Tittel: Bobla
Tekst: Siri Pettersen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2017
Antall sider: 288

Bobla som sprakk

Bobla er et dristig og kreativt skriveprosjekt: magisk realisme for barn. Men der bobla i boka flyr både høyt og lavt, har boka Bobla problemer med å lette.

Kort fortalt handler Bobla om en jente som flytter inn i en boble. Inni bobla har hun alt hun trenger. Hun kan bare ønske seg noe, så virvler det fram fra bunnen av bobla. PC-er, godteri, klær og så videre. Bobla er god og varm. Den beveger seg like godt til lands som til vanns. Og i luften med. Kort sagt: et perfekt sted for en usympatisk og egoistisk 12-åring som hater skolen, svømmehallen, de ekle guttene og selvfølgelig mamma og pappa. For inne i bobla kan ingen røre henne.

Usympatisk hovedperson

Forfatteren tegner et ganske usympatisk bilde av Kine, denne 12-åringen som ikke orker å forholde seg til verden. For det er ikke måte på lidelser denne jenta er utsatt for: Hun må stå opp om morgenen, hun må gå på skolen, hun må delta i svømmeundervisningen. For å bruke et uttrykk fra Kines egen munn: Hun er en slave!

Det er mulig en barneleser vil kjenne seg igjen. Verden kan føles både mørk og urettferdig en gang i blant, men for en voksenleser er det vanskelig å ta frustrasjonene til Kine på alvor. Det er vanskelig å engasjere seg i hennes problemer, og man må lide seg igjennom godt over halve boka før den sure og vrange fasaden slår sprekker og vi blir kjent med en annen Kine. En Kine som faktisk ikke er så verst, viser det seg. Det hadde vært lettere å holde ut med henne hvis hun hadde blitt utstyrt med noen formildende trekk fra starten av.

Allegori

At forfatteren beskriver Kine slik hun gjør, er ikke rart. Hennes prosjekt, slik jeg tolker det, er å beskrive en mistilpasset tween, en jente som faller ut av den vanlige, sosiale sirkulasjonen og rømmer inn i en boble. Bobla i boka er reell nok. Den knuser vegger, farer omkring og kan brukes til å sette mobbere på plass eller bare ta seg en dukkert ned i havet eller en flytur opp i verdensrommet. Den magiske realismen inviterer heller til å lese boka allegorisk. Bobla er et bilde på hvordan ungdom i tøffe tider lukker seg inne, og hvor umulig det er å trenge inn til dem. Der inne i sitt eget hode lever de i en drømmeverden der alt er perfekt, akkurat som Kine lever ut sine innerste, egoistiske kjøps- og godtedrifter inne i bobla.

En allegorisk tolkning løser en del av de praktiske plot-problemene i boka. Aksepterer leserne at de er med på en reise gjennom et emosjonelt landskap, trenger de heller ikke undre seg over hvorfor bobla er som den er, og hvorfor den endrer seg, tilsynelatende helt umotivert. Selvfølgelig handler alt om Kine, og hva hun føler. Bobla er innsiden ut, i en mer fysisk forstand enn i filmen med samme navn.

Når begynner fortellingen å leve?

Når jeg blir grepet av en fortelling, er det gjerne to kriterier som oppfylles. Det ene er at fortellingen vekker et engasjement for hovedpersonen. Jeg vil at denne personen skal lykkes på en eller annen måte. Han/hun må ha et prosjekt som leserne forstår er viktig. Det andre kriteriet er at jeg ikke vil det skal være så lett for hovedpersonen å lykkes. Jeg vil at det skal være spennende. I Bobla synes jeg forfatteren gjør det vanskelig for leserne å bry seg. Hovedpersonen har ikke noe uttalt mål som engasjerer. Hun trekker seg tilbake i bobla si, og der lever hun livets glade dager, men hva er spennende med det?

Det er riktignok tilløp til spenning i første halvdel av boka. Kine har barrikadert seg i bobla, hun nekter å komme ut, men så må hun tisse. Dette er før hun forstår at hun bare kan ønske seg en do, så materialiserer den seg. Hun sniker seg altså ut av bobla og blir nesten fanget inn av en desperat mamma. Spennende? Bare hvis leserne aksepterer at bobla er livsnødvendig for hovedpersonen (og da må du også akseptere at Kine lever et slaveliv).

Det virkelig avgjørende øyeblikket, som faktisk dirrer av spenning, kommer først nesten halvveis ut i boka: Kine må velge mellom å leve utenfor bobla eller inni den – for evig og alltid. Kine blir nødt til å ta et selvstendig og faktisk eksistensielt valg. Et valg mellom virkeligheten og den perfekte, men helt avskrudde drømmeverdenen. Her lever fortellingen.

Ut av bobla

Veien ut av bobla, som over lang tid er hermetisk lukket, er forvirrende og dramatisk. En stygg mumiedukke som har fungert som madrass, begynner å leve. Den vil drepe Kine, og bobla er umulig å komme ut av! Dukken er stappet full av ting som forteller om alle Kines rampestreker og tabber. Men når Kine konfronterer seg selv og sine synder, begynner bobla å slå sprekker. Og midt i en dramatisk redningsaksjon går den uknuselige bobla i tusen knas. Forfatterens budskap kommer tydelig fram: Det er blant levende vesener livet leves, ikke blant døde ting.

En viktig bifigur i Kines emosjonelle snuoperasjon, er gjenglederen Jarle. Han er Kines hatobjekt nummer en, men sakte framstår denne figuren mer og mer sympatisk i Kines øyne. For denne leser er Jarles omvending fra drittsekk til sympatisk sjarmør vanskelig å svelge, og slik sett symptomatisk for hele romanen. Jeg ser tilløp til gode, kreative ideer, utfordrende psykologiske portrett, humor og engasjement. Men jeg blir ikke grepet. Jeg tror ikke på fortellingen.



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .