Tittel: Elgboka
Tekst: Egil Hyldmo
Illustratør: Anette Mehl Landmark
Forlag: Ego media
Årstall: 2016
Antall sider: 72

En bok for høstjakta

Plutselig er elgen der. Dette enorme dyret vandrer fritt rundt i landet vårt, er den selvfølgelige kongen over de norske skoger, men vet vi så mye mer? Elgboka av Egil Hyldmo fyller et kunnskapshull, og se ikke bort fra at barn og voksne kan slåss om den.

Man leser ikke Elgboka fra perm til perm. Her er det et dryss av informasjon, småfortellinger, bilder og tegninger – langt over grensen til rot – men kanskje det ikke er så plagsomt? Jasså, så elgen kan brukes som trekkdyr… kan den dykke som en and, og spise bunnplanter? Det er slik boken vil bli lest, med hopp og spontane nedslag i bokens lappverk av faktaruter. Bestefar vil nikke gjenkjennende… ja, jeg husker at vi fikk elgen på femøringene, og det skjedde altså i 1965…

Brutal henrettelse

Kapittelinndelingen viser bokens brede ambisjon – den vil favne alt om elgen. Typisk leksikonkunnskap blir blandet med nærbilder fra elgens daglige liv, og forfatteren må dermed prøve seg i ulike sjangre. Han iscenesetter en elgfamilie, med tvillingbarna Elga og Helga, men det blir ingen Disney-fortelling med lykkelig slutt. Allerede i kapittel 3 blir Elga brutalt henrettet av sin egen mor. Elgbarnets forbrytelse var å ha kontakt med mennesker, så der fikk norske barn lære en nyttig lekse – ikke dra elgkalver inn i stua, eller fugleunger – om de er aldri så søte.

seljord-kopi

Elgboka prøver å lete i ytterkant, etter fun facts fra historien og fremmede land, eller fra ferske avisklipp – kanskje var det en svømmende elgflokk som ga opphavet til Seljordsormen, den kjente avisanda som dukker opp hver sommer når det er ferie på Stortinget? Men det blir også alvor, og mot slutten av boka er det gitt god plass til det mer problematiske ved å la norske skoger være en åpen dyrehage. Elgen var nesten var utryddet rundt 1850, men i dag blir over 30 000 dyr tatt i den årlige høstjakta, mens omtrent 1000 dør i bilulykker – med alvorlige følger for alle som er innblandet. Elgen er også i konflikt med oss mennesker når det gjelder skog- og jordbruk.

Dronning eller blink?

Elgen er ikke bare en råvare, men også en forvaltningsutfordring – og de mange tallene nuller hverandre ut. Så er det også umulig å måle en trafikkulykke i rene penger. Forfatteren inntar en nøytral rolle, både når han forteller og når han presenterer tall. Han er også pinlig politisk korrekt når han dyrker uttrykket skogens dronning framfor det mer konvensjonelle tilnavnet konge. Når forfatter Egil Hyldmo forteller om dyr for barn, er han konsekvent beskrivende – også der det er vanlig med noe forskjønning og besjeling. Men er det mulig å forbli helt verdinøytral i en så objektiv posisjon?

Elgboka åpner med en elgfamiliedyll, og familiehistorien fortsetter som innledning på hvert kapittel. Fortellergrepet fungerer fint, og denne innsidefortellingen fra elgens liv er også det mest lærerike i boka. Men på siste side sitter vi likevel igjen med skogsøkonomens kalde oversikt. Skogens konge er mest av alt en råvare, en økonomisk ressurs, et trafikkproblem – og en blink. Hvis denne boken skal rette seg seriøst mot barn, så forventer vi faktisk at noen av dilemmaene blir mer problematisert. Hvem har egentlig rangen – bilen, bonden, jegeren eller elgen?

Elgjakta var mindre omdiskutert så lenge det primært handlet om matauk. Når jakt er en ren hobby, handler det også om å ta liv – og denne anmelderen finner ikke tonen helt nøytral når en 16-åring blir fremstilt som en helt etter å ha skutt fem elger. Det er greit å beskrive, men det kan man også gjøre med et etisk dilemma. Barn er ikke dummere enn at de kan bli fortalt at den moderne sportsjakta har sine motstandere.

Kimer til forvirring

frokostbord-kopiElgboka er rikt illustrert, og illustratør Anette Mehl Landmark gir boken et fint særpreg med en spennende collage av tegninger og foto. Men av og til kan man lure på hva som er beskrivelse og hva som er fantasi – og det kan også gjelde teksten. I blandingen av fakta, fiksjon og fun facts ligger det flere steder en kime til forvirring – som i dette eksempelet:

«Med ein personleg rekord på 26 sekund knuser elgen verdensrekorden på 400 meter flatløp, som er på 48 sekund … På 3.000 meter er utfallet meir usikkert. Der må løparen også hoppe over vassgrava … Problemet er at dyret kan bli tørst og vil stoppe opp for å drikke.»

For det første er det en tydelig faktafeil – verdensrekorden på 400 m er hele fem sekunder fra sannheten – og slike slurvefeil gjør at det smitter en usikkerhet over på andre deler av faktastoffet. Hva så med påstanden om at elgen vil stoppe for å drikke? Jo, kanskje det – også i et annet kapittel blir det antydet at elgen er vanskelig å dressere – men slik informasjon ber om en mer grundig forklaring. Vi får også vite at elgen får navn etter formen på geviret sitt – men venter forgjeves på en liste med eksempler. Begrepet «trollelg» dukker opp flere steder, men uten direkte forklaring må man nok være en voksen leser for å kunne definere det. I de fleste tilfellene blir heldigvis utelatelsen utfylt på et annet sted, men forsøket på å favne det meste etterlater seg litt rot.

Fortellerstemmen tipper av og til over i et voksent fagspråk, men Elgboka er alt i alt en lettlest og frodig faktabok. Hvis boka skulle gi inspirasjon til videre lesning, vil det være naturlig å anbefale Mikkjel Fønhus og Troll-elgen – for et mer innlevd bilde av forholdet mellom jeger og råvare.

 

elg-i-maneskinn-kopi



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .