Tittel: Dagene med Karlamandra
Tekst: Torbjørn Moen
Forlag: Omnipax
Årstall: 2017
Antall sider: 239

Dagene i limbo

Gjenfortellinger av andres drømmer har ofte et begrenset underholdningspotensiale. Torbjørn Moen inviterer oss med inn i en drøm som er morsom og spennende, og i motsetning til mange andre drømmehistorier, verdt å få med seg. 

Vår helt Gunnar våkner i et telt i Østmarka en sommerdag, og kompisen han dro dit med, Tobias, er borte. På leting etter Tobias blir Gunnar stående på en høyde i skogen, da han ser ei jente som løper ut av teltet, med de nye joggeskoene hans i hendene. Denne jenta er Karlamandra. Heller enn å løpe vekk fra Gunnar, kommer hun løpende mot ham, hun er på flukt fra Ordensmannen, som hun mener også Gunnar bør passe seg for. Sammen rømmer de to fra Ordensmannen, en ondskapsfull lederskikkelse som holder til med en hel bande der inne i skogene. Gunnar oppdager raskt at skogen ikke er den han trodde den var, og det er også noe rart med Karlamandra og de andre fra skogen. De snakker som om de er tatt ut av et folkeeventyr, vet ikke hva en mobiltelefon er, de kler seg annerledes og bor permanent i skogen. Gunnar redder Karlamandras liv et par ganger, blant annet når hun holder på å drukne, en heltedåd Karlamandra gjerne vil gjengjelde. Hun blir derfor med Gunnar når han setter i vei mot byen (Kjøpstaden Big City, som Karlamandra kaller den) for å finne den savnede Tobias. Det er nemlig Ordensmannen som har tatt Tobias, og holder ham fanget i byen. Gunnar og Karlamandra finner et dødt, stille Oslo hvor det virker som alle mennesker er sporløst forsvunnet, og i byens tomme skall fortsetter de letinga etter Tobias.

Mannen med hatt

Karlamandra forklarer selv trosgrunnlaget sitt: «Verden er noe som skjer inni hodet til en formidabel kjempe; en mann med hatt som sitter på en bryggekant ytterst i universet og knipser med tærne og røyker sigar.» Dette, i kombinasjon med Karlamandras trauste, «gammeldagse» vokabular, bringer humor til historien. Det er mye komikk i møtet mellom den moderne verden og «folkeeventyret», som når Karlamandra kaller en sykkel for skramlehest og forteller at noen kom «til sykkels.» Moen legger også inn tydelige referanser til Peer Gynt, noe som, forutsatt at den unge leseren har rukket å sneie innom Ibsen i norsktimene, gjør det enda lettere å se for seg Gunnar midt i et typisk nasjonalromantisk motiv.

Verden satt på pause

Den entusiastiske reaksjonen Karlamandra og de andre vennene hennes fra skogen har på for eksempel Gunnars mobiltelefon gjør det klart for leseren før Gunnar helt skjønner hva som skjer: noe er ordentlig muffens her.

Fortellinga foregår på to ulike plan. Innimellom får vi lese korte dialoger som foregår et annet sted enn i historien Gunnar forteller. Han hører en pipelyd han ikke kan plassere, som også er tilstede i rommet hvor dialogene foregår. Denne lyden utgjør altså den tydeligste koblingen mellom de to narrativene, og bidrar til at vi etter hvert kan begynne å nøste opp i hva som egentlig foregår. For å unngå å avsløre hvordan alt henger sammen, sier jeg ikke mer om det her.

Lettvint løsning

Dagene med Karlamandra er en annerledes og actionfylt dystopisk fortelling. Det er likevel mye som ikke henger helt på greip, som ikke virker logisk: Hvor har det blitt av alle innbyggerne i Oslo? Hvorfor har Ordensmannen tatt Tobias? Hvorfor bor ikke Karlamandra og vennene hennes i en av de tomme leilighetene i byen heller enn ute i den kalde, mørke skogen?

Avslutninga på boka kommer brått på, det er som Moen har lagt ut tråd etter tråd, men glemmer, eller lar være, å flette dem sammen. Vi får aldri noen forklaring på hvorfor ting er som de er i den virkeligheten vi nettopp har tilbragt over 200 sider i. Det er ikke dermed sagt at leseren alltid skal få alle svarene, og til en viss grad kan vel måten han løser det på forsvares med at den åpner opp for at leseren kan trekke sine egne konklusjoner. Jeg føler meg likevel litt snytt når jeg har lest siste setning og fortsatt har flere spørsmål enn svar.

Selv om jeg savner at romanen oppklarer og avslører mer, er det ikke avgjørende for leseropplevelsen som helhet. Moen har uansett skrevet en underholdende, annerledes og morsom roman, og neste gang jeg ser noen på sykkel, skal jeg si «jøss, så fin skramlehest!»



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .