Den gamle mannen og hvalen

Den gamle mannen og hvalen må vel kunne sies å være årets flotteste tittel, med sin intertekstuelle honnør til Hemingway. Der forgjengertekstens gamle mann setter alt inn på å nedkjempe en gigantisk fisk, for å bringe den til land, fremstår hans etterkommers prosjekt i et mer filantropisk lys. Den gamle mannen i Stian Holes versjon jobber dag og natt for å hjelpe en strandet hval tilbake til havet der den hører hjemme. Samtidig fortelles en historie om gammelt uvennskap, og om å finne tilbake til en bror som har vært borte altfor lenge.

Stian Hole er utdannet grafisk designer, og har illustrert omslagene til romaner av blant annet Saabye Christensen, Kjartan Fløgstad og Jan Guillou. Med Den gamle mannen og hvalen debuterer Hole med egenprodusert tekst, i tillegg til å stå for illustrasjonene.

Langt mot nord, der fjellet møter havet, bor gamle Cornelius og katten hans, Trass. Utenfor brygga til Cornelius starter havet. Blågrønne og salte bølger ruller tålmodig mot stranda og sliper steinene runde.

Slik begynner historien om Cornelius, som tilbringer dagene med å samle og sortere det som havet legger fra seg på stranden hans. Cornelius har en liten hage, en stikkelsbærbusk og en solsikke som vokser langs husveggen om sommeren. Han har en bror som heter Halvor, men de to har vært uvenner i en mannsalder. En dag finner den gamle mannen en strandet hval. Å få hvalen løs på egen hånd viser seg å være umulig. Til slutt må Cornelius ringe Halvor. Det hjelper.

Teksten skildrer den nordnorske naturen og de vekslende årstidene med en stillferdig rytmikk, som synes å speile hovedpersonens gammelmannsrutiner. Innledningsvis fortelles det at Cornelius` innebygde klokke stoppet opp den dagen Halvor dro av gårde med kjæresten hans. Derfor bryr ikke Cornelius seg om tiden lenger. Men den intensive redningsaksjonen blir likevel en kamp mot klokken. Dagene går og det begynner å haste! Dette er spennende lesning, men til tross for stor dramatikk på handlingsplanet, synes teksten å holde fast ved sin lugne hvilepuls. Historien formidles i et språk som maner frem det poetiske i det hverdagslige. Vinteren beskrives som ”en blå pause”, en sirklende havørn synes ”sydd fast til himmelen”, mens den gamle mannens reaksjon i møte med hvalen skildres på underliggjørende vis: ”Havets hjerte, tenkte han, havets hjerte sitter fast på stranda mi.”

Illustrasjonene er bygget opp som digitale collager, og kombinerer alle tenkelige og utenkelige elementer. Fotografier og utklipp, tegninger og teksturer er scannet inn og bearbeidet lagvis i photoshop. Her fortelles noe annet og mer enn det teksten formidler, i et billedspråk som åpner for uante tolkningsmuligheter. Cornelius` stadig ekspanderende samling snurrepiperier preger billeflatene i stor grad. Gamle brev, et velbrukt kompass, fuglefrø og syltetøyetiketter, medaljer og tauverk forteller simultant om fortid og nåtid, eller om en nåtidig mimring om det som har vært.

Hole har benyttet en teknikk som gjør det umulige mulig. Illustrasjonene fremstår som en slags visuell magisk realisme. Her inntas rare perspektiver, der bildene leker seg med absurde størrelsesforhold, og kombinerer elementer fra ulike sfærer. Hovedpersonen, med sitt værbitte oppsyn, vokser, krymper og fremstilles vekselvis i farger og svart-hvitt. Cornelius beveger seg i et stadig skiftende landskap, hvor en myldrende tinglighet avløses av det smellvakkert simplistiske. Den sørgmodige hvalen feller tårer fra et himmelblått menneskeøye, mens kroppen er bærer av kryptiske tegn og hellerisninger. Holes illustrasjoner er snop for semiotikkentusiaster, så vel som for den gjengse nysgjerrigper. Dette er en bok som bør inntas med vidåpne øyne.

Der teksten er fåmælt når det gjelder brødrenes uvennskap, dokumenteres tidligere tosomhet via gamle fotografier. To staute karer verserer i ymse positurer, og er avbildet i ulike faser, fra tidlig barndom til voksen alder, som en påminnelse om bedre tider. Men gammelt grums legges til side til slutt. I fellesskap klarer brødrene å returnere ”havets hjerte” til sitt rette element, for så å forsones over et slag sjakk. Dermed kan de gråhårete gubbene friske opp gamle historier mot en bakgrunn dekorert med egne ungdomsbilder.

Forfatteren har selv uttalt at man ikke skal undervurdere unge lesere. Det gjør han da heller ikke. Spennende språklige bilder, tematikk og estetikk vil få det til å summe i både små og store hoder. Dette er en voksen billedbok, – for barn.