Diagnoser nok til alle

Laktoseintoleranse, narkolepsi, selektiv mutisme, Stockholmssyndromet og Aspbergers syndrom. Diagnosene brer seg i årets barne- og ungdomsbøker. Er det sunt?

Det er sju år siden Torunn Lians 4. klassing Eva forkynte sin egen diagnose med fynd og klem i Adam den tredje i fjerde: «– Min sjukdom heter mistilpass, sier hun. – Og aggresjonshemming avbrutt av voldsomme utbrudd».

Det fins nå så mange diagnoser at Atle Dyregrov, lederen ved Senter for Krisepsykologi, advarer. Til Dagens medisin sier han: «Dette er bekymringsfullt ettersom diagnoser nå spiser seg inn på stadig flere livsområder, og sykeliggjør fler og fler aspekter i livet vårt. Snart er det ikke et menneske som ikke passer inn i en diagnose.» (10.02.2012) Og fra virkeligheten smitter diagnosene over i litteratur for barn og unge. Det gir 2012-bøkene mange eksempler på.

Laila er laktoseintolerant av Geir Moen handler om ei ku som ikke tåler melk. All fisinga gjør henne upopulær i kuflokken. Bonden vet hvordan det føles å være utafor, og legger en plan der fisinga gjør gøyal nytte. Lailas handikap blir til glede for fellesskapet, vips stiger populariteten og vi får en lettvinn løsning på inkluderingsproblematikken. På baksida er det gruppefoto fra krøtterenga med teksten «Jur never walk alone».

Oppdiktede figurer med faktiske diagnoser kan gjøre det lettere å forstå og respektere folk med handikap – særlig de handikappene som ikke er så lette å få øye på. Det Dyregrov kaller sykeliggjøring bidrar også til synliggjøring.

Det er ikke så farlig med meg er skrevet av den svenske psykologen og forfatteren Jenny Jägerfeld. Det handler om Maja (17) som bor hos faren og tilbringer annenhver helg hos mora. Gradvis går det opp for både henne og leseren at det er noe svært uheldig med moras sære måter å forholde seg til andre på. Det er som å forestille seg politietterforsker Saga Norèn fra den svensk-danske kriminalserien Broen som mor til en tenåringsdatter. Maja minnes for eksempel den gangen hun spurte mora om hun kunne få en klem i blant: «Når ville jeg ha dem, spurte hun, og hvor? Og hvor mange hadde jeg tenkt meg?» Maja bestiller klem på stasjonen hver gang hun kommer og hver gang hun drar, men må konstatere at klemming ikke faller mora naturlig: «iblant angret jeg nesten på det jeg hadde bedt henne om. Men hun glemte dem aldri.» Like mye som å gi innsikt i Aspbergers syndrom, gir boka innblikk i hvilke konsekvenser det får for Maja. Moras diagnose kan forklare mye av Majas ensomhet og usikkerheten på om mora virkelig er glad i henne.

Stjålet av Lucy Christopher handler om Gemma (16) som blir kidnappa og holdt til fange i den australske bushen. Gradvis blir hun glad i kidnapperen, og gradvis vekkes leserens sympati for mannen. Når hun havner i livsfare og han til slutt bringer henne til et sykehus, har både Gemma og jeg som leser fått det psykiateren kaller Stockhomssyndromet. Vi kan ikke forstå hvorfor politiet og foreldrene til Gemma har så liten medfølelse med kidnapperen. Skal Gemma komme seg over kidnappingen, må hun også slutte å være glad i ham. Diagnosen blir verktøyet som gjør det mulig å forstå seg selv. Og ved nærmest å påføre leseren Stockholmssyndrom, skaper Christopher forståelse for en del av den menneskelige psyke som kan være ganske vanskelig å fatte. Slik stempler ikke diagnostisering nødvendigvis folk ut av det gode selskap. Det kan også virke motsatt – som en måte å skape forståelse for menneskelig mangfold.

 I Samuel Sekel og flukten fra Paris bruker Tina Trovik narkolepsi først og fremst som dramatisk virkemiddel. Sovesyken gir denne fantasyhelten klare begrensninger. Særlig når han blir stressa, har han en lei tendens til å sovne. Sykdommen fungerer perfekt til å øke spenninga ved å skape usikkerhet rundt heltens kapasitet. Men Samuel gjør seg også tanker mange med kroniske lidelser sikkert kan kjenne seg igjen i: Skal han fortelle det til de andre i klassen? Er læreren informert? I denne kjappe og handlingstette serien, bidrar diagnosen til å gi Samuel en mer nyansert personlighet. Den bidrar også avgjørende til å sikre denne trøtte helten leserens sympati.

Er diagnoser i ferd med å bli en forutsetning for at vi skal føle symapti? I så fall blir diagnosene en måte å rasjonalisere oss bort fra innlevelse og medfølelse. Det er som om mange av oss ikke orker å vise ekstra hensyn til andre enn dem som bærer en merkelapp med et offentlig godkjent handikap. De diagnoseløse krever vi mer av.

 Taus av Harald Nortun gir ingen diagnose til Kai – den stilleste gutten i skolens mest bråkete klasse. Han klarer ikke si et eneste ord så lenge han er på skolen. Ikke ett. At dette oppleves som et handikap, kommer tydelig fram: « Ingen spør hvorfor de som sitter i rullestol ikke reiser seg og går. Ingen spør hvorfor de høye er høye, de lyse lyse og de mørke mørke. Er ikke lov å spørre om det. Men det er lov å mase om at den som ikke snakker skal snakke.» Det er rett og slett en diagnose Kai trenger for at både lærere og klassekamerater (og jeg som leser) skal slutte å forvente at han tar seg sammen. Det får vi ikke. Kanskje er det bare meg, men jeg begynte faktisk å irritere meg litt over denne tausheten. Det pussige er at jeg leser med større sympati for Kai etter å ha lest presseskrivet som følger boka. Det introduserer selektiv mutisme, en manglende evne til å snakke i spesifikke sammenhenger, for eksempel på skolen. Boka forsøker å vise hvordan denne lidelsen oppleves. Når Taus ikke gir Kai noen diagnose, er det fristende å gi ham noe av skylda sjøl for vanskene sine. Siden han klarer å snakke med venninna Anja når de er hjemme, bør han vel også klare å svare læreren på tomannshånd?

Bokmarkedet er fortsatt fullt av problemromaner som ikke nevner diagnoser med et ord. Faren oppstår først når diagnoser blir den eneste måten å forstå annerledeshet på. Det gjenstår å se om problemlitteraturen er i ferd med å utvikle seg til diagnoselitteratur – i en slags katalog med ett bind for hver lidelse.



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .