Blekkhjerte

Litteraturfantasy

Blekkhjerte er en litteraturfantasy i ordets bokstavelige betydning: Det er en fortelling som handler om mennesker som elsker bøker, mennesker som bokstavelig talt forvinner inn i bøker, og om romanfigurer som kommer ut av dem. Disse hendelsene er spennende, heftige og eventyrlige, men ikke uten risiko for noen av de involverte: Romanens hovedperson Meggie mister moren sin når hun er 3 år gammel, Meggies far Mo trues på livet av den skrekkinngytende skurken Capricorn, som egentlig hører hjemme i en bok med tittelen ”Blekkhjerte”, og den mystiske omstreiferen Støvfinger lengter desperat tilbake til den samme boka. Så desperat at han er villig til å risikere Meggies og Mos liv for å oppnå det – og sitt eget. Det er Meggies far som har evner som har fått alle disse tingene til å hende. Og han må da kunne sette prosessen i revers? Og har datteren arvet evnene hans? Hvorfor vil ikke Mo gi Capricorn og Støvfinger det de vil ha, så han og Meggie kan leve i fred? 

Cornelia Funke regnes som en av Tysklands fremste barnebokforfattere. Flere av bøkene hennes er oversatt til mange språk, og norske lesere kjenner kanskje til hennes hittil mest kjente bok, romanen Tyvenes herre som kom ut på norsk i fjor, og som er oversatt til mer enn 20 språk. Funke er utdannet pedagog og illustratør, og illustrerer ofte sine egne bøker. I Blekkhjerte er fine små tegninger i svarthvitt plassert på tittelbladet og i slutten av mange kapitler. Forfatteren har også laget tegningene på den særdeles flotte omslagsillustrasjonen. Blekkhjerte kom ut i Tyskland i 2003. 

Funke har skapt et romanunivers som kan plasseres i sjangeren ”lav fantasy”. Her eksisterer en realistisk verden som ligner vår egen, parallelt med en eventyrlig, magisk verden. Disse to verdenene møtes, men historien ender ikke med at verken mennesker, alver, fabeldyr, romanfigurer eller andre skapninger kommer trygt tilbake der de startet. Har man forsvunnet inn i- eller ut av en historie er det ikke sikkert man kan komme tilbake. Og hvis man gjør det, er det ikke sikkert at alt blir som før. For noen er dette en sorg, mens andre er så heldige at det blir en berikelse. 

Denne kombinasjonen av alvor og utviklingsmuligheter skjenker både spenning, gjenkjennelse og følelsesmessig intensitet til historien. Forfatteren har komponert en fortelling som er både helt eventyrlig, skummel, humoristisk, melankolsk og forbilledlig kompleks og detaljrik. 

En voksen leser kan fryde seg over tolkningsmulighetene om litteraturens virkninger og muligheter. Romanen er også stappfull av henvisninger til annen litteratur. Hvert kapittel innledes med sitater fra både nyere og klassiske tekster for barn og voksne, blant dem Skatten på sjørøverøya, Pippi Langstrømpe, Mio min Mio, Peter Pan og Wendy, Odysseen, SVK,Ringenes herre og Huckleberry Finn. Funke skriver også fint om hvordan voksne og barn på mange måter lever i forskjellige verdener som det ikke alltid er så lett å bygge en bro som verken er for bred eller for smal i mellom:

”Jeg er tolv år gammel, Mo!” Hvorfor trodde voksne at barn tålte hemmeligheter bedre enn sannheten? Visste de ikke om de mørke historiene barn diktet opp for å finne en forklaring på hemmelighetene? Først mange år senere, da Meggie selv hadde barn, skjønte hun at det fantes sannheter som kunne fylle hjertet med fortvilelse til bristepunktet, og at folk ikke likte å snakke om denne fortvilelsen, særlig ikke til sine egne barn, med mindre de hadde noe som kunne sette litt håp imot fortvilelsen.

Jeg er begeistret som voksen leser, men dette slår meg ikke som en roman som vil glede voksne mer enn barn. Selv om det er mulig å få mye ut av historien for voksne lesere, er historien umiddelbart spennende, språket klart og greit, og handlingen enkel nok til at barn ikke behøver å være så gamle for å sluke den. Språket er preget av både enkelhet, klarhet og poesi. Oversetter Ute Neumann har gjort en utmerket jobb. Følgende passasje fra slutten av boka kan illustrere dette, og også hvordan forfatteren lykkes i å flette sammen det eventyrlige og det realistiske når hun skildrer opptakten til hjemturen fra Capricorns landsby, som foregår per buss:

Men også enkelte av alvene og to av glassmennene bestemte seg for å bli værende i landsbyen som det en gang hadde hvilt en forbannelse over, besnæret som de var av den blomstrende gyvelen, rosmarinduften og de trange smugene der gamle steiner hvisket gamle fortellinger til dem. Likevel var det til slutt førtitre blåhudede alver med øyenstikkervinger som fløy inn i bussene og slo seg ned på hodestøttene over de gråmønstrede setene (s. 540-41)

Både alver og glassmenn blir med Meggie og familien hennes, som nå har blitt større, tilbake til et sted der de starter livet på nytt. Og like mye som jeg umiddelbart får lyst til å lese boka en gang til, for å reise tilbake og oppdage nye detaljer nå som jeg vet hvordan det gikk, har forfatteren skrevet en historie som inneholder så mye fantasisstimulerende potensial at det er like fristende å spinne videre på den på egenhånd. I den forstand er dette, for å benytte meg av tittelen på Michael Endes roman om en gutt som trer inn i en roman, en uendelig historie.