Den gode anmeldelsen

– Hvordan kan man vite forskjellen på en god bok og en dårlig?
– Alt du behøver å gjøre er å lese tusenvis av bøker. Etter det kan du ikke ta feil! (fritt etter Kurt Vonnegut, Blåskjegg)

– Hva bør man kreve av en litteraturanmelders bakgrunn?
– Han er uavhengig. Han bør ha lest mange bøker, og bred sjangerkunnskap.

Alle kan mene hva de vil om de bøkene de har lest, eller de bøkene de gir inntrykk av at de har lest. Foreldre forteller entusiastisk om bøker de leser for sine barn, som barna liker – og som litteraturanmelderen misliker. Problematisk? Forlagene bruker like entusiastisk positive leseropplevelser som salgsargument på bøker som litteratur-anmelderen har slaktet. Forvirrende?

Nei! En positiv leseropplevelse er hellig. Ingen kan argumentere mot at et barn blir sugd inn i en fortelling, god eller dårlig. Den opplevelsen er «untouchable». Og når forlag bruker bloggkommentarer fra fjortiser for å selge bøker til samme målgruppe, er vel det greit. De kobler seg på jungeltelegrafen, den uformelle informasjons-strømmen som flyter fritt og som ikke kan kontrolleres. Og takk for det! La fjortisene lese de bøkene de vil, uansett hva en gretten gammel gubbe måtte mene.

En anmelder har en annen rolle, selv om han selvsagt også kan (mis)brukes som reklameplakat. Han er verken kamerat av forfatteren eller ansatt et sted som har økonomiske interesser av at forfatteren selger godt. Egentlig er han en hvit ridder i evig kamp for den gode litteraturen. En pretensiøs klisjé? Tja… Alle har vel sine mindre edle agendaer i spillet om bøkene. Alle hvite riddere er vel mer grå når du går dem tett på klingen. Uansett er litteratur¬kritikkens viktigste anliggende å holde diskusjonen om hva som er godt, og mindre godt, levende. Og i den samtalen gir mengdelesing og fagkunnskap tyngde. Hvis du har lest tusenvis av bøker, så vet du hva som er bra!

 – Hva bør man kreve av en litteraturanmelders ferdigheter?
– Han skriver godt.

Tekster som er godt skrevet, er også godt tenkt. De inneholder overbevisende resonnementer. Kort sagt: De gir mening.

Men hvem skal en anmelder overbevise? Vi vet at forlagsfolk leser anmeldelser – på evig jakt etter en setning som kan selge boka? Vi vet at bibliotekarer leser dem – for å kunne gi gode leseanbefalinger! Og forfatterne leser dem vel? (Muligens med hjerte i halsen, ettersom deres åndsverk blir nådeløst veid, og kanskje funnet for lett?) Og så kommer alle andre litteratur¬interesserte.

Budskapet i en anmeldelse er egentlig ganske enkelt. «Dette er en god bok fordi…» og «dette er en dårlig bok fordi…» Så nyanseres bilde etter beste evne. Og hva som er godt og dårlig, er en kontinuerlig diskusjon. Verdier, litterær stil og godt språk endres over tid. En anmelder deltar derfor i en evig debatt om litteratur. Målet nås aldri. Men kanskje kan en anmeldelse påvirke utviklingen i en bestemt retning. Kanskje tar forlag og forfatter kritikken til seg. Kanskje skriver en forfatter bedre neste gang. Kanskje anbefales akkurat den boken til den rette leseren.

 – Hva bør man kreve av en anmelders holdninger?
– Han må elske å lese. Han må like å formidle det han mener.

En anmelder kan være en lærer som klapper eleven entusiastisk eller trøstende på skulderen. Han kan også være en fyr du ikke vil møte i en mørk bakgate – nådeløs og brutal. Og fra en forfatters synsvinkel: En stakkar, en mislykket forfatter, som bruker sin posisjon til å rakke ned på alt og alle. En som liker å dukke en prisvinner når han fortjener det? Kort sagt: En ustabil gærning? Ja, hvis du tar det personlig. Men hvis du aksepterer at det handler om diskusjonen om den gode litteraturen, så stiller det seg annerledes. En god bok er en gave. En positiv anmeldelse peker på denne boken. En negativ anmeldelse er et argument for «den gode litteraturen».