Tittel: Djur som ingen sett utom vi
Tekst: Ulf Stark
Illustratør: Linda Bondestam
Forlag: Förlaget Berghs
Årstall: 2016
Antall sider: 56

Dyr jeg aldri glemmer

Ulf Stark og Linda Bondestam har igjen laget en klassiker, sammen. Vakre, eksistensielle, sørgelige, kloke og absurde dikt i tekst og i bilder. En bok som varer livet ut.

Ofte når jeg leser en riktig god bildebok der tekst og bilder ikke kan skilles uten at noe av meningen går tapt, da er jeg overbevist om at kunstnerne har samarbeidet tett, tekst for tekst, oppslag for oppslag. Like ofte tar jeg feil. Som med bildeboka Djur som ingen sett utom vi. Boka som allerede har vunnet Snöbold-prisen for beste svenske bildebok i 2016, var nominert til Augustpriset, og nå er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturlitteraturpris 2017.

Samarbeidet mellom forfatter og illustratør foregikk i dette tilfellet slik som det oftest gjør, spesielt mellom kunstnere som kjenner hverandres arbeider: Ulf Stark skrev diktene og sendte dem deretter til Linda Bondestam som illustrerte dem.

Det vet jeg fordi jeg hørte kunstnerne på Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger. Der samtalte de med forlegger Erik Titusson om det særs vellykkede samarbeidet som hittil har resultert i fire bøker, blant dem Diktatoren, den eneste som hittil er oversatt til norsk (av Klaus Hagerup). Inger Østenstad anmeldte den her på Barnebokkritikk.no i 2012. Hun konkluderte med at boka er et «mestersamarbeid».

Det gjelder også for denne boka.

Føyer til det uventede

Linda Bondestam (f. 1977) tok seg den lykksalige friheten å føye til et eget siste oppslag i denne bildeboka. De underlige, konstruerte skapningene (som bare «vi» har sett) minner alle om dyr vi kjenner. De danser på stranden, i den røde solnedgangen. Dette siste oppslaget uten tekst endrer utgangen og derfor stemningen i en bok med en melankolsk grunnstemning befolket av nevrotiske og triste skapninger og deres fortellinger.

Den finlandssvenske illustratøren har tidligere vært nominert til Nordisk råds pris (2013), til ALMA-prisen og Finlandia-prisen. Hennes strektegnede og humoristiske fantasidyr opptrer i vakre landskap, urbane og rurale, konstruert av collager, det vil si utklipp av bilder, malt eller skravert, og montert eller malt, lag på lag. Andre steder er billedflatene rene, dype og sorte der fargerike figurer bryter mørket.

bombom-ny

Slik ser de ut, tror jeg, slik forfatteren maner dem fram for vårt indre øye.

Men Bondestam føyer til det uventede. Det som ikke står i de knappe diktene. Detaljene hennes, dyrenes uttrykk og kroppsholdninger fyller ut beskrivelser av sinnsstemninger. De gir kjøtt på beinet til diktenes  eksistensialistiske tematikk. Og se! Der på toppen av klippen skiller Enstöringen seg ut, rød, med vinger. En pegasus og en enhjørning uten horn, men med hale, bortvendt fra alle, og med hodet i hendene.

ENSTÖRINGEN

Enstöringen stör ingen
den sitter på sin klippa
av basalt
med huvudet under vingen
ock tänker: «Vad skønt att slippa
ALLT.»

Tematikken i dette ene diktet står i kontrast til det andre dypt eksistensielle diktet i ett og samme oppslag:

VÄNTANSDJUREN

Dom står vid havet i en ring:
Väntansdjuren.
Deras ögon ljust, ljust blå.
I evigheter har dom stått just så
väntande på NÅGONTING.

Dikt for barn, dikt for voksne? Samuel Beckett har knapt sagt det bedre.

enstoring-ny

Melankoli og humor

Ulf Stark (f. 1944) debuterte med en diktsamling 19 år gammel, og skrev sin første barnebok i 1975. Siden har han skrevet prisbelønnede barnebøker, ofte bygget på barndomsminner og med et melankolsk filosofisk og humoristisk innhold. Bøkene har preget meg og mange med meg.

Det samme melankolsk-humoristiske, ja, lakoniske, i betydningen kort og konsist, men også med en mørk punchline, er essensen i diktene. Ulf Stark skriver på rim. Like fra tittelen på omslaget og undertittelen, og i den etterfølgende forklaringen der dikteren henvender seg til leseren. Det er tekster som sier noe om oss, og til oss. Navnene på de ulike dyrene er ikke virkelige, men de minner oss om dyr, om mennesker og om tilstander.

Eskalopen har ingen, kan vi lese ut av diktet, og illustratøren understreker menneskets ensomhet og higen etter en make, en sjelefrende.

eskalopen-ny

Det abstrakte og konkrete fanges inn av og i Lunmalins månbærsnett: Et spindelvev som fanger bær med abstrakte navn. Morsomt og med dyp selvinnsikt er «En annan», der det finnes en annen skapning under den flotte fjærprakten. En som vil ut, men vi avviser den, vil ikke kjennes ved vår ribbede, nakne sannhet. Slik kan man lese de store spørsmålene inn i det som barn leser og ser, der og da. Under fjærene en ribbet fugl.

Innbakt hyllest

Når to så sterke og lydhøre kunstnere treffer en streng i hverandre blir det en tone så god at de lykkes med skrive et dikt som minnes en felles venn, den finlandssvenske forfatteren Stella Parland (1974–2015). Diktet passer inn, blant andre sorgmuntre dikt, blant dyr som ikke finnes, men som hele tiden minner oss om noe og noen. Dyrene har i det øvrige menneskelige egenskaper som speiles i konstruerte navn som karakteriserer dyrenes tilstand og personlighet: Bipolaren, Nomadinen, Celansetten og Eskalopen. Og kanskje nettopp derfor passer hyllesten til den avdøde finlandssvenske Parland inn her, i en barnebok, fordi hun selv skrev seg inn en absurd og humoristisk tøyseverstradisjon.

FÅGEL FRI
til Stella P

Du sjöng så vackert: «Anarki!»
så man blev på bra humör.
Du lilla fågel, Fågel Fri,
sen flög du bort, nu undrar vi:
Varför?

Men i drömmen träffas du
mellan klockan fem och sju.

I oppslaget regner det rundt teksten og ned på en forhutlet flokk fugleunger på den grå bakken. Mellom dem ligger en liten rød fjær. Kanskje det er fjæren fra den lille røde fuglen som flyr sorgløs opp mellom grønnkledte trær, på den andre siden i oppslaget. Fuglene svinger seg i en rosaskimrende kveldshimmel som speiler seg i havet. Her er intet skille mellom himmel og hav, mellom himmel og jord.

Når litteratur og kunst er god nok treffer den både liten og stor. Det er denne boka et godt eksempel på.

 

fogel-ny

 

 



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .