Billedbøker om døden og det skumle

Billedbøker om døden og det skumle
Cover image

Tekst: Kjersti Lofthaug
Illustrasjon: Steinar Sørlle
Idé: Unni Nielsen og Kjersti Lofthaug
Er det noen der?
12 sider
ISBN: 82-05-35816-8
Gyldendal 2006

Er det noen der?

Kjersti Lofthaug

Gyldendal

2006

12

["88"]


Cover image

Tekst: Erling Forfang
Illustrasjon: Annlaug Auestad
Noen sier at døden er svart
40 sider
ISBN: 82-8140-014-5
Wigestrand 2006

Noen sier at døden er svart

Erling Forfang

Wigestrand

2006

40

["88"]


Cover image

Tekst: Linn Stokke
Illustrasjon: Hans Normann Dahl
Trollet Trym og den hemmelige farven
ISBN: 82-05-36356-0
Gyldendal 1994, 2.utgave 2006

Trollet Trym og den hemmelige farven

Linn Stokke

Gyldendal

1994

["88"]


Skummelt, trist og – deilig som en skillingsvise Mine beste leseropplevelser som barn handlet ofte

Skummelt, trist og – deilig som en skillingsvise

Mine beste leseropplevelser som barn handlet ofte om døden. Hva skal vi lese? spurte moren min, og trakk fram den velbrukte samleutgaven fra Damm med H.C. Andersens eventyr. Jeg valgte alltid Reisekameraten og grøsser fortsatt deilig når jeg tenker tilbake på åpningsscenen, den stakkars Johannes ved dødsleiet til faren. Det er det jeg husker fra eventyret, farens dødsleie og den uutsigelig triste beskrivelsen av Johannes som sørger. Uten å trekke dette for langt, tror jeg at valget var naturlig fordi jeg allerede i førskolealder var godt bevandret i lange skillingsviser, og jeg kjente derfor rimelig godt til den siden av livet som dreier rundt hospital, sykdom, død – denne verdens jammerdal.

Erfaringsmessig liker barn bøker som handler om noe trist, noe fremmed og noe litt skremmende. Litt skremmende, sier jeg og skriver jeg. For jeg tror det er den trygge rammen rundt den litt skumle, triste, skremmende lesingen som avgjør om dette er litteratur som fanger og fenger.

Ikke akkurat om døden, men skummel nok
Er det noen der? er en skummel bok, like fra forsiden der hvite øyne lyser i mørket blant pappesker og andre mørke udefinerbare former. Men blikket trekkes også rundt bokryggen av lyst blomstrete tekstil og strikk til en lysstemt bakside der to menneskelignende møll svever hånd i hånd. Skummelt og trygt.

Inne, mellom permene, er dette en litt avansert bildebok i peke – titte genren. Man ser gjennom et hull og blar videre til en ny verden. Noe udefinert flyr inn fra lyset, ned i kjelleren, jages av noe, noe kan være en stor sort fugl vi aner konturen av. Det er et møllignende menneske som flyr rundt og ser noe og ingenting. Er det noen der? I kjellermørket? Noe titter ut av en kasse, og forvirringen stiger fordi vi bare får et gløtt av noe hele tiden. Og forvirringen går begge veier, for noe titter ut av kassen sin også, og tror det er noe farlig der ute.

Dette er en billedbok, unnfanget av forfatteren Unni Nielsen og illustratøren Kjersti Lofthaug på et Ord&Bilde seminar. Forfatteren døde før prosjektet var fullført og Steinar Sørlle skrev derfor historien i samarbeid med Kjersti Lofthaug .

Her taler bildene som konsekvent fyller hele oppslag. Teksten forekommer kun i talebobler. Det handler om å være redd for det man ikke vet hva er og samtidig litt nysgjerrig. Og det handler om hvordan man kan overvinne frykten. Fortellingen i bilder og ord er så enkel at selv de aller minste kan følge den. Billedutsnittene er ganske frekke, tett på og såpass uvante at heller ikke den voksne leser vet hva som skjuler seg bak neste side, eller hva vi ser gjennom tittehullet.

Teknikken er en blanding av tegning (kull og fargestift) og fotocollage. En spennende blanding der tegningen konsekvent dempes i gråtoner, mens foto av stoff og strikk er i farger og meget stofflige. Denne vekslingen blir en del av jakten på dette noe, som man ikke vet hva er, før helt til slutt.

Det er en spennende bildebok for de minste, men med potensial til å treffe eldre og si noe om fremmedfrykt så vel som måten å overvinne den på.

Nydelige forsøk på å forklare det uforklarlige
Noen sier at døden er svart fabulerer debutanten Erling Forfang rundt hva døden kan være, hvilken form den har, hvordan den ser ut? Hvilken farge den har? Teksten er det bærende i denne boken, men innholdet åpner for mange naivistiske illustrasjoner av det helt åpne slaget. De bygger opp under en fabulerende fortelling om hva døden kan være. For ingen vet det, og dermed åpnes det opp for fantasifull undring rundt temaet.

Det er vakkert, det er varmt, jordnært og samtidig poetisk og svevende. Historien tar utgangspunkt i broren til Marie, Bjørn, som døde. Marie fabulerer både lekende og helt konkret rundt hvor Bjørn er nå. Akkurat slik barn gjør det.

Og svaret er definitivt ikke i en sort grav.

    1. Hvis døden er gul
    1. vil den skinne som solen.
    1. Solen er selve livet.
    1. Evig og for alltid. Evig gul sol.
    1. Og det med evighet stemmer jo godt.
    Er du død, så er du død!

Marie er gjennomgangsfiguren streket opp i sort fargekritt som går gjennom alle stadier og farger og steder for å ende opp «på en grønn eng med en regnbue til port!»

Dette er en av de bedre bøker jeg har lest om døden, den passer for alle, men teksten dominerer så her må det høytlesing til for de minste og de mellomste.

Klassiker om døden
Linn Stokke og Hans Normann Dahls Trollet Trym og den hemmelige farven om trollet Trym som legger ut på en dannelsesreise gjennom følelsenes landskap når Trollpappa dør, får klassikerstatus når den nå er kommet i 2. utgave og med kvalitetsstemplet Gyldendals Gode barnebøker.

Det er en virkelig eventyrhistorie som finner sted bortenfor vann og blåner og innenfor skogene i et landskap der trollene bor. Men trollpappa er død og Trym må gjennom prøvelser for å forsvare og å få svar på spørsmålene sine av den forbudte tåren, den materialiserte og forbudte sorgen. Gradvis forstår han og vokser på sin viten. Dette er en god gammel eventyrformel og dannelsesreise i ett, og illustrasjonene trekker veksler på det norskeste norske og Theodor Kittelsen.

Hans Normann Dahls rundhodede troll, gull og grønne skoger har nok sin del av æren for klassikerstatusen, for teksten er ikke veldig lettlest og fengende. Ikke original heller. Men det er spennende, det er vemodig vakkert, det er gjentakelser og en god moral. Slik gode eventyr og barnebøker skal være for å bli populære.

Da boken kom ut første gang i 1994, var bøker om døden for barn noe relativt nytt, ser man bort ifra klassikere som Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte. Linn Stokkes tekst hadde og har fortsatt sin misjon som en hjelp til å bearbeide sorg, og ikke minst til å vise følelser, og det er alltid viktig. Men, jeg har hele tiden et lite ”men” når jeg leser boken. Det er det litt pedagogisk søtladne, riktige i sorgprosessen jeg reagerer på. Den er ikke svart nok, eller grønn nok, eller skummel nok, eller deilig nok til at jeg vil lese den om og om igjen.

Anne Schäffer

Født 1957. Frilansjournalist. Kunst- og litteraturkritiker i bl.a. Empirix og tidsskriftet Billedkunst. Sitter i innkjøpskomiteen for sakprosa for barn og unge. Styreleder i Norsk kritikerlag 2009–2012. Årets litteraturkritiker i 2007. Foto: Øivind Möller Bakken, MiA