Biografier om Nansen, Brundtland og Gandhi

Man kan si mye om en kultur ut fra de biografiene den tilbyr sine barn og unge. Hvem de voksne peker ut som forbilder, og hvordan de velger å framstille forbildenes liv, gir et klart bilde av de levemåter og verdier som kulturen ønsker å føre videre til de kommende generasjoner. Tre av høstens biografier for barn og unge, Alexander Wistings Fridtjof Nansen, Bente Roestads Gro Harlem Brundtland og Torbjørn Færøviks Mahatma Gandhi, portretterer tre svært forskjellige personer, men det underliggende budskapet i de tre bøkene er påfallende likt: Man skal være god mot sine medmennesker, ikke bare sine nærmeste, men alle som har det vondt i hele verden.

Nestekjærlige Nansen
I godt og vel hundre år har Fridtjof Nansen vært en av vår nasjons aller største helter, og ikke minst i faglitteraturen for barn og unge har han levd et langt og godt liv som den perfekte legemliggjøring av norske og mandige verdier: Kun utstyrt med et par ski og en enorm fysisk og psykisk styrke overvant han både kulden, snøen og ville dyr og gikk høyreist fram der intet menneske før hadde satt sin fot. Maskulinitetsidealer er imidlertid ikke noe for dagens Norge, og det er ingen overraskelse at det er en ganske så annerledes Nansen vi møter i Alexander Wistings biografi Fridtjof Nansen i Damms Faktaløve-serie. Polarhelten Nansen er riktignok fortsatt til stede; Wisting har til og med fått med seg den kostelige episoden fra ekspedisjonen til Nordpolen der Hjalmar Johansen faller i vannet og ber Nansen om å ta en liten pause så han kan få av seg de våte klærne før han fryser i hjel, hvorpå Nansen svarer: ”Vi er da ikke kvinnfolk, heller!” (s. 53) Men for det meste er det en annen Nansen som blir beskrevet, nemlig forskeren og menneskevennen. Biografien begynner in medias res under et stort øyeblikk i Nansens liv, ikke på vei over Grønland eller sittende fast i polarskuta Fram i de store ismassene ved Nordpolen, men ironisk nok innendørs, sittende foran kong Haakon og kronprins Olav mens han venter på å motta Nobels fredspris for sin innsats under hungersnøden i Russland. Allerede her gjør Wisting det klart hvilke sider av Nansens liv som er de viktigste, og hva barna har å lære av ham:Fra å være forsker og polfarer er Fridtjof i dag mest opptatt av mennesker i nød. Han bryr seg ikke om hvor de kommer fra eller hvilken hudfarge de har, men synes alle mennesker skal ha et verdig liv. (s. 7)Wisting legger også stor vekt på Nansens rolle som forsker. Det meste av det Nansen gjorde, var ifølge forfatteren drevet av en enorm lærelyst: Han gikk ikke på ski over Grønland for å vise hvor tøff han var; han gjorde det for å ”skaffe viktig informasjon om den store isbreen og klimaet som finnes der” (s. 32). Og ekspedisjonen til Nordpolen ”viste at det er dype hav under Nordpolen, og at isen driver med havstrømmene” (s. 54). Når Wisting til slutt skal oppummere Nansens liv i to ord, er det ikke mot og utholdenhet, men ”nysgjerrighet og nestekjærlighet”. Den harde Nansen har blitt et mykt forbilde for barn av vår tid.

Greie Gro
Bente Roestads Faktaløve-bok Gro Harlem Brundtland kan i enda større grad kalles en heltebiografi. Det eneste tilfellet av kritikk man kan finne i boka, er et kort avsnitt om at den unge Gro forstyrret undervisningen på Hegdehaugen videregående skole fordi hun ”pratet, ertet og flørtet” med Truls Gerhardsen (s. 28). Ellers framstilles Brundtlands liv og karriere som et eneste langt triumftog, med en hovedperson som alltid tar de rette avgjørelsene. Selv det famøse slagordet ”Det er typisk norsk å være god!” blir presentert uten den miste kritiske – eller ironiske – distanse; det blir sågar understøttet av et bilde av Brundtland og kong Harald som hyller de norske skøytemedaljørene under OL på Lillehammer. Mest bemerkelsesverdig er det imidlertid at Roestad klarer å skildre en så innflytelsesrik politikers karriere uten noen gang å komme inn på det politiske spillet som ligger bak. Alt Brundtland har gjort, er visstnok å arbeide hardt og godt og ha de rette verdiene og holdningene: ”Gro var glad for den friheten foreldrene ga henne. Og hun misbrukte den ikke.” (23); ”Hun syntes det var dypt urettferdig at man skulle få lønn ut fra hvem man var, selv om jobben var den samme.” (s. 35); ”Gro var opptatt av nye tanker om sammenheng mellom miljø og helse” (s. 45); ”Gro har vunnet tillit i det norske folket ved å være dyktig og ansvarsbevisst, og ved å vise følelser og medmenneskelighet – internasjonal medmenneskelighet.” (61); ”Hun tror på at samfunnet kan forandres, og at fattigdom kan bekjempes.” (s. 66) Når det har dukket opp en stilling, for eksempel som miljøvernminister, statsminister eller leder for WHO, har den mer eller mindre falt i fanget hennes. Den eneste jobben hun aktivt har oppsøkt, slik Roestad framstiller det, er sommerjobben hun fikk som 16-åring på et pensjonat i England. På denne måten klarer Roestad å få karrieren til en av Norges mektigste politikere til å bli en ufarlig historie om rettferdighet og nestekjærlighet – som dagens barn kan lære av.

Gode Gandhi
Torbjørn Færøviks Mahatma Gandhi skiller seg på de fleste måter fra biografiene om Nansen og Brundtland. For det første er dette ingen lettlest Faktaløve, men en ungdomsbok på 175 tettskrevne sider. Formatet gir Færøvik en rekke muligheter som Roestad og Wisting ikke har innenfor sine strenge rammer, og han utnytter mulighetene godt. Han følger Gandhi så å si fra år til år og forteller en rekke dramatiske, men også hverdagslige anekdoter fra dette så lange og begivenhetsrike liv – fra oppveksten i Porbander og barneekteskapet med Kasturba via studieårene i England og advokatpraksisen i Sør-Afrika til den lange kampen for Indias selvstendighet som endte i det brutale attentatet. Færøvik er også god til å kontekstualisere Gandhis liv og gjør grundig rede for både indisk kultur, hinduismen og de store verdenspolitiske bevigenhetene i hans samtid. Dette gjør det lettere for leseren å forstå hva som drev denne forunderlige mannen, og hva hans innsats hadde å si for den historiske utviklingen. Det som imidlertid skiller Gandhi-biografien enda tydeligere fra de to øvrige, er Færøviks evne og vilje til å framstille sin hovedperson som et helt menneske, med gode og dårlige sider, og ikke som en idealisert skikkelse. Svært betagende er hans skildring av Kasturba, som ble giftet bort til Gandhi da hun var tretten år gammel, og som måtte tolerere hans ekstreme sjalusi, lange utenlandsopphold og sølibatsløfte – for ikke å snakke om hans endeløse rekke av mer eller mindre livsfarlige prosjekter. Færøvik legger heller ikke skjul på den prisen Gandhis barn måtte betale for hans altoppslukende arbeid for det indiske folk. De dårlige sidene Gandhi måtte ha, kan imidlertid ikke ta glansen fra det enestående og uselviske arbeidet han gjorde for frihet og rettferdighet, i India og i verden for øvrig, og Færøvik levner ingen tvil om at Gandhi er et stort forbilde som dagens ungdom kan lære et viktig – og svært så velkjent – budskap av:Gandhis budskap handler om viktigheten av sannhet og nestekjærlighet. Han hatet vold og sa at folk, uansett rase og religiøs tro, måtte leve samme som venner. Ideene han sto for, er gyldige den dag i dag. Gandhis budskap er evig. (s.7)Et budskap om nestekjærlighet
At biografiene om tre så forskjellige mennesker munner ut i mer eller mindre det samme budskapet, er et klart tegn på at denne sjangeren har den samme funksjonen i barne- og ungdomslitteraturen i dag som den har hatt i uminnelige tider: Biografien skal fortelle de unge en historie de kan lære av og forme sine egne liv etter. Og det budskapet som nærmest ropes ut i disse tre bøkene, gir et godt bilde av hvilke verdier vi setter høyt – iallfall i teorien – i 2000-tallets Norge. Historiene om nestekjærlige Nansen, greie Gro og gode Gandhi passer perfekt for et samfunn der samlivseksperter setter dagsorden, der en stadig større del av arbeidsstokken befinner seg innenfor omsorgsyrker, og der statsministeren er en prest.