Tittel: Bestefar og jeg sparer til hund. Obs! Obs! Superhemmelig
Tekst: Hilde Hagerup
Illustratør: Ingrid Dos Santos
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2017
Antall sider: 80

Bestefar er en pøbel

Leseren tas med inn i en begivenhetsrik og actionfylt historie der vi raskt konfronteres med egne grenser for rett og galt. Er det sånn at målet helliger middelet?

Når Pelles mor og tante Berit tvinger Bestefar ut av huset sitt på landet og inn i Pelles naboblokk, begynner uvanlige ting å skje. Bestefars gamle hus var fullt av råte, men han hadde ingen plan om å forlate det. Nå setter han ut på noe som kan fortone seg som en hevntokt, og med Pelle på slep.

01_23-kopi

Mest av alt ønsker Pelle seg en hund, og mens mamma sier nei til dette, bestemmer Bestefar at han og Pelle skal begynne å spare til hund. Det viser seg at bestefar har en del heller ukonvensjonelle måter å få inn pengene på, og det er dette heseblesende pengeinnsamlingsprosjektet som driver historien framover. Mens det tradisjonelt sett er de voksne som skal være fornuftige og sette grenser, ser det her ut som Bestefar har blitt et barn igjen, noe som setter Pelle i en vanskelig situasjon.

Når voksne blir barn

Det er lett å få sympati med protagonisten Pelle. Det kan virke som alle omkring ham er enten frekke, konfliktsøkende, grenseløse eller klin hakke sprø. Mamma virker snusfornuftig, og fremstår som Bestefars rake motsetning, han er nemlig sprøest av alle.

02_04-kopi

Bestefar er morsom å være sammen med, og praktiserer gode, gammeldagse rampestreker. Han kaster ut grønnsakssuppa som skulle vært middag og serverer smågodt i stedet, og han lar Pelle se skrekkfilm heller enn å legge seg. Ganske raskt blir vi vitner til at Bestefar begynner å balansere på grensa for hva som er greit og ikke, og som leser utvikler jeg et ambivalent forhold til ham, der han lyver, manipulerer og spiller med de skitneste kortene i stokken. Det er mest fristende å snu ryggen til Bestefar, trekke seg unna ham og gå vekk. Men så er det jo han som kan hjelpe Pelle å skaffe den hunden han har ønsket seg så lenge. Usikkerheten som preger Pelles relasjon til Bestefar er et smart grep fra Hagerups side, i denne ambivalensen stikker bokas moral seg fram. Det er en underholdende og spennende måte å hente fram diskusjonen om rett og galt på, og det finnes ikke noe pekefinger-aktig over dette. Bestefar er en såpass drøy type at barnas eget moralske kompass forhåpentligvis vil spinne, og derfra kan det komme mange spennende samtaler. Det mest sentrale spørsmålet blir kanskje: Er det greit å overse grensene for rett og galt hvis det oppfyller ditt største ønske?

De gale kattedamene

Humorelementet står sterkt i denne boka, og Ingrid Dos Santos’ livaktige og uttrykksfulle illustrasjoner forsterker og tydeliggjør de ville, tullete og morsomme situasjonene. Dette er ei bok som er godt egnet for sin tiltenkte målgruppe, men som også gir den voksne leseren mye å glede seg og humre over.

Pelles nabolag består av overraskende mange såkalte gale kattedamer og dermed nøres det opp i den gode, gamle «katt eller hund»-debatten. Pelle og Bestefar er selvfølgelig på hundenes side, men likevel selger Bestefar Pelles ufrivillige klatretjeneste: Pelle må klatre opp i toppen av et voldsomt høyt tre for å hente ned nabokatten Tusse, og Bestefar står klar for å motta de fem hundre kronene han krever av katteeieren for hjelpen.

Humoristisk og provoserende

Hagerup har skrevet ei underholdende og morsom bok som er skrudd til akkurat nok til at den ikke kan unngå å utfordre leserens grenser for rett og galt. Kanskje kan man si at Bestefar og jeg sparer til hund er en moderne dannelsesfortelling. Boka egner seg godt for barna selv å lese, men anbefales helt klart som høytlesingsprosjekt, da denne teksten åpner for mange spenstige samtaler og debatter i heimen.



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .