Da Jonatan løste alle skogens problemer

Kanskje betegner omslaget best Øistein Wegners fortelling Jonatan: Tegningen av en gutt i fullt firsprang og en fugl med fart i vingene. De har samme smil og lignende øyne; Jonatan digre, blanke brilleglass, fuglen digre, blanke fugleøyne. De vender ikke blikket i den retningen de løper, men mot deg som betrakter boka. Om ikke bakken under guttens føtter hadde vært så jevn, ville han straks ha snublet og falt. Det er som om gutten og fuglen har glemt hva de skal og hvorfor. Som om ditt leserblikk har gjort dem oppmerksomme på at de er figurer på en bok. Gjort dem bevisst at de må opptre boklig.

Jeg skal flagge mine fordommer straks: Mange av de bøkene jeg fikk tilbudt som barn var oppbyggelig barnelitteratur fra Lunde og Luther forlag, og jeg har ikke mange gode leseminner fra deres vamle verden hvor konfliktene knapt fantes og barna ble berømmet og belønnet om de virkeliggjorde forlagets faste sett av verdier. Det fantes få berøringspunkter mellom de prektige pikene i bøkene og meg. I hvert fall i virkeligheten om ikke i aftenbønnen. Det var meg (min fromhet, godhet, snillhet) det skortet på når boka ble for uinteressant. Slikt setter spor, selv 40 år etter, det var ikke uten bange anelser jeg åpnet Jonatan fra Lunde og begynte å lese.

Det litt stive og kunstige fra forsiden preger også fortellingen. Som så mange andre barnebøker handler den om et barn som har flyttet til et nytt sted og er ensomt. Barn flytter også i virkeligheten selvsagt, men som litterær figur har det nyflyttede barnet den fordel at det lar seg isolere fra omgivelsene. Det er lettere å kontrollere rent narrativt. I Jonatan har flyttingen skjedd til et lite hus i skogen, slik at han virkelig er helt isolert. Om dagen passes han av en gammel mann som ikke er vant med små barn. Det øker hans isolasjon ytterligere. Jonatan er prisgitt forfatterens forgodtbefinnende, idet forfatteren har ryddet bort de fleste virkelighetselementer som kunne komplisere hans narrative forsett. Det sies i teksten at Jonatan savner sine venner, men snart oppdager han at han kan snakke med skogens fugler på deres eget språk – spurvene, hubroen, duen, kråkene, fiskeørnen. Deretter er fuglene de eneste som interesserer Jonatan. Halvt antropomorfe bærer de navn som Kolbjørn og Sara, de har utvilsomt menneskeverden som referanseramme i sitt språk og sin uttrykksmåte, men de er likevel fugler som legger egg og er utsatt for å få en gjøkunge i reiret. De forteller om sine mange små og store problemer, som Jonatan så løser. Han er deres storebror, deres redningsmann, den som vokter over deres velbefinnende. Fortellingen ender med at moren forteller Jonatan at hun har fått plass til ham i en barnehage i byen. Jonatan er tydelig ambivalent. Han ønsker selskap med jevnaldrende, men han synes åpenbart også at det er spennende å være en autoritet i skogen.

Hverdagen med moren som går på jobb og kommer tilbake, og den gamle mannen Albert som skal passe på Jonatan i morens fravær, rammer inn Jonatans dager i skogen, men det skjer lite utveksling mellom han og dem. Jonatan er en medgjørlig og grei liten kar uten noen krav eller protester til moren som forlater ham hele dagen på et fremmed sted i varetekt hos en gammel mann som ikke har særlig annen omsorg enn formiddagsmat og en dypsindig samtale om mobbing å tilby. Fra det øyeblikk Jonatan oppdager at han kan snakke med fuglene trer han fiks ferdig inn i rollen som skogens ”storebror” som tar ansvar for de som er mindre enn ham selv. Utvekslingen mellom skogens fugler og Jonatan plasserer fuglene på et nivå underordnet Jonatan. Problemløsningen, kunnskapene, innsikten går fra ham til dem. Jonatan trenger ingenting annet fra skogen enn et alternativ til ensomheten og den betydningen det gir å være noe for andre, en som beundres og takkes. Fuglenes problemer dreier seg om at kråkene spiser eggene til småfuglene, hubroen spiser kråkene, spurvenes egg stjeles, uglefar mobbes av småfuglene, fiskeørnen har fløyet seg bort. Til å være så liten som han foregis å være er Jonatan en bemerkelsesverdig skarpsindig og effektiv problemløser. Riktignok går han seg på ett tidspunkt bort i skogen og får helt uforklarlig angst – i fortellingens logikk kan han bare spørre første og beste fugl om veien hjem – inntil han reddes av den voksne. En passasje som utvilsomt setter barnet på riktig plass i hierarkiet i forhold til den voksne.

Gamle Albert tjener til en viss grad som Jonatans læremester i skogen og samtalepartner om Uglefars mobbeproblem helt mot slutten av fortellingen: ”(…) noen voksne eller noen eldre barn må gripe inn. På en eller annen måte må det vel gå an å få den som mobber til å slutte med å mobbe,” sier Albert. Hvorpå storebror Jonatan sørger for at Uglefar og småfuglene snakker sammen slik at problemet løses. Ja, for det finnes knapt noen problemløsende ressurser blant fuglene. Men med litt menneskefornuft (og litt hjelp fra skogens kråkekonge) går alt opp: kråkene slutter for eksempel å spise småfuglegg. Eller fornuft? Ganske klisjéaktig er Hubroen av hunnkjønn og det er forfengeligheten som får henne til å slutte å spise kråker.

Fortellingen avsluttes med en del vers som ”Kråkekongediktet”, ”Frøken Hambros store drøm” osv… Disse versene er tillegg til fortellingen uten noen spesielle litterære kvaliteter eller funksjon i forhold til fortellingen:

I fall man er en fugl og heter Klara,

kan bestevennen godt få hete Sara.

Det mener nå i hvert fall jeg.

Lunde forlag presenterer Jonatan som en ”morsom og fabulerende fortelling med gode, allmenne verdier.” De gode allmenne verdiene, ja: Mennesket er skapningens herre. Vi har ingenting å lære av naturen. Naturen har alt å lære av oss. Om bare vår fornuft får rå, løses alle naturens problemer… Vranglære, sier jeg.