Tittel: Den magiske pappesken
Tekst: Kristin Bortolotti
Illustratør: Kristin Bortolotti
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2018
Antall sider: 32

Barnefantasi i den voksnes bilde

Boka tar barna med på en reise i tid og rom, men mister barneperspektivet på veien.

Kunstner og artist Kristin Bortolotti debuterer som forfatter med Den magiske pappesken. Med naturtro blyantstrek skildres en imaginær reise – et velkjent motiv i barnelitteraturen – i en pappeske som de voksne bare bruker til å rydde vekk tingene sine:

Voksne stresser uten stans
og legger ting i bokser.
Sorterer, lukker, stabler dem
til tårn som bare vokser.
Ingenting er bedre
enn å pakke livet bort.
Og sette kryss på listen
over ting som har blitt gjort.

pappesken ill 2

Det første oppslaget etablerer et skille mellom voksen- og barneverdenen, og fortelleren inviterer til fortrolighet hos barneleseren. Det er effektfullt, og på det neste oppslaget møter vi de to barna – gutten som ser rett mot leseren, og jenta som allerede er oppi pappesken sammen med kosebamsen sin: «en pappeske kan reise langt/ i drømmers tid og rom», står det, så lenge den er fylt av barn «med hjerter dunkende av mot/ og øyne som vil se». Barna reiser ut i verdensrommet, tilbake i tid, lander hos dinosaurer, og reiser videre, inn i framtida – og de leker sjørøvere. Til slutt sovner de tett inntil hverandre i pappesken, og boka avslutter med en oppfordring til leseren om å finne sitt eget eventyr i stjernene. Det er fint.

Men det skjer ingen utvikling med karakterene. Vi blir aldri videre kjent med dem, og de møter heller ingen utfordringer på reisen: Den magiske pappesken mangler narrativt driv. Oppslagene følger ingen logisk struktur, men bærer snarere preg av å være stillbilder. Strofene på rim går på bekostning av en god fortelling.

Nostalgi og sivilisasjonskritikk
Boka har et nostalgisk uttrykk: Illustrasjonene er holdt i en svart-hvit, svært nøyaktig strek, forsiden skal illudere en gammel bokinnbinding, og tittelen er skrevet i opphøyet gullskrift. Papiret er tykt og i matt kvalitet. Avstanden til barnas framtidsreise er dermed slående:

I fremtiden har jorden blitt
en skygge av en drøm.
Alle er et nummer
i en upersonlig strøm.
Her leses våre tanker,
her telles våre skritt.
Nå er det vi som utvikles
med brukergrensesnitt.

Illustrasjonen dekker hele oppslaget, og barna går mot leseren i et kaotisk bylandskap. Kontrasten mellom bokas nostalgiske preg og den faretruende framtida er interessant, men det er også nettopp sivilisasjonskritikken som er problematisk i boka og som gjør at barneperspektivet på et tidspunkt glipper: Dette er nemlig ikke lenger barns lek, men en voksen forestilling om dystopi. Boka fungerer bedre når barna lander i forhistorisk tid og hilser på dinosaurer; det framstår som en naturlig del av leken. Men når de lander i framtida, brytes fiksjonen, og selv om sivilisasjonskritikken er tankevekkende, tegningen talende og strofen godt skrevet, virker den noe malplassert i sammenhengen og gjør at boka dessverre gaper over for mye.

pappesken ill 1

Konkrete illustrasjoner, utilgjengelig tekst
Ifølge forlaget blir vi med på en «lærerik» tur. Det er delvis sant, men jeg mener at den potensielle læringen kun ligger der som en mulighet, og med unntak av det framtidsdystopiske oppslaget, blir den heldigvis ikke påtrengende. Til det er teksten for lite gjennomtrengelig for barneleseren:

Et superkontinent «Pangea»;
verden før den brast.
Et puslespill i urhavet,
syv brikker lenket fast.

Hvis man vil, kan jo dette være en inngang til en samtale om hvordan jorda slik vi kjenner den, faktisk har utviklet seg. Men det er ikke nødvendig. Illustrasjonen viser bare barna som svever i verdensrommet og ser ned på kloden. Kontrasten mellom de tilgjengelige, konkrete illustrasjonene og den mer krevende teksten fungerer fint og gjør at boka kan leses på flere nivåer – men det er illustrasjonene som vitner om det mest imponerende håndverket.

Stereotypier
Teksten er på rim, og selv om rimene er gjennomført, halter rytmen enkelte steder. Ord som «eventyrersken», for eksempel, klinger ikke godt, og er sannsynligvis valgt for å få fram en kjønnsdimensjon (i motsetning til gutten, «oppdageren»). Det burde være mindre viktig. Men gutten og jenta er tegnet påfallende kjønnsstereotypt: Gutten har kledd seg som en astronaut med NASA-merke på jakka; han har skyggelua bak fram og gir et litt uvørent inntrykk, mens jenta har musefletter, kjole og små pensko. Dessuten er det gutten som framstilles som den mest aktive på flere av oppslagene, for eksempel under møtet med dinosaurene, der han har besteget den største, mens hun står med bamsen i armen og hilser forsiktig – eller når de leker sjørøvere, der han er den som holder kikkerten og styrer båten. På det siste oppslaget er det han som holder en beskyttende arm over henne. Dette er ikke nødvendigvis en svakhet ved boka, men da jeg først ble oppmerksom på det, ble det svært tydelig – og det sier noe om at karakterene i seg selv ikke er så interessante.

pappesken ill 3

Men kosebamsen er i så måte er et fiffig unntak og bevitner at debutant Kristin Bortolotti har et skarpt blikk for detaljer. Kosebamsen nevnes aldri i teksten, men er et viktig element som introduseres allerede på tittelsiden – og som insisterer på å være med på hvert oppslag når reisen har begynt. Den er et viktig fortellende element i boka og fungerer som en identifikasjonsfigur, all den tid den uttrykker følelser og endrer seg i takt med hva barna opplever på reisen. Den er med på å understreke avstanden mellom barn og voksen, og det er jo harselas over voksenlivet som er bokas utgangspunkt. Derfor er det uheldig at Den magiske pappesken ikke holder fast ved barneperspektivet – men at det isteden nettopp er et voksenperspektiv som fortrenger barnas lek.



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .