Den skumle gamle damen med cowboyhatten

Undersjangeren «vennskap på tvers av generasjoner» har en del ulike kjennetegn alt etter hvilket medie den opptrer i. På film er det for eksempel en Bill Murray-aktig surpomp som motvillig må ta seg av en småforsømt tiåring, og der forholdet starter i gjensidig mistro, ender det med at alle lærer noe og blir til dels lykkelige før rulleteksten kjører (St. Vincent ligger på Netflix nå). I barnebøker er det gjerne en eldre person som allerede har en plass i barnas liv, og som blir en trygg havn for betroelser og gjensidig vennskap. Anna Fiske er den ubestridte mesteren i denne mer konfliktfrie versjonen av denne undersjangeren, med bøker som Vaskedamen og den nylig utkomne Oldemor som høydepunkt.

En gammel røy

Jenny prøver ikke å være noen av disse tingene, selv om den i mangel på søtladenhet heller mer mot filmversjonene. Bokens Jenny er en sur gammel dame som bor i en blokk – en gammel røy, faktisk, ifølge boken selv – og som skuer mistroende ned på de lekende barna som er på vei til skolen.

I løpet av de første seks sidene beveger vi oss fra en nattsvart park inn mot det eneste vinduet som lyser i en av mange mørklagte blokker. Vi drar gjennom stuevinduet («Jenny var dødsgammel. Hun var ikke høyere enn et piano. Hun så ut som en rosin») og inn på soverommet hennes, hvor Jenny våkner opp sammen med solen, fluene og katten, grynter «som en slags gris» og går på do og tisser. Dette er ikke en koselig gammel dame som villig vekk deler av livsvisdom, men en litt skremmende og dyreaktig skikkelse som barn med vettet i behold holder seg langt unna. Skjønt hun er både skremmende og leken. Når hun ser de glade barna nedenfor balkongen og bestemmer seg for å gi dem en lærepenge, henter hun frem cowboyhatten, et bambusrør og en pose med erter fra skapet. Deretter gjemmer hun seg i buskene for å skyte belgfruktprosjektiler på dem.

Samarbeid som lå i kortene/kartene?

Tore Renberg har hatt stor suksess som forfatter, først og fremst for voksne med bøkene om Jarle Klepp (den første av dem, Mannen som elsket Yngve, kom i 2003). Han har også gitt ut en rekke barnebøker sammen med ulike illustratører, blant dem tre med Per Dybvig, to med Kim Hiorthøy som tegner og to hvor Mulegutten-forfatteren Øyvind Torseter sto for det visuelle. Dette er den første boken hans sammen med Lene Ask, som er kjent både som serieskaper og forfatter av bildebøker.

Hun debuterte som ungdomsromanforfatter med Det hjelper ikke å blunke tidligere i år. Kanskje var Jenny et samarbeid som lå i kortene, siden både Renberg og Ask deler Stavanger som hjemby. Tegningene er vakre og store, med sprakende vannfarger som får Jenny, katten og omgivelsene til å skinne i nyanser av grønt og blått. Selve barna er mer generisk tegnet, nærmest som en etterpåtanke eller noe litt uformet, i motsetning til den formidable, spinkle Jenny med erterøret og cowboyhatten.

Finner ikke helt seg selv

Tonen i boken kan være litt vanskelig å få grep på, der den går fra å være nærmest dyster til å bli leken og litt fjollete. Ikke er det slik at tonen følger utviklingskurven til Jenny gjennom boken heller, for hun må ha vært litt crazy fra før for å ha cowboyantrekk og erteskytevåpen liggende klart i skapet. Istedet virrer boken litt mellom hvem den vil at Jenny skal være – og hvem boken selv skal være. Er Jenny en animalsk og skummel gammel dame? Er hun tvert imot et bøllefrø som er ung til sinns? Er hun fra verdensrommet? Er dette en alvorlig bok, eller en med plass til surrealistiske innfall?  I en perfekt verden kan en bok (og en gammel dame) være alle disse tingene, men i Jenny skurrer de mot hverandre i den grad at det er vanskelig å sette pris på historien. Mens Renberg kan endre tonen i teksten med et overraskende ord, er Ask mer låst til den semi-realistiske stilen hun tegner gamle Jenny i. Selv når hovedpersonen er på sitt mest spøkefulle, er det en sårbarhet i det gamle, linjede ansiktet som ikke så lett lar seg endre.

Jenny er en av disse bildebøkene som ikke helt finner seg selv, og som derfor også strever med å finne leseren. Skal man dømme ut fra bibliografien til Tore Renberg vender han alltid tilbake til illustratørene han har jobbet med tidligere, og det er gode sjanser for at han og Lene Ask kommer til å jobbe sammen igjen. Kanskje de finner tonen bedre da.