Tegnserieromanens fortreffelighet

En av ungdomslitteraturens viktigste oppgaver er å finne ord til det ordløse, ord til det leserne ikke klarer å tenke fullt ut selv, og enda mindre si høyt. Blant de erfaringene det er aller vanskeligst å uttrykke i ord, er seksuelle overgrep.

Linn T. Sunne fikk Brageprisen for Lille ekorn der hun så modig skildrer hvordan en 14 år gammel jente blir utsatt for overgrep av håndballtreneren sin innafor et vennskapsforhold der den voksne gradvis begynner å misbruke tilliten. Sunne legger vekta på tida fram til overgrepet og gir en troverdig og etterlengta forklaring på hvordan denne typen overgrep kan oppstå. Gjennom Aurora får vi endelig en krenka part som deltar aktivt og realistisk og er noe langt mer enn et passivt offer. Jeg er derimot kritisk til bokas «etterpå» der rettssak og ettervirkninger er knapt behandla. For meg framstår det som lettvint. Inger Østenstad skriver derimot i sin anmeldelse her på barnebokkritikk.no om knappheten at den «samsvarer jo godt med Auroras avvisning av hele [retts]prosessen.» Hun vil ikke tenke på det som har skjedd, og vil ikke dvele ved hvordan hun føler seg. Knappheten kan være et resultat av bokas lettlest-konsept, men den kan også være et uttrykk for fortrengning eller for den ordløsheten overgrep kan skape. Slik er det for Sunnes Aurora.

For min del må ungdomslitteraturen gjerne suppleres av sannere uttrykk for livet etterpå. I et slikt perspektiv er det interessant å diskutere tegnserieromanen Elin under havet av debutant Sofia Malmberg. Slik hun utnytter tegneseriemediet, får hun et langt større spillrom enn Sunne i framstillingen av «etterpå».

Klassisk overgrep

I Sverige har Elin under havet fått mye oppmerksomhet for å ta opp såkalt «grooming», om hvordan voksne med skjulte hensikter innynder seg hos mindreårige. I Norge ble temaet satt på dagorden i fjor med Filiokus og Blåmann-Klåmann av Marit Hoem Kvam. Elin søker på nettet etter et sted å trene kampsport, og i en nettprat bygger treneren André opp tilliten ved å gi henne gode råd og anerkjennelse før han tilbyr å treffes. Malmberg sannsynliggjør Elins glade respons med at hun er en ensom jente som åpenbart ikke får nok oppmerksomhet fra foreldrene. André vet å benytte seg av det, og skriver: «Jeg vet hvordan det føles… Ingen som forstår. Alle er så travle. De har ikke tid… Bra at jeg har tid, da!» Raskt glir vi fra det moderne grooming-begrepet og inn i en klassisk overgrepsfortelling.

Innledningsvis grenser den til det stereotype. Elin likner en mangafigur med store øyne, mørke lugg og forenkla nese. Hun oser av flatbrysta barnlig uskyld. Uttrykkene hennes varierer derimot i fine nyanser. Det er overgriperen i Malmbergs fortelling som passer best i dette enkle svart/hvitt-formatet.

Treneren er suspekt fra første stund fordi han gjennomført og påfallende er tegna slik at vi aldri får se hele ansiktet. Når han så imøtekommende tilbyr privattime til nykommeren Elin, forstår jeg som leser mer enn henne. Det hun ser som sympatiske trekk, er for meg lett å mistenke som manipulering. Dramaturgien tilhører skjebnefortellinga, spenninga ligger i den uunngåelige faren man i det lengste håper Elin mirakuløst vil unnslippe. Slik får jeg som leser aldri sjansen til å leve meg helt inn i et vesentlig aspekt ved en overgrepserfaring: Den absolutte overraskelsen. Men som skjebnedrama blir det mer spennende, dessuten fungerer det som advarsel mot å stole på fremmede. Likevel klarer jeg ikke fri meg fra tanken på at disse hintene i bilder og replikker hindrer overgrepet i å komme helt uforutsett – slik overgrep gjerne gjør. Det er vel først etterpå man tenker at man burde visst bedre.

