Døden invaderer barndomsidyllen

Jeg-fortelleren i Espen Dekkos Tårer forandrer ingenting har en ubestemmelig alder, hun er liten nok til å ikke helt ha frigjort seg fra bamsen sin, men stor nok til å reflektere voksent og klokt om døden. Det er ikke nødvendigvis en svakhet – det kan være en god strategi å overvurdere barna i stedet for å undervurdere dem, slik får barna helter som de kan både se opp til og identifisere seg med. Hovedpersonen i denne boka får aldri et navn, noe som kanskje er ment å gjøre henne til en allmenn representant for barnet i møte med den altfor store sorgen. Hun blir også knapt beskrevet, og eksisterer først og fremst for leseren gjennom tankene sine. Disse tankene er ikke helt konsekvente – noen ganger blir fortellerstemmen veldig naiv og trist og lurer på alt. Kan for eksempel tang føle sorg? Samtidig kan hun slå fast at selv om barn gråter mer enn voksne, gråter ikke hun, tårene kan ikke forandre det vonde som har skjedd. Hun har et skarpt blikk som gjennomskuer hykleri, samtidig som hun er veldig naiv, dermed blir hun en litt uklar karakter.

Alt er annerledes

Verden er riktignok blitt ny. Faren hennes er død, og hun er på sommerferie hos farmor og farfar for første gang etter at han døde. Men døden tar ikke sommerferie. Den forfølger hovedpersonen også til barndomsparadiset ved sjøen, og den trygge verdenen hos de snille besteforeldrene er ikke den samme lenger. Over alt ser hun det mørke i det som har vært lyst, fint og ukomplisert. Når hun vil telle fuglene på himmelen kommer hun for eksempel på at det betyr at hun måtte stoppe tiden: «Da kunne jeg telle alle. Da hadde de bare hengt der, oppe på himmelen. Som epler på et tre. Eller om jeg kunne skru tiden tilbake Det ønsker jeg mest av alt. Da vet jeg hva jeg ville forandret på. Hele det siste året.»

Boka dekker et hull i bøker for barn om sorg – som stort sett enten er skrevet for de eldste ungdommene, eller for de aller minste, i form av billedbøker. Denne retter seg mot de mellomstore barna på grunnskolen. Det kan trolig være en sterk opplevelse for et barn som går gjennom en sorgprosess å lese denne boka, men det krever en del tålmodighet av leseren. Boka mangler mye av den fremdriften og spenningen som er vanlig i barnebøker, særlig for de litt yngre barna. All skildringen av sol og sommer, og unnvikelsen av kjernen i boka, farens død og fortellerens sorg, gjør boka litt statisk, og det litt vanskelig å få øye på hvor boken skal hen. Først et stykke ut i boka introduseres vi for det som er bokas bærende metafor – hvalen som dør.

Det lille barnet og havet

Det store dyret fra sjøen er en velbrukt metafor i litteraturen, for mennesker i møte med store, eksistensielle utfordringer, som i mesterverk som Moby Dick og Den gamle mannen og havet. Det er også vanlig å bruke dyr til å gjøre døden mer konkret og håndterlig for barna, særlig i bøker for mindre barn, som Ulf Nilssons Farvel herr Muffin, og Wolf Erlbruchs Anden og tulipanen. Hvalen som bilde fungerer svært godt for å beskrive noe så gigantisk og overveldende som en forelders død. For hovedpersonen er det både uhåndterlig, og ubegripelig. Hun mener selv at hun ikke vil gråte over farens død, men det er underforstått at hun egentlig ikke kan. Når de finner den døde hvalen på stranden stopper verden opp: «Farfar sier noe mer. Jeg hører ikke hva. Munnen hans er morsom. Den går opp og ned. Uten en lyd. Bare dunking. Farfar rister I meg. Han holder skuldrene mine og rister meg hardt. Han banker meg I ryggen. Det gjør vondt. Jeg skjønner ikke hvorfor han gjør det.»

Beskrivelsen av hvordan fortelleren ufrivillig mister fotfestet og overveldes av følelser, og ikke får puste, gjør sterkt inntrykk. Det er lett å forstå hvorfor hun har skygget unna å tenke på faren.I begynnelsen er hun i en slags sjokktilstand hvor følelsene aldri er langt unna, selv om de legges lokk på. Jenta vil ikke helt innse at det faktisk har skjedd, hun ser etter tegn på farens nærvær, og snakker med han. Ved å ta inn over seg den døde hvalen og begrave den finner hun gradvis frem til styrken hun trenger for å slippe kontrollen og slippe til den store sorgen.

Døden er over alt

For å komme dit må hun gjennom en rekke prøvelser. Her føles det som om symbolikken dras litt langt. Umiddelbart etter at hvalen er begravet får katten Mim dødfødte kattunger, som barnet er den første til å finne. «HVORFOR DØR ALLE HELE TIDEN», roper fortelleren, og for meg oppleves det også som om boken roper litt for høyt. Ute på fisketur bestemmer hun seg for at ingen flere skal dø, og forsøker å redde makrellen hun nettopp har dratt opp av havet. Det ender med at båten krenger og fortelleren beskriver hvordan hun reddes fra å drukne: «Farfar svømmer mot meg. Som en hval.» Den allestedsnærværende symbolske døden virker ikke helt troverdig, og truer med å slå ihjel den fine symbolikken med den døde hvalen. Boken er tidvis vakker og poetisk, men noen gang legges det for mye trykk på ting, og poesien virker påklistret og overtydelig. Kanskje kunne boken gått mer inn i relasjonene mellom barnet, som har mistet sin forelder, og besteforeldrene, som har mistet et barn, og deres ulike måter å sørge på. Her er besteforeldrene først og fremst veldig snille, og det nærmeste man kommer spenning mellom dem og den lille jenta er at hun forstår at de av og til smiler med øynene, og andre ganger bare med munnen.

Mot slutten av boka er det farfaren som faller over bord, og den lille jenta må finne frem til all styrken hun har for å redde den voksne mannen. Her tilbyr boken litt etterlengtet dramatikk, og en forløsning for alle de oppsamlede følelsene. Heldigvis ender den med å gi leseren håp, og en forståelse av at livet går videre, selv om noen dør. Påstanden om at tårer forandrer ingenting er selvsagt feil. Tårene er en naturlig del av livet, like naturlig som saltvannet i sjøen, og de er hennes eneste mulighet til å komme seg videre. Dette er en viktig innsikt man kan erfare gjennom denne boken, om man har tålmodighet til å følge den hele veien dit.