Tittel: God kjemi
Tekst: Alexander H. Sandtorv
Illustratør: Geir Florhaug
Forlag: Kagge
Årstall: 2018
Antall sider: 144

Bedre i teori enn i praksis

Hvis Alexander H. Sandtorv skal bli like viktig for populariteten til kjemi som det Andreas Wahl er blitt for populariteten til fysikk, må noe gjøres med eksperimentene.

God kjemi kombinerer innføring i grunnleggende kjemi med gøyale eksempler og eksperimenter. Her snakker vi grunnleggende i vid forstand. Boka zapper fra organisk til syntetisk kjemi, fra fotosyntesen via atomets oppbygning og det periodiske system til oppfinnelsen av medisiner. Dette er kryssklipt med innføring i eksplosjoner, balsamering av lik og presentasjon av verdens verste lukter. Ifølge baksideteksten skal utgivelsen være motivert av at forfatteren «syntes det manglet bøker med futt og fart og spenning som forklarer kjemiens magi for barn og andre».

alkymiEn slik påstand kan selvfølgelig tyde på at kjemikeren Alexander H. Sandtorv ikke er spesielt godt opplest på sakprosa for barn. Men han har et poeng. Visst har jeg lest om både balsamering og sprengstoff før, men jeg kjenner ikke til noen innføringsbok i kjemi som samtidig er både såpass teoretisk og såpass eksperimentglad. Sandtorvs eksempler er riktig nok ikke helt på høyde med Eksperimentboka av Unni Eikeseth (Spartacus/NRK 2013) – verken målt i mengde eller kuriositet. Til gjengjeld er hans eksempler og eksperimenter mer systematisk knytta til kjemiens sentrale områder. Han skaper ikke bare nysgjerrig interesse for kjemi – han kommer et steg videre i å forklare hva det er som fascinerer. Ta for eksempel The Big Bang: «Universet er svaret på et spørsmål vi ikke helt klarer å stille.»

Kjemiker på hjemmebane

En ekte nerd vil riktig nok ha større utbytte av mer spesialiserte utgivelser som Nysgjerrig på bakterier av Bjørn Arild Ersland. Men når målet er å vekke pasjon for kjemien som fag, er det naturlig å favne bredere. Det inkluderer innføring i kjemifagets utviklingshistorie og ikke minst hvordan vitenskapen er grunnlagt på etterprøvbare eksperimenter. Det er godt å se at forfatteren har bekjempa trangen til å ta med for mye. Et reint og lekkert design nøyer seg med en overkommelig mengde faktabobler.

ph-verdiSandtorv debuterte med voksenboka Kjemi – enkelt forklart (Universitetsforlaget 2016), en innføringsbok på høyskolenivå. I fjor ga han ut Profetien om Laura på eget forlag, en fantasyroman for ungdom, som ikke ble funnet god nok for innkjøpsordningen. Nå er han tydelig tilbake på hjemmebane.

Forlaget mener boka egner seg for barn fra 9 år og oppover – voksne inkludert. Vanskelighetsgraden på setningsnivå strekker seg fra «Alle friske mennesker bæsjer» til «Vi så hvordan Dorothy Hodgkin brukte røntgendiffraksjon til å løse strukturen til penicillin». Siden Sandtorv ikke skal dekke et helt pensum, kan han trygt bruke litt flere ord enn høyst nødvendig for å gjøre stoffet lettere å fordøye: «Det høres kanskje komplisert ut, men røntgendiffraksjon er ikke så vanskelig å forstå. La oss si at vi sitter i et tomt, mørkt rom …» Denne fortelleren kjenner sitt publikum. Enda bedre blir det av bemerkninger som at Higgins-bosomet «høres ut som en sjelden sykdom eller en rar plante». Kjemifaget kan så visst virke merkelig, men her framstår det først og fremst nyttig, spennende og begripelig.

Lettvinte lån

Kagge forlag har også eksperter som Andreas Wahl og Håvard Tjora i stallen. De har popularisert henholdsvis fysikk og matematikk i flere medier. Det er nærliggende å tenke at Kagge ønsker en tilsvarende posisjon for Sandtorv. Men da må også eksperimentene holde mål. Naturfagseksperimenter er litt som kakeoppskrifter der forfatterne gjerne låner av hverandre og tilføyer sin egen lille vri. Fire av 15 eksperiment kjenner jeg igjen fra den nevnte Eksperimentboka: Spis asparges og lukt på tisset ditt, bruk rødkål som lakmustest, lag en minibombe av eddik og bakepulver – eller hva med en liten vulkan? Testpanelet mitt – tre tiåringer med bred Youtube-erfaring – gikk heller for spiselig slim.

slim-panne

Ludvig lager uspiselig slim. Foto: Guri Fjeldberg

Oppskriften ba oss varme 1,2 dl vann i en kasserolle og tilsette 5,4 gram gelatinpulver. Fins det virkelig såpass finjusterte kjøkkenvekter og desilitermål? Vi doblet oppskriften for å få litt mer slingringsmonn. De 2 x 1,2 desiliterne med uspesifisert sirup som skulle tilføyes, ble ikke mer medgjørlige av den grunn. Burde sirupsboksen stått i varmebad slik at den ble mer flytende og målbar? Å bøtte på med grønn konditorfarge klarte vi derimot lett. Så skulle blandinga kjøle seg ned. I mellomtida forsøkte vi oss på uspiselig slim.

Slim eller pudding?

veraslim

Vera demonstrerer uspiselig slim før hun putter det i en brødpose og lager stressball av det. Foto: Guri Fjeldberg

Vi varma maismel i 5 dl vann, «5-15 spiseskjeer, alt etter hvilken konsistens du ønsker på slimet». Vi maksimerte og blanda konditorfarger til vi fikk lilla. Etter at blandinga hadde kokt og venta litt, rørte vi inn «en liten spiseskje med matolje». Mens mengden maismel altså kan varieres, er mengden matolje den samme. Var mangel på olje grunnen til at denne blandinga kleba seg mer til fingrene enn godt var? Likevel passerte ikke dette klisset testpanelets definisjon på slim. Det lot seg ikke tøye. Meningen med eksperimentet var da heller ikke å strekke lengst mulige slimtråder, men å se hvordan en slik blanding oppfører seg når du henholdsvis slår eller trykker på den. Tittelen hadde lurt oss. Pudding ville vært mer presist. Testpanelet putta hver sin klump i en brødpose og erklærte at de hadde lagd stressballer.slim-spise

I mens mista vi tålmodigheten med det spiselige slimet – som stadig minna om tjukk, grønn saft – og putta bollen i kjøleskapet. 20 minutter seinere var dette «slimet» blitt skjelvende gele. Lengre unna Geir Florhaugs fornøyelige slimtegning kan man vanskelig komme. Det smaker litt tamt av grønn sirupsgelé.

Tegningenes begrensning

salt

Fra bokas eksperiment med saltkrystaller. Dette er verken 100 ml vann eller å helle forsiktig.

Disse to eksperimentene er ikke nødvendigvis representative, og forfatteren må gjerne ha innvendinger mot utførelsen. Men oppskriftene mangler nettopp sånne tips som vitner om at eksperimentene er nøye utprøvd og som hjelper deg å unngå de samme feilene. Den karikerte stilen i illustrasjonene kompliserer det hele. Overdrivelser er virkelig ikke det du trenger når du leter etter så presise instruksjoner som mulig. Fins det en eneste person involvert i produksjonen av denne boka som faktisk har tatt seg bryet med å gjøre eksperimentene?

Uansett de mange kvalitetene til denne boka, duger den ikke til å overbevise tiåringer om kjemiens fortreffelighet så lenge eksperimentene ikke er konkurransedyktige med det de selv lett finner på Youtube.

 

alle-tre

Mer pudding enn slim, konstaterer testpanelet (fra venstre:) Frida, Vera og Ludvig. Foto: Guri Fjeldberg

 



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .