Fargesprakende, musikalsk, og tradisjonsbundet

Det har komme ein komet. Nordiske dikt for barn

Diktantologi
Gjendikta av Arnt Birkedal
108 sider
Det Norske Samlaget 2003

Anmeldt av Anne Schäffer og Kristin Ørjasæter

Fargesprakende, musikalsk, og tradisjonsbundet

Hva skjer når 10 poeter møtes? Det har komme ein komet er resultat av et seminar der 10 nordiske poeter kom sammen for å skrive barnedikt. Antologien viser et overskudd av rim, rytme og andre klanger. Og boka er like fargesprakende som den er musikalsk, til tross for at illustratørene ikke fikk være med på seminar. Men hvorfor er meningsinnholdet så ensartet og tamt?

Ifølge forlagets opplysninger, ble det avholdt to nordiske seminarer på Schäffergården i Danmark, i henholdsvis mai 2001 og februar 2002. På det første deltok poeter, på det andre også gjendiktere. De var fra Norge, Sverige, Danmark, Finland, Island og Færøyene. Boka som kom ut av disse skriveverkstedene, presenterer nordisk poesi for barn i møte med seg selv i dag, men også med sin fortid. Lennart Hellsing er nevnt med en varm takk i boka.

I Norden er det tradisjon for å skrive og gi ut barnedikt som først og fremst er preget av lek med ordenes lyder. Lennart Hellsing ga støtet til denne typen barnedikt da han rett etter 2. verdenskrig oversatte engelsk nonsenspoesi og ga ut egne lekne dikt for barn. Han ble en stor inspirasjonskilde for svensk barnepoesi, men også for diktere i det øvrige Norden, som Inger Hagerup, André Bjerke og Halfdan Rasmussen. Hellsings nærvær er tydelig gjennom det diktene i denne nye antologien har felles: Leken med ord, ved det at nesten alle poetene benytter fast rim og rytme. Arven etter Lennart Hellsing blir likevel et tankekors for det ferdige resultatet, for det absurdistiske, burleske og fantasieggende innholdet vi kunne finne hos Hellsing, blir ikke gjentatt hos dagens poeter. Kanskje den formen som på 50/60-tallet egnet seg til å få frem det poetiske ordets billedskapende evne, ikke fremmer fantasien hos dagens forfattere? Uansett blir noen av diktene i Det har komme ein komet svært konkrete på en banal måte, og litt for nærsynte.

Å lytte til et landskap
Det er laget en CD som følger med boka, der hver poet leser ett av sine dikt. CDen understreker det musikalske aspektet ved diktene. Spesielt fascinerende er det å høre på rytmen og lydene fra de fremmede språkene. De fleste diktene forstår vi likevel, for de svenske og danske lyrikerne leser svært tydelig. Likevel hører vi hvor ulik klangen er i de ulike språkene. Fascinerende er det også å lytte til språk vi slett ikke forstår. Dikt har den egenskap at ordene blir til musikk, og ikke bare ordene i seg selv, men også det de viser til. For eksempel blir vann til hørbare dråper i dette diktet fra islandske Thórarinn Eldjárn:

Vatn

Vatn
frys
blir til
is

smeltar
sig
og stig

renn i hop
og fell
og frys,
smeltar,
sig
og stig,

renn i hop
og fell,
sig
og stig,

renn i hop
og fell,
sig
og stig.

Når den løpende rytmen, som innledningsvis tar oss med inn i regnværet, blir brutt, blir vannets sykliske eksistens uthevet. Lay-outen er dråpeformet, og understreker vannets form og lyden av vått. Sigrún Eldjárn forsterker meningsinnholdet med sin blå og grå akvarell av en fiskende person som sitter i en liten båt og holder en paraply over seg, mens det regner fra skyene ned på vannet, og isfjellene stiger frem fra bakgrunnen. Her renner og smelter og siger og stiger det slik at vi blir suget inn i et lydlig landskap.

Å utvide et poetisk bilde med illustrasjonen
De 10 poetene som er representert i Det har komme ein komet er Eva Jensen og Finn Øglænd fra Norge, Barbro Lindgren og Lotta Olsson Anderberg fra Sverige, Kirsten Hamman og Hanne Kvist fra Danmark, Hannele Huovi og Tittamari Marttinen fra Finland, Thórarinn Eldjárn fra Island og Alexandur Kristiansen fra Færøyene. Hver poet er illustrert med sin egen illustratør, og deres uttrykk er mer differensiert enn tekstene. Derfor gir boka et inntrykk av å være 10 billedbøker samlet i én, eller kanskje heller seks bøker samlet i én, for det er slående at illustratører fra samme land har store likhetstrekk, mens forskjellene landene imellom er store. Samtidig som tekstene er såpass like i uttrykket at disse 10 bøkene også kan føles som én.

Tenk om forfattere og illustratører kunne møtes på seminar. Kanskje man kunne vekslet på, den ene dagen skrev forfatterne utkast til tekst, som illustratørene kunne fabulere rundt, og neste dag, omvendt. De fleste illustrerte tekster blir skapt i den samme rekkefølgen: tekst først og deretter illustrasjon. Slik også med Det har komme ein komet. Og ofte fungerer denne rekkefølgen utmerket. Kanskje et par tre, fire av forfatterne hadde illustratøren i bakhodet da de skrev. De beste av oppslagene, tekst og illustrasjon, gir inntrykk av det. Der fyller tekst og bilde ut hverandre. Begge sier noe utover det du leser eller ser. Men det er litt rart i grunnen, at illustratørene ikke ble invitert med på seminarene der diktene ble skrevet og gjendikterne begynte å arbeide med stoffet. For helhetsinntrykket av Det har komme ein komet er fullstendig avhengig av illustrasjonene. Det er greit nok med dikt der illustrasjonene bokstavelig talt lydlegger inholdet, som når hunden knurrer ”grrr”. Men mange dikt roper etter illustrasjoner som kan utvide assosiasjonene, for rett og slett ikke å bli for banale.

Svenske Lotta Olsson Anderberg skriver et dikt som minner om en pekebok. Teksten består av en oppramsing av de nære ting. Hadde det ikke vært for Eva Lindstrøms naivistisk, barnlige, lette kolorerte blyanttegninger, ville de enkle rimordene blitt kjedelige. I diktet ”Storebror” går illustratøren utover og forbi teksten der lillebror i fra sitt jordbundne ståsted ser opp på storebror i et åpent propellfly.

Også svenske Eva Eriksson som illustrerer Barbro Lindgrens dikt lagt i munnen på hunden Rosa, har denne lette blyanten og pastellfargene uten rammer eller perspektiv. Her er kun figurene, eller situasjonen. De poetiske bildene som ordene skaper forsterkes av illustrasjonen. (Digresjon: Tanken går til Lasse Hallströms vidunderlige film Mitt liv som hund der hovedpersonen hele tiden refererer til romhunden Laijka og dens triste skjebne.) Kombinasjonen av tekst og bilde skaper rom for nye assosiasjoner.

Norge kommer usedvanlig godt ut av dette nordiske samarbeidet. Eva Jensen og Gry Moursund har med hell samarbeidet tidligere om Tre høns på plenen og fire egg. Moursund bruker både pennetegning, gouache og akvarell i sine heftige, sammensatte, kantete, barnlige illustrasjoner med sterk koloritt, til beskrivende og ikke på langt nær så høylytte tekster.

Kun i færøiske Edward Fugløs illustrasjon til Alexandur Kristiansens dikt ”Engelen” og i Inger Lise Belsviks illustrasjoner til Finn Øglænd, er det tydelige referanser til annen billedkunst. Fugløs bortvendte engel, står i en nordisk, kanskje helst finsk symbolistisk tradisjon der Hugo Simberg peker seg ut. Inger Lise Belsvik henter inspirasjon fra så vel Cobra- gruppen som tysk ekspresjonisme; Blaue Reiter til ny-ekspresjonisme og det ”heftige” maleriet på 80-tallet. Det er godt at illustratøren har droppet det søte og vennlige når Finn Øglænds tekst oppfordrer til noe langt utover det.

Ein maur kraup i håret mitt

Det kan hende han hadde ei kone han var glad i
Det kan hende han hadde barn å forsørgje
Det kan hende han såg lyst på livet
Men det klødde sånn når han trødde i håret mitt

Idet mauren betraktes som et menneske, åpner diktets metaforikk for et nytt perspektiv. Leseren føres ut i verden. Den alvorlige undertonen, og fraværet av rim og taktfast rytme fungerer som en befrielse fra det nærsynte perspektivet som preger mange av antologiens øvrige oppslag.

Gjendiktningen tar vare på diktenes musikalitet på en fin måte. Men deres eventuelle fremmedhet går tapt når et færøisk stedsnavn blir til Åmot på Rena.

Bortsett fra Belsviks og Fugløs tegninger er samtlige avbildete personer fremstilt som kaukasere, altså som hvite, og det blir både ensformig og datert. Antologien er skapt i dag, men gir hverken ved form eller innhold preg av et flerkulturelt samfunn, før du lytter til CDen og hører hvor ulikt de forskjellige språkene klinger. Det har komme ein komet er en spennenede bok fordi den demonstrerer hvordan ulike kunstneriske disipliner beriker hverandre, men den vekker også noen spørsmål til ettertanke: Hvorfor ble ikke illustratør og dikter sidestilt i det kreative verkstedet som de to seminarene var, når det ferdige resultatet er avhengig av begge uttrykk? Og hvordan kan det ha seg at nordisk poesi for barn, i møte med seg selv i dag, benytter et formspråk som ble utviklet rett etter 2. verdenskrig, mens meningsinnholdet er blitt mer begrenset underveis?