitt Skattkammer 1956

Barneboka som er grunnen til at jeg er den jeg er i dag

Da jeg var seks år i 1973 var jeg allerede en hyppig gjest på Nedre Eiker bibliotek i Mjøndalen. Jeg var full av grublerier – «hvem er jeg», «hvorfor er jeg akkurat meg og ingen andre», «hvor kommer jeg fra» var spørsmål som surret rundt i hodet mitt. Jeg kunne ikke lese ennå, men ble lest høyt for hver kveld. James Fenimore Coopers cowboy- og indianerbøker var meg og fatterens favoritter. En dag fant jeg en liten bok med strektegninger av dinosaurer, mammuter og en liten gutt, i hylla på biblioteket. Hjemme om kvelden startet opplesningen slik:

Trilobitten.

Jeg heter Kristina og har en yngre bror som heter Ola. Vi går tur så ofte vi kan, og nylig da vi gikk langs veien og Ola tok opp steiner og kaster slik han pleier, fant han en pen grågrønn stein. Men da han ville kaste den, sa steinen: «Du kunne da se på meg! Det er ikke hver dag du ser noe slikt.»

Boken fortsatte med fossilene som fortellerstemmer i en reise gjennom livets utvikling. Der og da oppdaget jeg fossiler som tidsvitner til livets historie. Her var det endelig noe håndfast som kunne fortelle meg om hvem jeg var og hvorfor jeg levde på jorda, etter en lang kjede av liv gjennom millioner av år. Det sa bare klikk – jeg måtte vite alt om fossiler, samle dem, lese om dem, og jeg laget mitt eget museum på gutterommet. Men jeg hadde ingen rundt meg som kunne noe om fossiler, få bøker fantes også på biblioteket, dette var før dinosaurfeberen. «Bare vent til du begynner på skolen» sa bestefaren min, «lærere kan alt». Første dag på skolen spurte jeg min lærerinne Marit: «Kan du alt om fossiler»? Hun måtte avkrefte dette og jeg gikk hjem til mitt ensomme liv som fossilnerd. Dette varte helt til jeg som 13-åring fant ut at det var noen som drev forskning på fossiler i Norge, på et museum i Oslo! Hit kom jeg første gang i arbeidsuka i 8. klasse og traff der endelig noen som kunne svare på mange av mine spørsmål.

Det som er ganske underlig er å lese forordet til boka i dag (som jeg selvsagt ikke hadde lest som barn):

Kirsten Bergh har bedt meg gjennomgå det faglige stoff hun har benyttet i de små skildringer av fortidens dyreliv, som hun har skrevet for norske barn. Det har vært meg en glede å gjøre det. Jeg synes det har lykkes henne å gi en interessant, grei og riktig framstilling av fortidens dyr, i full samklang med det vitenskapen vet i dag. Disse små glimt fra fortidens verdener, som forfatterinnen har evnet å gjøre så levende og fengslende vil sikkert rive barn med, så de leser dem med samme spenning som de mest spennende eventyr. Og dog forteller her eventyrene sannheten! De glimrende og korrekte illustrasjoner bidrar også til å gjøre boken til en ekte barnebok.

Det er gledelig at en slik bok, som så vidt jeg vet er den første i sitt slag, kommer akkurat nå og fører barna fra den urolige nåtid og usikre framtid til fortidens eventyrverden. På den måte får barna, som alltid er glad i dyr og liker å lese om dyr, anledning til å høre litt om den dyreheimen som ligger forut for vår tid.

Paleontologisk Museum, Oslo, 7. november 1940
Anatol Heintz
Professor dr.

Da jeg kom til museet som utplasseringselev i åttende klasse, var det første gangen jeg var i Oslo alene. Jeg ble mottatt på Vestbanen jernbanestasjon av datteren til Anatol, Natascha Heintz, som viste meg hvordan kollektivtrafikken fungerte i Oslo. Hun hadde overtatt farens stilling. Jeg har nå sittet 15 år i kontoret til Anatol og senere Natascha Heintz’, på det som i dag heter Naturhistorisk museum. Jeg er nå Norges eneste Professor i vertebratpaleontologi, akkurat som Anatol var.

Dette er kraften i en barnebok!

Naturhistorisk museum, Oslo, 11. mars 2017
Jørn H. Hurum
Professor dr.

jorn-foto

«Her er et fra felt, synes det ser passe vilt ut… Jørn». Foto: Lena Kristiansen

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

 

Jørn H. Hurum sender stafettpinnen videre til kollega Hans Arne Nakrem, som har den samme boktittelen som utgangspunkt for sitt yrkesvalg! Denne teksten kan du lese senere i uken.



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .