Drømmen om nye foreldre

Barn som bytter foreldre er en variasjon over et velkjent tema i filmenes og litteraturens verden. Historier om to karakterer som bytter plass appellerer til grunnleggende spørsmål knyttet til identitet: Hvordan er det egentlig å være en annen? Hadde jeg vært en annen hvis omgivelsene mine var annerledes? Lykkeligere? I Helene Uris barnebok behandles dette temaet på en humoristisk måte som tidvis er svært underholdende, tidvis for overflatisk til å yte historien som fortelles rettferdighet. Dette trekker ned inntrykket av en fornøyelig roman med et i utgangspunktet spennende prosjekt.

I artikkelen «Nevrotikernes familieroman» fra begynnelsen av forrige århundre, beskriver Sigmund Freud barns dagdrømmer om at de egentlig hører hjemme hos andre, og bedre, foreldre. Slik fantasering er en nødvendig komponent i et barns utvikling. Etter hvert som det blir eldre, begynner barnet å innse at foreldrene ikke er opphøyde guder, at de har feil og mangler. De dagdrømmene eller ”familieromanene” vi skaper, uttrykker en lengsel etter en tapt tid som aldri kan komme tilbake; en tid da mor og far var perfekte vesener, og ikke feilbarlige mennesker av kjøtt og blod. Samtidig lengter også barnet etter å frigjøre seg fra den totale avhengighet, så dagdrømmene bearbeider sammensatte og komplekse følelser.

I Dråpen som fikk alt til å skje møter vi to barn som setter fantasiene om å få nye foreldre ut i livet. Viola er lei av å holde orden på de rotete og ukonvensjonelle foreldrene sine, og drømmer om å bo i et ryddig hus som ligner hjemmene i interiørmagasiner. Dråpen som får begeret til å flyte over, er at hun tror hun hører faren si at han ønsker seg en sønn i stedet for henne. Pablo kommer fra en familie hvor forholdene er stikk motsatt og dermed må det være perfekt der, tror Viola. Pablo er ikke lykkelig i familiens vakre hjem, og ønsker også å komme seg bort fra sine svært usympatiske foreldre. Byttet gjennomføres, men begge barna lengter hjem. Med litt hjelp fra Pablos farfar (og muligens også hans magiske kaffe) ordner det seg til det beste: De voksne lover å forbedre seg, og barna vender hjem igjen. Jill Moursunds collage-illustrasjoner i svarthvitt innleder hvert kapittel. Disse har et muntert og småkaotisk preg som kler teksten.

Historien om foreldrebyttet er vevet sammen med en metafiktiv parallellhistorie. Her får vi vite mer om hva som skjedde en stund etter at Pablo og Viola forsøkte å bytte foreldre. Det er Pablos far som er romanens forteller: Han har sagt opp jobben sin og bestemt seg for å skrive en barnebok om det som hendte i de to familiene. I denne historien får leseren bli med fortelleren ”bak kulissene” og følge med på romanens tilblivelsesprosess. Viola kommer ofte på besøk til skrivestuen, hun leser mens fortelleren skriver, hun protesterer når hun synes det blir for kjedelig, og kommer med mange råd. Det åpnes også for at Violas kommentarer bare er et produkt av fortellerens fantasi, noe som gjør det metafiktive aspektet et hakk mer avansert.

Det er ikke så vanlig å inkludere slike metalitterære grep i bøker for barn, og ideen er både original og god. Den er også gjennomført på en måte som ikke gjør det for vanskelig for unge lesere (fra ca. 7 år og oppover) å forstå hva som foregår. Dynamikken mellom Viola og fortelleren fungerer på sitt beste i humoristiske replikkvekslinger som denne:

”Barnebøker bør ikke ha altfor lange kapitler, sier Viola. Hvorfor ikke? spør jeg og synes Viola er litt dum. Fordi barn er så rastløse og utålmodige, forklarer Viola meg tålmodig. OK, sier jeg og himler med øynene.” (s. 15)

Det er ikke alle scenene fra skrivestuen som fungerer like godt. Noen ganger benyttes samtalene mellom Viola og fortelleren kun til å gjenta og tydeliggjøre det som allerede er fortalt i hovedhistorien, og dette reduserer leserens muligheter til aktiv meddiktning. Den viktigste grunnen til at denne teksten ikke er helt vellykket er imidlertid at det er en skjemmende diskrepans mellom den lette tonen, de enkle løsningene og de endimensjonale karaktertegningene og de ubehagelige aspektene som historien også berører. Dette gjelder først og fremst Pablos familieforhold. Når Pablo er borte, uttrykker foreldrene glede over å ha fått et nytt barn, og de savner overhodet ikke sønnen mens Viola er hos dem. Ingen ung leser vil overse dette poenget. Foreldrene til Pablo er så usympatisk fremstilt at det blir vanskelig å henge med i svingene når de på rekordtid omvendes fra selvsentrerte og følelseskalde esteter som nekter sin sønn å være i stuen når de har gjester fordi det røde håret hans ikke står til fargene i rommet («det bryter faktisk med harmonien der, har mamma forklart» (s. 67)) til kjærlige og oppmerksomme foreldre. At boken ender lykkelig etter at Pablos foreldre har fått smake på farfars magiske kaffe fungerer ikke som en forløsning, fordi forandringen ikke er motivert og forankret i karakterene. En slik deus ex machina kunne fungert i en tekst med gjennomført magiske premisser, men det er ikke tilfelle her.

I parallellhistorien som foregår i fortellerens skriverom kunne man håpe på en bedre forklaring på den store omveltningen som skjer med Pablos foreldre. Men det hender ikke. Pablos pappa fastslår at han har forandret seg, men det antydes ikke verken hvorfor eller hvordan. Det virker overraskende nok som fortelleren ikke har noen som helst innsikt i eller ønske om å utforske sine egne motiver. Eller signaliserer et utsagn som det følgende at han ikke tror dette vil interessere leseren?

”Kanskje var det det Viola hadde sagt. Kanskje var det det farfar sa. Kanskje var det de triste øynene til Pablo da han til slutt kom inn på kjøkkenet. Kanskje var kaffen virkelig magisk, kanskje var det en ekte trylledrikk. Det er ikke godt å si, men det spiller ikke så stor rolle heller. For det virket iallfall.” (s. 140)

Denne forklaringen er den eneste leseren får. Der vi har fått vite at Viola hadde misforstått det faren hennes sa, og ikke er i tvil om at hun er elsket av foreldrene sine, etterlates Pablo hos foreldre som er blitt snille uten å forstå hvorfor. Hvordan er det å leve med minnet om hvordan det var før denne transformasjonen? Hva hvis farfars magi har begrenset holdbarhet? Når forfatteren velger å benytte seg av en forteller som selv er aktiv i den historien han forteller, og som forteller historien i ettertid, virker det rart at han påberoper seg begrenset innsikt om helt sentrale elementer i historien sin. Når Pablos pappa ikke ser ut til å forstå, eller la leseren forstå, hva som gjorde ham til en svært dårlig far kan leseren betvile påstanden om at han nå har blitt en mye bedre far enn før. Det kan dermed være fristende å påstå at han fortsetter i samme spor når han bruker Viola, og ikke sønnen sin, som (reell eller imaginær) litterær konsulent.