Mitt barnebokminne - av Synne Lea
Historien om Ferdinand
Munro Leaf

Illustratør: Robert Lawson
Viking Press 1936
Cappelen Damm 1974/2010

Bøker jeg har klatret i

I dag har jeg lest en bok som minnet meg om å lese bøker, fordi den fikk meg til å tenke på å klatre i trær. Jeg leste Anna Fiskes Trær jeg har møtt.

Og nå, da jeg satte meg ned for å skrive om en bok jeg husker fra jeg var liten, var det så kort i tankene fra Trær jeg har møtt til bøker jeg har møtt, og derfra var det enda kortere til bøker jeg har klatret i.

For slik husker jeg flere av bøkene som har betydd mye for meg fra jeg var liten. Som steder jeg har lent meg mot, klatret i, gjemt meg i, kjent meg usynlig i og sett verden på nytt fra. Steder jeg har kommet tilbake til.

Slik jeg har gjort med trær.

Jeg kan ikke huske at noen måtte bøye ned greinene til min høyde, eller dytte meg opp, for at jeg skulle komme i gang med å klatre i trær. Men jeg trengte mye både dytting og hjelp for å komme inn i bøker. Heldigvis hadde jeg foreldre som leste for meg.

Det er nok ikke én bok jeg husker fra jeg var liten. Det er mange.

Det er Brødrene Løvehjerte, Lita, grøn grasbok, det er Prikken, det er Brødrene Løvehjerte igjen, det er Jørgen Moes vei nr. 13, det er (nesten alle) Inger Hagerups dikt, det er å ville være et menneske og ikke en liten lort. Og det er Munro Leafs Historien om Ferdinand.

I dag velger jeg den.

Litt av grunnen til at jeg husker Historien om Ferdinand så godt, er at foreldene mine ikke bare leste boken for søsteren min og meg, de fortalte også bokens historie. En historie jeg ville høre om og om igjen. For bokens historie var skummel. Et grøss, rett fra virkeligheten, et jeg aldri har klart å glemme.

De fortalte om hvordan boken toppet salgslistene i USA, sammen med Tatt av vinden, for senere å bli forbudt i mange land. De fortalte om krigene, om Franco, og at den ikke ble trykket på nytt i Spania før han var død. De fortalte om Hitler som ville brenne boken.

Brenne den store, snille, sterke oksen Ferdinand. Bare fordi han ikke ville slåss. Mange ganger senere i livet, har den boken fått meg til å tenke: Hvem av oss er reddest nå?

Det var gjennom Historien om Ferdinand jeg for første gang hørte om Gandhi. Og det var kanskje en av de første gangene en bok førte meg rett til en annen.

Som å klatre fra tre til tre.

Historien om Ferdinand og historien om historien, minner meg om det jeg som voksen kanskje brenner aller mest for i barnelitteratur, og som jeg er aller mest takknemlig for. Barnelitteratur som minner meg om å se på nytt, og så en gang til, og enda en.

De stemmene som fortsetter å si at kompliserte og vanskelige temaer, til og med verdensproblemer, også er enkle. Skremmende enkle eller håpefullt enkle.

Det tok som sagt tid før jeg klarte å lese bøker alene. Men den dagen det skjedde, husker jeg så godt at jeg ennå kan kjenne lukten som var rundt meg og se fargen på lyset den dagen. Mange ganger seinere i livet, når jeg virkelig har trengt et tre å klatre i, men av ulike grunner ikke har kunnet, har det vært bøker som har gitt meg et sted å være, et eget og hemmelig sted.

Jeg synes det kan passe å avslutte med et sitat fra Anna Fiskes Trær jeg har møtt: «Hvis man tør å sove under en stige en hel natt, betyr det lykke hele livet.»

 

Bilde-synne

Synne Lea. Foto: Yina Chan

Synne Lea er forfatter og har gitt ut to diktsamlinger for voksne. I 2012 kom ungdomsromanen Leo og Mei (2012), og i 2013 Nattevakt (2013), en diktsamling for barn illustrert av Stian Hole.

Synne sender stafettpinnen videre og vil utfordre Elin Viktoria Unstad til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

 

 

 



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .