Den hemmelighetsfulle øya
Jules Verne

Den hemmelighetsfulle øya

Ironisk nok husker jeg ikke så mye av boken som var mitt største barnebokminne. Ikke hva karakterene het. Ikke intrigen. Jeg trodde jeg husket slutten, men det viste seg å være slutten på en annen bok.

Andre barnebokminner er klarere. Jeg husker beskrivelsen av smøret når faren i Hector Malots Frendeløs kommer overraskende hjem og saboterte pannekaker for å lage løksuppe. Jeg husker de første ordene i Hobbiten (I et hull i bakken bodde det en Hobbit), jeg husker at bestekompisen til Hardyguttene het Chet og ble ofte omtalt som fet. Og jeg husker at jeg etter å ha lest Kjell Aukrust Alvdaltrilogi: Simen, Bonden og Bror min, hadde lyst til å fylle klærne mine med avispapir når gradestokken krøyp under 15 minus. Superundertøyet satte, i samarbeid med min mor, en strek over de planene.

Av den boken som satte de dypeste sporene, Jules Verne Den hemmelighetsfulle øya husker jeg ikke så mye. Bare følelsen. Følelsen av å lese en bok som føltes ekte, men likevel var større enn virkeligheten. En miks av eventyr, mystikk og naturvitenskap en o-fagstime aldri kunne gi. De var strandet, men de gav ikke opp. De nøyde seg ikke med kokosnøttkopp og palmehytte som en annen Robinson. Neida.

De lagde dynamitt på øya. Dynamitt! Min bror lagde krutt en gang, men med oppskrift og butikkjøpte ingredienser var det ikke like imponerende (Ok: litt imponerende at han som 12 år gammel fikk kjøpt salpetersyre og svovel på apoteket, men det er en annen historie).

Den hemmelighetsfulle øya handlet om mennesker som hadde mistet nesten alt, men som likevel klarte å bekjempe naturen, med vitenskap. Og flaks. Og etter hvert ved hjelp av en mystisk kraft som viste seg å være en gal mann i en ubåt kalt Kaptein Nemo.

Han leste jeg mer om senere. Men fordi jeg allerede hadde lest Den hemmelighetsfulle øya, var ikke En verdensomseiling under havet like spennende som den kunne ha vært. Da ubåten Nautilus forsvant i Saltstrømmen, visste jeg at det ikke var slutten siden han skulle dukke opp i en bok jeg allerede hadde lest. Det er kanskje derfor hjernen min senere redigert de to bøkene sammen, og sendt en miks av hovedpersonene ut på verdensomseilingen etter å ha blitt reddet fra en øy.

Jeg er usikker på om jeg skal lese den igjen for å oppklare alle misforståelsene. Bare handlingsreferatet jeg leste før jeg begynte på dette innlegget, fikk bokstjernen til å blinke litt mindre lyst: Åja, de fikk mye hjelp av Kaptein Nemo…

Men det er det som er så fint med bokminner. Det finnes så mange nye å få. Man trenger ikke nødvendigvis oppsøke de gamle, men heller la dem leve sitt eget liv.

 

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.

 

Karsten_Fullu(1)Karsten Fullu er en norsk tekst- og manusforfatter, som blant annet har skrevet manuset til den siste Flåklyåa-filmen. Han sender stafettpinnen videre til Markus Gaupås Johansen, en av de som står bak satiresiden 5080, og 5080 Nyhetskanalen på NRK.

 

 



Skrevet av:

,

Kommentarer

Oppdatert: .