Misbruk av tillit

Den innledende nettpraten må ikke overskygge det faktum at André vinner tillit først og fremst i kraft av sin yrkesrolle. Autoriteten som trener gir ham makt, og han misbruker den slik en lege eller prest kunne gjort. Retorikken er religiøs og østlig inspirert når han forteller Elin at hun har vært monster i et tidligere liv, men at han kan helbrede henne i treningsstudioets behandlingsrom hvis hun gir ham lov. Overgriperen er med andre ord klassisk: autoritær, ansiktsløs – og uinteressant. Håndballtreneren i Lille ekorn er langt mer nyansert og spennende. Det er vanskelig å vite sikkert om relasjonen mellom ham og Aurora er skapt med klare baktanker. Elin er derimot lett å tenke som et nummer i rekka. Det er først i ettervirkningene Elin under havet virkelig overbeviser.

Stillhetens problem

Forfattere og filmskapere får ofte et problem når de vil fortelle om passive skikkelser, personer det blir gjort noe med, som ikke fritt bestemmer over egne liv. De henvender seg tross alt til et publikum som er vant til å bli fora med action. Hvordan gjengi nummenheten og stillheten etterpå? Malmberg lykkes langt på vei i å tegne den. I løpet av et oppslag på 14 ruter følger vi Elin gjennom en dag der hun tilsynelatende ikke veksler et ord med noen. Hun har tungt for å stå opp, hun følger ikke med i timen, hun tegner krasse kruseduller i kladdeboka, den svenske skolelunsjens kjøttboller vokser seg uappetittlige, til slutt stiger hun ensom av bussen. Stillheten er lada av en fortvilelse leseren møter ansikt til ansikt (se ruta nederst til venstre under).

I blant dveler tegningene enda lengre ved hvert øyeblikk, tydelig inspirert av japansk fortellerteknikk. Slik skapes rom for følelser det er vanskelig å sette ord. Hvis utålmodige lesere skulle synes det skjer for lite, er det bare å bla fortere.

Til og med de akk så vanlige selvmordstankene er med: «Du er heldig som ikke lever…» sier Elin til pandabjørnen på hårspenna si. Seks ord er nok så lenge tegningene bærer.

Psykotisk?

Malmberg er utdanna serietegner og grafisk formgiver. Hun har åpenbart lagt ned møysommelig arbeid i hver eneste rute. I blant aner jeg likevel debutanten bak sidene, i litt umodne streker eller tilsynelatende tilfeldige valg av perspektiv og rutefordeling. Men dette litt amatørmessige uttrykket forsterker samtidig Elins barnlige uskyld. Det blir vanskelig å påstå at hun burde visst bedre.

Rutene er tegna på hvite sider så lenge vi følger den virkelighetsnære fortellinga. Tre bolker går over i svart. Der følger vi Elin til en marerittaktig verden under havet. Hun er våken i de øyeblikkene hun forsvinner inn i denne fantasi-verdenen, derfor er det er fristende å tolke avbrekkene som små psykoser. Helt ned til havets bunn må Elin, hvor hennes indre kamp utspiller seg svært kreativt og under surrealistiske og dramatiske omstendigheter.  Etter det andre «marerittet» er det læreren som kaller henne tilbake til virkeligheten. Elin klarer bare å fortelle henne om den delen av overgrepet som ble uttrykt i ord: «… han sa at jeg var ekkel… som et monster.» Læreren forsikrer om at hun er sterkere enn en som sier noe sånt. Noe mer får ingen voksne vite – og ikke spør de heller.

Symbolikk på havets bunn

I den tredje fantasien bekjemper Elin magiske motstandere og finner stjernestøv på havets bunn. Endelig trenger erkjennelsen og sinnet opp til overflaten: «Du hadde ingen rett» og «Det var min kropp». For første gang kommer hun seg opp av havet og ut av fantasien ved egen hjelp. For Elin klarer seg sjøl, hun ber ingen om hjelp. Derimot går hun hjem til mora og forlanger mer plass til sine behov: «Jeg bor faktisk også her.»

I et intervju med Sveriges radio råder Sofia Malmberg de som opplever overgrep til å finne en voksen å snakke med. Elin følger ikke dette rådet. Hun går ut til sjøen og stillheten sin som en viktig representant for statistikkens mørketall, og jeg får inntrykk av at verden skal gå videre uten at verken foreldre, psykolog eller politi kommer til å få vite noe som helst.  Det er det i så fall Elin som bestemmer, der hun står barbeint i fjæra og smiler ut over havet.