Små folk, store drømmer: Rosa Parks
Forfatter: Lisbeth Kaiser
Illustratør: Marta Antelo
Oversetter: Ingrid Hafredal
26 sider

Små folk, store drømmer: Coco Chanel
Forfatter: Maria Isabel Sánchez Vegara
Illustratør: Ana Albero
Oversetter: Ingrid Hafredal
24 sider

Små folk, store drømmer: Marie Curie
Forfatter: Maria Isabel Sánchez Vegara
Illustratør: Frau Isa
Oversetter: Ingrid Hafredal
28 sider

Små folk, store drømmer: Amelia Earhart
Forfatter: Maria Isabel Sánchez Vegara
Illustratør: Mariadiamantes
Oversetter: Ingrid Hafredal
24 sider

Barneromspynt forkledd som feminisme

På sitt beste fungerer Små folk, store drømmer som moteriktig og politisk korrekt dekor – på sitt verste sprer bokserien usannheter, reflekterer dårlige verdier og fornærmer leserne.

Barnebokredaksjonen hos Gyldendal forlag har de siste årene utmerket seg med flere sterke og nyskapende sakprosautgivelser som formidler politisk potent kunnskap på engasjerende og etterrettelig vis, og innkjøpet av bildebokserien Små folk, store drømmer, en biografiserie om kvinnelige historiske helter, ser ved første øyekast ut til å føye seg inn i rekken av gode redaksjonelle avgjørelser. Prosjektet kan i utgangspunktet ses som sympatisk; småjenter fra tre til seks år tilbys alternative forbilder til Barbie-dukker og Disney-prinsesser.

Unyanserte heltebilder

Blant over tjue biografier om kvinner som Jane Goodall, Simone de Beauvoir, Frida Kahlo og Anne Frank har forlaget valgt å oversette bøkene om Marie Curie, Amelia Earhart, Rosa Parks og Coco Chanel. De fire bokomslagene kommer i hver sin duse og moteriktige farge, og er illustrert av hver sin unge kvinnelige illustratør – alle med unike uttrykk, men samtidig visse trekk som samler bøkene til en estetisk helhet; i hovedsak naivistisk strek og nostalgiske vintage-konnotasjoner.

Oppfordringen til målgruppen er, ifølge det amerikanske forlaget, å ta plass og velge veier som bryter med forventningene omgivelsene har til oss. «Mens noen jenter drømmer om å bli prinsesser, drømmer andre om å bli astronauter, forskere eller presidenter», heter det i produktomtalen på nettsidene deres. Og videre: «Små jenter trenger rollemodeller innenfor alle yrker og fagområder». At småjenter kan ha godt av mer mangfoldige kvinnelige forbilder enn dem de møter i Disneyuniverset kan vanskelig bestrides. Det er heller ikke usannsynlig at tidlige møter med slike forbilder etter hvert vil bidra til at flere unge damer søker seg mot prestisjetunge og mannsdominerte miljøer. Men når heltefremstillingene blir så unyanserte som i Små folk, store drømmer, og de fargesprakende biografiobjektene reduseres til snille, flinke piker, virker budskapet mot sin hensikt.

Ikke prinsesse!

Historien om Marie Curie gjengis, som de andre utgivelsene, med en overtydelig og moraliserende forfatterstemme. Og selv om illustrasjonene, tegnet av graffitikunstneren Frau Isa, skaper et blåfarget, surrealistisk univers som kler historien og kan inspirere leseren til å dagdrømme seg inn i fortellingen, er de ofte entydige og overlapper meningsinnholdet i den skrevne teksten. I bokens åpningsoppslag møter vi en drømmende og tankefull liten Marie som lover seg selv å bli vitenskapskvinne, ikke prinsessenår hun blir stor. Her er det mye å ta tak i. Hva er det forfatterne håper å oppnå ved å stille «feil»og «riktige»drømmer opp mot hverandre? Og er det ikke ganske fordomsfullt å gå ut i fra at leseren er prinsessifisert i den grad at det må adresseres eksplisitt? Og ikke minst: Prinsesser kan vel også være gode rollemodeller? I Linn T. Sunne og Jenny Jordahls bøker Elizabeth 1 og Margrete 1 (begge Gyldendal), velger forfatterne seg nettopp prinsesser som identifikasjonsobjekter, og utfordrer heller ideen om hva rollen innebærer.

MARIE CURIE-Norsk-innmat.indd

Ligner barneromstapet

Den gule boka, der leserne introduseres for flyveren Amalie Earhart, kommer noe bedre ut av det. Som barn drømmer Amalie om å bli flyver, og hun holder på drømmen til hun blir voksen og får den oppfylt – ikke noe å si på det. Her er heldigvis ingen belærende stemme som forklarer oss at også jenter kan bli piloter. Men selv om boken unngår å fornærme leserne, er historien intetsigende og flat. Tegningene er laget av Mariadiamantes – et grafisk designbyrå som ser ut til å rendyrke den art deco-inspirerte, pastellfargete printstilen som dekker så mye av interiør og klær for barn nå om dagen. Flere av oppslagene er til forveksling lik barneromstapet.

Pent design er selvsagt ikke i seg selv kritikkverdig, men i kombinasjon med den lave kvaliteten på innholdet, blir det iøynefallende hvor godt bøkene tar seg ut – både som fargekombinasjon og identitetsmarkør: «Her i huset oppdrar vi feminister – på en delikat måte og i duse farger!»Bildene på bokseriens instagramkonto bekrefter inntrykket av at bøkene er tenkt som pyntegjenstander, vel så mye som lesestoff: Størsteparten av bildene viser enten stylede småjenter helt ned i spedbarnsalder (og én gutt!), pent dandert mellom bøkene, eller lekkert innredede barnerom hvor bøkene er stilt opp i hyllene som dekor.

AMELIA EARHART-Norsk-innmat.indd

Bryter med sjangerkrav

Den ferskenrosa boka om Coco Chanel, pyntet med motehusets karakteristiske striper i sort-hvitt, er illustrert av kunstner Ana Albero. Tegningene hennes fungerer hakket bedre enn de andre; her får illustrasjonene til en viss grad funksjon som noe mer enn dekor. Selv om meningen som kommuniseres i bilde og tekst stort sett er overlappende, er de mer detaljerte, og det er for så vidt interessant å se bilder av typiske kvinneantrekk før og etter Chanels nyskapinger. Håndverksmessig er de også bedre: Streken er, om ikke original, så i hvert fall et velkomment avbrekk fra de enda mer sjablongaktige, art deco-inspirerte tegningene i bøkene om Earhart og Curie. Her slipper vi også de aller mest påtrengende formaningene. Det jeg stusser over i denne boka er at den voksne Coco fremstilles som en dydig sydame – en åpenbar omskriving av historien.

For flere år siden påpekte barnebokforsker Nina Goga at barnebiografisjangeren var den som kanskje i størst grad og oftest fremstiller heltene med utelukkende positive egenskaper; utenomekteskapelige affærer og alkoholforbruk skrives ut av historien. Chanels tilknytning til nazistene er selvsagt ikke stoff barn i aldersgruppa har forutsetning for å sette seg inn i, men å fremstille henne som en ukontroversiell figur er et klart brudd på kontrakten om etterrettelighet som biografisjangeren legger opp til. Samtidig kaster forfatterne bort en gylden mulighet til å nyansere heltebildet og vise at også kvinner som har tatt dårlige personlige valg, har vært viktige drivkrefter for kvinnefrigjøringen.

COCO CHANEL-Norsk-innmat.indd

Umyndiggjørende

Seriens verste eksempel på overforenkling er historien om Rosa Parks, den eneste ikke-hvite kvinnen av de fire utvalgte heltene. Her finner vi hårreisende formuleringer som «Rosa var veldig liten og veldig modig, og hun prøvde alltid å gjøre det som var riktig» og litt senere: «Rosa ble satt i fengsel. Men hun var ikke redd, for hun visste at det hun kjempet for var viktig». Med slike utsagn fremmedgjøres jo en hvilken som helst liten leser – og jeg kan vanskelig forestille meg den faren eller moren som ville nikke gjenkjennende til noe sånt.

Også tegningene, disse av Marta Antelo, er overraskende lite nyanserte: Nå er vi forbi karakterløsheten og overlappingen av mening som svekker kvaliteten ved de andre bøkene – trekk som også preger denne utgivelsen. Mobbescener fra en buss full av hvite barn som gjør grimaser til den lidende stakkars Rosa er alt annet enn myndiggjørende.

RosaParks_INT_Norsk.indd

Abstrakte fenomener er lettere å forstå når de presenteres i fortellingens form, og kompliserte ideer som strukturell urettferdighet blir håndterbare, også for de minste, når historier om enkeltmennesker tjener som eksempler. Den gode fortellingen – med en protagonist vi bryr oss om og identifiserer oss med – legger opp til innlevelse og engasjement. Når forfatter og illustratør kaster vekk de unike mulighetene som ligger i fortellingen om Rosa Parks; for identifikasjon, utvikling av empati og myndiggjøring, bekrefter de nok en gang mistanken om et utelukkende kommersielt insentiv for prosjektet – gjemt bak bokas ethos som kilde til dannelse.

En beslektet form for markedstankegang kan spores i det enkle budskapet om at jenter for enhver pris skal opp og frem. Ulike økonomiske forutsetninger skyves også ut av bildet: Er du smart og hardtarbeidende nok, vil du, uavhengig av hva slags miljø du vokser opp i, få drømmene dine oppfylt til slutt. I en såpass karikert form, der den ufeilbarlige, flinke piken dyrkes som forbilde, fremmer de gode forbildene perfeksjonsjag og innskrenking av jenters frihet, heller enn videre rammer.



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .