Barnekultur; ikke enkelt, men spennnede – av Tor Åge Bringsværd

«Jeg skriver for barn fordi barn ikke ustanselig roper på en bruksanvisning.» Tor Åge Bringsværd holdt en engasjerende tale under lanseringen av det nye nettstedet Periskop i forrige uke.

Periskop - styret

F.v.: Hedevig Anker – styreleder i Periskop, Ida Habbestad – Ballade, Nina Aalstad – Barnebokkritikk, Hild Borchgrevink – Scenekunst, Jonas Ekeberg – Kunstkritikk, Ingvild Bræin – redaktør for Periskop. Foto: Ida Willasen

I forrige uke ble et nytt nettsted lansert: Periskop. Et tverrfaglig nettidsskrift for kritikk av kunst for barn og unge. Bak prosjektet står nettstedene Kunstkritikk, Scenekunst, Ballade og Barnebokkritikk. Under åpningen fikk vi høre taler fra redaktør for Periskop, Ingvild Bræin, og fra Kulturrådet var Asta B. Lydersen tilstedet. Sist, men på ingen måte minst; Tor Åge Bringsværd snakket lenge og godt om å skape kunst og kult for barn og unge, og vi har vært heldige og fått lov til å trykke hans tale i sin helhet. Vi publiserer den som en kort føljetong, så her kommer første halvdel. Siste del kan du lese her.

«Derfor er det heller ikke så enkelt dette med barnekultur, men det er også det som gjør feltet så spennende!» av Tor Åge Bringsværd

Foto: Ida Willasen

Foto: Ida Willasen

«Barn har minst makt i samfunnet og ingen økonomiske muskler, så de må i alle sammenhenger – sammen med pensjonistene – finne seg i å bli plassert nederst ved bordet. Slik er det for Kultur for barn også, det vi med et fellesnavn kaller barnekultur. Nederst ved bordet og sist i køen, bortsett fra de få gangene da den voksne verden plutselig får vond samvittighet – for det hender det jo heldigvis at den får. Den burde bare kjenne på samvittigheten langt oftere.

    Det er dette jeg har tenkt å drodle litt fritt rundt – men selv om jeg kommer til å ta utgangspunkt i mitt eget yrke, som forfatter, tror jeg nok at det jeg sier desverre gjelder for andre kunstnergrupper også.

Billedbøker  – ja, nettopp billedbøker – er blitt mer og mer viktige for meg. Mye viktigere enn å skrive romaner (selv om jeg skriver en hel del av det slaget også.) Og jeg oppfatter det ikke bare som arrogant, men direkte dumt, det som hender meg av og til og i hvert fall nesten hver høst: At folk stanser meg og spør om jeg kommer med en ny bok i år – og hvis jeg svarer: Ja. Jeg har laget en billedbok, den handler om osv, så vil den som har spurt helt sikkert lytte med tomt ansikt – og man formelig aner at ordene riktignok går inn gjennom ørene, men at de helt opplagt blir til røk inne i hodet – og så sier han kanskje: Javel. Eller han tar sats og sier: Det var ikke sånn jeg mente det, jeg mente: Kommer du ikke snart med en ordentlig bok? Og jeg vet at det han helst har lyst til å si er: Ja, for du trenger jo ikke å skrive for barn, du får jo antatt ordentlige bøker også!

    Etter min mening er dette å snu tingene fullstendig på hodet. Og blir jeg skikkelig provosert kan jeg for eksempel finne på å si at: Jeg skriver for barn fordi jeg liker å ha et publikum som er våkent og skarpt nok til å forstå og fornemme ting som ikke alltid lar seg forklare. Jeg skriver for barn fordi jeg liker å ha et intelligent publikum som ikke nødvendigvis må ha alt inn med teskjeer, men som er lekent og fantasirikt nok til å henge med i svingene selv om bordet skulle løfte seg og fly ut gjennom vinduet. Barn er kloke nok til å akseptere at det finnes situasjoner der også dyr og blomster kan snakke, og forståelsesfulle nok til å innrømme også fisk og skalldyr har et privatliv. Jeg skriver for barn fordi barn ikke ustanselig roper på en bruksanvisning.

    For meg er det samtidig et spørsmål om å holde meg språklig våken. Og da vet jeg ingen bedre måte enn å holde kontakten med barn. Barn bruker nemlig ofte språket på en slik måte at det er som om vi hører ordene for første gang. Nærmere den «rene» poesi er det ikke mulig å komme. Hvis vi tar oss tid til å lytte.

    Dessuten er det min overbevisning at mennesker er som trær. Vi er fulle av årringer. Vi er ikke bare den vi akkurat nå «er». Vi er også alle dem vi har «vært». Den fem-åringen jeg en gang var, den ungdommen, den tredveåringen, den førtiåringen, den femtiåringen jeg var – alle disse bærer jeg fremdeles med meg. Og alle disse versjonene gjelder det å holde kontakt med – slik at vi ikke mister oss selv… Dypt der inne – bak skjegg og dobbelthaker – lever ennå barnet i oss. Og mister vi for alvor kontakten med den minste i oss – da tror jeg vi virkelig er ille ute. Da er vi blitt voksne på den aldeles gale måten. Så når jeg skriver for de minste, så skriver jeg for den minste i meg selv. Sånn er det.

    Men billedbøker er jo ment for ganske små barn, ikke sant? Joda, det kan de være. Men de trenger slett ikke alltid å være det! De kan være for barn av alle aldre, ja, de kan til og med passe for barn som er blitt så gamle at de selv er blitt foreldre! For en bok kan nemlig også være et torg – en møteplass for mennesker fra flere generasjoner. Dette har på sett og vis vært mitt hovedprosjekt de siste tyve årene: å forsøke å lage bøker og skuespill som både voksne og barn kan ha glede av, lese sammen, se sammen – kanskje forstå forskjellig – men likevel dele en opplevelse.

    Men hva er da en «barnebok» – hvis den slik jeg mener nær sagt er «for alle»? Det er en bok som gjerne tar utgangspunkt i barns behov og barns verden, men det er en bok som ikke bare er ment for dem som er unge av år, men for alle som vet at det barnet vi en gang har vært finnes levende inne i oss.

Optimistene tror at verden går fremover. Vi pessimister frykter at den går i ring –  slik den antagelig alltid har gjort. For ta nå dette med barnebøker. Hvor lenge har vi ikke snakket om at dette er likeverdig litteratur på linje med alt annet? Veldig lenge. Har det hjulpet noe? Tja. Jeg vet ikke hvor mange barnebøker du har sett anmeldt i den avisen du pleier å lese. I de avisene jeg selv leser er barnebøker så godt som usynlige. Kulturjournalister – unntak finnes heldigvis, men flertallet vil ikke nedlate seg til å omtale hverken bøker eller teater som er “bare for barn”. Eller de unnskylder seg med at de ikke har noe «greie på det». (Men så får de vel for svingende sette sette seg inn i det? Slik de forhåpentligvis prøver å gjøre med andre ting også?) For selv om det naturligvis er litt å glede seg over sånn innimellom, så er det langt igjen. Det vil ennå ta lang tid før barneboken er akseptert som et fullverdig medlem av den kulturelle kjernefamilie. (Hvis den noen gang blir det). På samme måte som det også fremdeles vil ta lang tid før alt annet arbeid som prioriterer barn og barns behov får den status det fortjener. Mentalitetsforandringer er som kjent de langsomste bevegelser som finnes.

    Jeg har snakket med jornalister og redaksjoner om fraværet av barnekultur i spaltene. Jeg har spurt om hvorfor avisen deres ikke har en halv side i uken om barnelitteratur og kulturtilbud for barn. Og svaret har hver gang vært like hoderystende. «Men barn leser jo ikke aviser,» sier de og ser overbærende på meg. «Nei,» sier jeg. «Men en slik spalte er jo ikke ment for barn, den er ment for foreldre og besteforeldre, onkler og tanter. Slik at de kan være informert og oppdatert.»

    Da rister erfarne avisfolk bare enda mer uforstående på de bedrevitende mediahodene sine.

    Og hva med de såkalte damebladene? Faste spalter om barnekultur er naturligvis helt uinteresant for dem også. «Men,» pleier jeg å si, «mener dere virkelig at det er INGEN av de kvinnelige leserne deres som har barn? Ingen som kjenner noen barn engang?»

    Hittil har jeg ikke kommet noen vei. Og det er dumt. For hva er den viktigste enkeltfaktoren hvis vi vil skape interesse for og anerkjennelse av kunst og kultur for barn og ungdom? Svar: Det ville hjelpe en hel del og ganske mye om massemedia for eksempel forsto at en billedbok og en roman kan være to likeverdige kulturelle uttrykk – samtidig som det ville vært utrolig hyggelig om våre kulturjournalister var like begeistret for kultur som sportsjournalister er for sport!

Men kanskje henger elendigheten også sammen med den kulturelle snobbetheten som det finnes så utrolig mye av her i den vestlige verdens utkant. Det slår meg for eksempel hvor arrogant den borgerlige kunstverden er når det gjelder forholdet illustratører og (såkalte) «frie bildekunstnere.» Jeg synes det er urimelig og trist at flertallet ikke betrakter illustrasjon som kunst. Men vi har jo en merkelig og snobbete – og alldeles foreldet – definisjon på bildekunst i Norge: For å gjelde som kunst skal et bilde helst være malt med oljefarger, helst være firkantet og det skal absolutt henge på en hvit vegg i et hus som kalles galleri. Man innser ikke at hvert eneste bokhandlervindu er en utstilling av bilder – og av vel så spennende bilder som i mange gallerier. Billedboken er nemlig også en kunstbok! Og særlig interessant, fordi den er en slags mellomting mellom tegneserie og film. Her er det et samspill mellom to likeverdige kunstarter, som begge bidrar til å fortelle historien på sin måte. Ut av dette samspillet kommer så en helt ny grafisk tekst – spennende! Her har vi i det minste et generasjonsproblem. Så la oss håpe at fremtidens kunst- og håndverksskoler er litt mer åpne og litt mindre snobbete. La oss for eksempel håpe at man synes det er like meningsfylt å oppmuntre barn og ungdom til å bruke photoshop og data som å bruke kullstifter og blyant…

Vi har nettopp gjort unna et stortingsvalg, og vi vet: Barn, gamle og syke er grupper man trekker frem og snakker vakkert om under hver eneste valgkamp. Og deretter glemmer. Til fordel for mer “viktige saker”. Vi lever i et samfunn styrt av og for sterke, friske, yrkesaktive voksne mennesker. I vår kulturkrets har derfor barndommen liten verdi i seg selv. Så hvem av oss – fra 6 år og oppover – ønsker vel for eksempel å bli kalt «barnslig»? Det er nesten like ille som å bli kalt «snill». Det er liksom heftet noe dumt til det… Nei, målet er å bli «voksen» – så fort som mulig. Og barneværelset er først og fremst et venteværelse. Derfor er det heller ikke rimelig at kultur for barn tas på alvor. Hvem av oss har ikke overhørt kunder som steiler over bokpriser? Så og så mye – for en barnebok? Hør: Barn tjener ikke penger selv. Det er voksne som kjøper bøker til dem. Og de voksne synes ofte å mene at en barnebok bare bør koste en brøkdel av hva en voksenbok koster. For det er jo ikke ordentlig litteratur – det er «bare for barn». Men for meg finnes det ikke noen litteratur som er «større» eller mer «ordentlig» enn annen litteratur. Det finnes bare – subjektivt sett – gode og dårlige bøker. Bøker jeg liker og bøker jeg ikke liker. Og barn er ikke dummere enn voksne. De har bare et litt mindre ordforråd, og færre erfaringer. Men på samme måte som noen bøker kan være vanskelige for barn, så kan andre bøker være vanskelige for voksne, fordi de har en referansebakgrunn som har fått dem til å stivne i en fastlåst virkelighetsoppfatning. Dessuten: Hvor meningsløst er det ikke å betrakte barn som en grå masse og en gitt størrelse! «Barn liker,» sier man. Eller: «Barn synes». Ville de samme menneskene finne det like naturlig å si «voksne liker» og «voksne synes»? Eller «40-åringer liker» og «30-åringer synes»? Like lite som man kan henvende seg til alle voksne, like lite kan man henvende seg til alle barn. For det finnes ikke noe typisk barn, like lite som det finnes noen typisk voksen. Barn og ungdom er ikke én gruppe mennesker. Like lite som pensjonister er det. Barn og ungdom – og for den saks skyld pensjonister – er mange grupper.

    Derfor er det heller ikke så enkelt dette med barnekultur, men det er også det som gjør feltet så spennende!

Foreldre, besteforeldre – for ikke å snakke om onkler og tanter – er etter min mening – og for å sette det på spissen – en vesentlig bremse for utviklingen av god barnekultur. De er en av de mest vesentlige årsakene til at det bildet vi ofte får av barnebøker nærmest er sjenerende konservativt. Barn kjøper ikke sine bøker selv. Barn er prisgitt de voksne og deres kjøpevaner. Og hva kjøper de voksne? De voksne kjøper det de selv leste som barn. Og hva leste de selv som barn? De leste det deres foreldre og tanter og onkler kjøpte til dem. Og så videre. Kultur for barn er med andre ord en relativt treg materie… Såkalte «klassikere» står sterkere her enn på noe annet område innen kulturlivet (hvis vi ser bort fra opera). Men på samme måte som innen opera blir slike klassikere faktisk mer og mer klassikere for hver ny generasjon, stort sett av den grunn at det på forhånd er opplest og vedtatt at de er nettopp klassikere. (På samme måte som noen er kjendiser i Se og Hør fordi de rett og slett er kjendiser i Se og Hør.) Og ingen gidder å sette så mye som et ørlite spørsmålstegn i margen.

    Mine uærbødige påstander er at 1) langt fra alle klassikere fortjener sin stjernestatus, 2) de skygger uanstendig mye for dagens nye litteratur og 3) det hele skyldes stort sett bevisstløshet og rosenrøde feilerindringer fra de voksne.

    Jeg tror – med andre ord – at et hovedproblem for såkalt barnlitteratur er dette: Hvordan skal vi få de voksne til å oppdage , se – kanskje til og med lese – det som skjer omkring dem? Hvordan skal vi få dem til å se bakenfor 50-tallsgenerasjonen fra barnetimens glansdager?

    På teatret er situasjonen enda mer illevarslende. Det burde finnes alternativer til Reisen til julestjernen, Folk og røvere, Pippi og Emil. Men det er de voksne som kjøper billetter – og dette faktum må teatersjefene naturligvis innrette sitt repertoar etter… og media ofrer det sjelden en tanke, for heller ikke barneteater og dukketeater er ordentlig teater, må vite.

Jeg gjentar: for meg er det like viktige å skrive for barn som for voksne. Men jeg merker nesten daglig at det vurderes forskjellig. Når jeg utgir en roman, kommer det som regel anmeldelser og intervjuer i metervis, jeg blir rost til skyene eller dømt nord og ned – alt etter som og om hverandre. Til og med TV og radio er ofte interessert. Med andre ord: boken finnes. Når jeg utgir en billedbok er det nesten makabert annerledes. Jeg har faktisk opplevd å skrive barnebøker som har fått flere priser enn avisomtaler. Hvis de da er blitt omtalt i det hele tatt. Med andre ord: boken finnes ikke – sett med den voksne verdens øyne. For meg personlig er dette ikke noe stort problem. Jeg er som sagt en litterær bonde. Jeg driver vekselbruk. Jeg får min dose klapp på ryggen og trøkk i trynet. Men jeg kjenner ofte harme på gode barnebok-kollegers vegne. Det må være tungt og føles urettferdig alltid å bli tiet ihjel og oversett, alltid å skulle regnes til litteraturens 2. divisjon bare fordi man mener det er like viktig å skrive for barn som for voksne. Og det spiller ingen rolle hvor gode bøkene er heller. De er liksom annenklasses uansett.»

Fortsettelsen kan du lese her.

Les også redaktør Ingvild Bræins åpningstale fra lanseringen her.



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .