Den harde virkeligheten rundt oss

Det er alltid vondt og vanskelig å være flyktning. Spesielt vondt er det når man er barn, alene og i et ikke alltid like vennlig samfunn, mens ens foreldre kanskje dør i konsentrasjonsleir. Om dette handler Annika Thors Havets dyp, tredje bind i en serie på fire romaner om søstrene Steffi og Nellie på en øy i havgapet utenfor Göteborg.

Romanserien starter i 1939, da det kommer et tog med jødiske barn som foreldrene har måttet sende fra seg fra Wien, hvor forholdene er blitt uutholdelige for byens tidligere så store jødiske befolkning, til det trygge Sverige.

Tolvåringen Steffi og hennes syv år gamle søster Nelli er med på toget. De havner på en øy med fiskerbefolkning og pietistisk pinsemenighetstro, i havgapet utenfor Göteborg. De får hver sin fosterfamilie – Nelli den åpne og snille tante Alma med to barn, Steffi den strenge og harde tante Märta, som likevel blir en kjærlig og aldri sviktende klippe gjennom alle vanskelighetene og all motgangen. Begges fosterfedre er fiskere, på samme båt.

Krigen bryter ut, Norge okkuperes, minene driver langs kysten, den ene fiskebåten etter den andre sprenges. Store deler av det «nøytrale» svenske samfunnet er temmelig nazivennlig, noe ikke minst de to jødepikene får merke. Særlig den eldste, Steffi, som føler ansvaret for ikke å glemme samfunnet, ikke å glemme morsmålet, ikke å glemme fortiden, at de ikke er svensker. Først håper de å kunne reise til Amerika med foreldrene, dernest håper de å få foreldrene til Sverige, og så håper de å få se igjen foreldrene når krigen er slutt. Hvis den tar slutt noen gang.

Gjennom seriens første bind, En øy i havet, følger vi jentenes første år på øya. I annet bind, Vannliljedammen, begynner Steffi på realskolen inne i Göteborg, takket være gode karakterer, stipendium og snille menneskers hjelp. Men én ting er å være snill, noe helt annet å forstå de to barneflyktningenes verden og de marerittene de kjemper med,som ikke blir mindre på grunn av mobberne og de selvgode idiotene som finnes i ethvert samfunn, også i ekstreme situasjoner. Og det er slett ikke folks rikdom eller posisjon i samfunnet som gjør dem bedre.

I tredje bind, den nyutkomne Havets dyp, går Steffi – som forlengst er blitt hovedpersonen – i siste klasse på realskolen. Hun vil svært gjerne begynne i gymnaset, for hun vil bli lege, som faren. Men hvordan kan en ubemidlet flyktningepike ta et svensk gymnas i 1943? Hun som kommer fra en nasjon som store deler av samfunnet forakter, og har en fosterfamilie som riktignok slåss trofast for henne, men med begrensede midler? Også blant lærerne finnes det nazisympatisører som gjør alt de kan for å spenne ben under tilværelsen, ofte med stort hell.

Livet er en kamp; om dette er en klisjé, har den likevel sin sannhetsverdi som demonstreres til fulle i den historien denne romanserien forteller. Og Steffi er ingen enkel solstråle; hun har sine feil, begår sine dumheter og opptrer ikke alltid like sympatisk overfor andre mennesker i en vanskelig situasjon. Foreldrene har pålagt henne å ta seg av lillesøsteren, Nelli – hvordan skal hun klare det når hun går på realskolen i Göteborg, og bare besøker øya én helg i måneden? Og når Nelli blir mer og mer lei av Steffis til tider fanatiske dyrkelse av fortiden og det egentlige hjemmet? Nelli, som forståelig nok heller vil leve i nåtiden – men hun har også sine dyp, og den lille, tilsynelatende så livsglade piken har sine egne mareritt å slite med.

Det er en dyster bokserie, full av vonde glimt. Selvfølgelig spiller den tungt på lesernes følelser – akkurat slik Chaplin gjorde det, for eksempel i sluttscenen i Diktatoren. Det hender de sterke følelsene er på sin plass, så lenge de er ekte. Og når skulle det skje, om ikke når to barn stilles overfor folkemordet på deres egne i en i beste fall stort sett likeglad verden? De sterke følelsene er samtidig en nøktern skildring av den verden barn vokste opp i for seksti år siden, i våre egne land.

Selvfølgelig melder det seg en enda verre tanke: Den verden barn vokser opp i nå i dag, er mange steder i hvert fall ikke noe bedre enn den som skildres i Annika Thors romanserie. Eksempel: Den barnesoldaten som går rundt i gatene i Liberia og skyter på måfå med maskinpistolen sin. Da en europeisk journalist bemerker at han jo kan komme til å skyte foreldrene sine, svarer den lille gutten: «Hvorfor ikke?»

En verden som er slik (som vi har gjort slik), lider i hvert fall ikke av overskudd på følelser eller innlevelse. I disse tre bøkene får vi demonstrert begge deler gjennom en rekke levende, interessante mennesker som alle utkjemper sin kamp for tilværelsen, selv om denne kampen ikke er like vakker eller storsinnet for alles vedkommende. Og akkurat som personene kan vokse på å kjempe mot de umenneskelige vanskelighetene og overvinne dem, kan leserne vokse på å engasjere seg i tilsvarende kamper for menneskelighet og for den viktigste (og enkleste) av alle menneskerettigheter: retten til liv.

Enkelte steder kan handlingen bli litt for lett forutsigbar og skjematisk, men den er gjennomgående spennende og variert. Kari Bolstads oversettelse er sikker, solid og velskrevet gjennom alle de tre bindene. Og neste år kommer det fjerde og siste bindet på norsk.