Didaktisk allalderpekebok

Tekst gjentar bilde

Med ca 80 upaginerte sider, hard innbinding og størrelsen 16,5 x 24,5 cm, ser boken ut som en høytlesnings/selvlesningsbok for mellomalderen. Hvert oppslag har mye luft, tegninger av litt karrikaturaktige menneskefigurer og enkel tekst. Som i en pekebok for svært små barn repeterer tegninger og tekst gjennomgående hverandre. Teksten «Alle har en forside» er for eksempel illustrert med figurene av en gutt/mann og en jente/kvinne kledd i undertøy som står med fronten til. Til teksten «alle har en bakside» er figurene fremstilt med ryggen til.

Innbyr til samtale

Oppslagene behandler temaer som at «Alle mennesker har kropp», «Alle kropper er forskjellige» (i form og farge), at kropp er både «slitsomt» (for en gammel mann med stokk som går oppover en trapp) og «morsomt» (for en dame som danser), at kropper utvikler seg fra gutt/jente, via ungdom, til mann/dame, at det finnes små kropper og større kropper, at kropper trenger klær og mat, og så videre. Boken avsluttes med at kropper blir slitne og trenger hvile: «Sov godt, hele fine deg», lyder hilsenen fra den omsorgsfulle avsenderen. Flere oppslag stiller spørsmål til leseren og inviterer til refleksjon og samtale: «Er du gutt, jente, ungdom, mann eller dame?», «Hvem er gammel? Hvem er ung?» og «Hvor på kroppen kan det vokse hår? Hvor på kroppen vokser det ikke hår?».

Alvor og latter

Det er en tendens til at tematikken blir noe mer komplisert utover i boka. Noen oppslag er viet fortolkningen av kroppsuttrykk. Ett er viet puberteten og mensen og det økte behovet for hygiene. Et par oppslag (som ikke står i forbindelse med opplaget om mensen) er viet personlig hygiene. Flere oppslag er viet den enkeltes eierskap til egen kropp. Men side om side med disse mer alvorlige, potensielt vanskelige temaene, er det også opplag som mer appellerer til humor og latter. «Når og hvor kan vi være nakne?» er spørsmålet mens figurene på oppslaget befinner seg for eksempel i butikken, i parken og i badekaret. Flere oppslag handler om lyder i kroppen, stor og liten promping, tissing og bæsjing.

Leser finner bok

Utgivelsen av Alle har en bakside er støttet av Leser søker bok, «en forening som jobber for at all (sic) skal ha tilgang til gode bøker», som det heter på foreningens hjemmeside. Med støtte fra denne foreningen har Anne Fiske tidligere utgitt Følelsesbiblioteket, som «innbyr til uanstrengt samtale om grunnleggende menneskelige følelser med barn og unge som har syn- og hørselsskader eller er psykisk utviklingshemmede,» som det heter i ingressen i Barnebokkritikks rosende anmeldelse, og fotoboka Hæ?, som vel er mindre spesifikt innrettet mot en særlig målgruppe. Det er ikke vanskelig å tenke seg at Alle har en bakside, med sin enkle didaktikk og blanding av alvor og latter, vil fungere godt som utgangspunkt for samvær, læring, samtaler og erfaringsutveksling blant barn, unge og voksne med utviklingshemninger. Sånn sett kan man kanskje kalle boken sjangermessig for en didaktisk allalderpekebok?

Prisverdig enkel

Bokens styrke er utvilsomt dens prisverdig enkle didaktikk og dens allalderpreg. Det er også fint at illustrasjonene fremstiller et variert galleri av kropper, små og store, unge og gamle, lange og korte, tykke og tynne, brune og hvite. På et par oppslag er det sågar personer som sitter i rullestol. Rullestolkjøring er for eksempel et eksempel på det morsomme en kan gjøre med beina og armene. Likevel blir det påfallende i hvor stor grad funksjons- og utviklingshemninger er fraværende fra den fortellingen om normalkroppen som blir fortalt. Kroppene i rullestol blir ikke kommentert.

Hva med baksiden?

Til tross for at boken i stor grad retter oppmerksomheten mot forskjeller mellom kropper, er forskjeller i hørsel, syn, styrke, bevegelses- og taleevne ikke en del av de forskjellene som behandles. Det kommer overhodet ikke fram at noen kropper mangler lemmer eller har deformiteter. Det fremstilles at bevegelseshemninger er noe som kommer med alderen, ikke at de er noe som kan ramme små barn. Kroppen må beskyttes under visse aktiviteter, poengteres det, men at den kan komme til skade og kanskje ikke repareres, er ikke tema. Slik sett blir den enkle didaktikken en forenklet didaktikk, og bokens styrke også dens svakhet. Det er som om boken ikke tar sin egen påstand om at alle kropper har en bakside nok på alvor. Den gir et utgangspunkt for å snakke om normalkroppen, men er ikke fullt ut orientert mot lesernes potensielt problematiske kropper.