En indre og ytre reise

Som om jeg var fantastisk er siste boken i en dystopisk trilogi skrevet av den svenske forfatteren Sofia Nordin. Den første boken, Ett sekund om gangen, som ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2014, ble etterfulgt av bok nummer to, Spring så fort du kan. Jeg anbefaler å begynne med de to første fordi det er mange referanser til disse i den siste, og en ny leser vil gå glipp av mye hvis trilogien ikke leses i kronologisk rekkefølge. Det er da den uhyggelige stemningen etableres, og uten denne dystopiske rammen fungerer ikke historien i Som om jeg var fantastisk like godt.

Rammen rundt trilogien er en febersykdom som har utryddet menneskene i hele verden. Alle er døde, bortsett fra noen få ungdommer. Epidemien rammet raskt og brutalt, og mange av de døde ligger igjen og råtner der de befant seg da feberen kom, hjemme, på gaten, i bilen eller i åpne butikker. Å bevege seg rundt er en ganske frastøtende og uhyggelig opplevelse for de gjenlevende. Omstendighetene gir gode muligheter for en dramaturgi med ulike utfall for hvordan de unge overlevende klarer seg rent praktisk, men også mentalt og følelsesmessig, i en verden der alle rundt dem er døde.

På vei mot mer liv

Boken starter der andre bok slutter, under avskjeden mellom ungdommene utenfor gården de har bodd på de siste månedene. Ella har overtalt en forelsket Nora til å forlate lillebroren sin, Hedvig og Ante, for å se om det er flere levende i Umeå, en by lengre nord. Gjentatte meldinger over radien kan tyde på at det er liv der. To uredde jenter med den varme vårsola i nakken, og en sitrende følelse i kroppen over at de skal ut på eventyr – det er lys og håp. Ella er på vei, og det er det hun liker. For henne ble livet på gården for kjedelig, hun trenger bevegelse og endring.

I begynnelsen av boken glemmer jeg tidvis de dystre omstendighetene fordi energien er så positiv. Det blir historien om to fnisende og flørtende jenter som skal ut på tur. Hendelser og beskrivelser har ikke samme effekten, og ubehaget kryper ikke like mye under huden, som i første og andre bok. Premissene rundt er med på å skape mye av spenningen, og når den forsvinner, blir intensiteten borte.

Nytt perspektiv

De tre bøkene har ulike jeg-personer. I Ett sekund om gangen er det Hedvig som er fortellerstemmen, i Spring så fort du kan er det Ante. I Som om jeg var fantastisk er perspektivet flyttet fra Ante til Ella, og hun blir den siste av de tre hovedpersonene som forteller sin historie.

Det er et godt litterært grep, fordi det får frem ulike ungdommer med ulike personligheter. De tre jeg-personene håndterer krisen de befinner seg i og de nye relasjonene de må forholde seg til på svært forskjellige måter, noe som er realistisk, og som gir leseren et større rom for identifikasjon. Samtidig savner jeg både Hedvig og Ante.

Kynisk hovedperson

Jeg synes det er vanskelig å like Ella. Hedvig og Ante er ordentlige, og fokuserer på å overleve. Ella fremstår som utålmodig og nysgjerrig, men også veldig selvopptatt og bortskjemt. Hun tar ikke ansvar for det praktiske eller det følelsesmessige. Verden er sentrert om henne.

Når Nora, som også har overlevd feberen, forelsker seg i Ella, pleier Ella forelskelsen, kun for å føle seg fantastisk.

«Ante og Hedvig tror ikke at jeg skjønner at Nora er forelsket i meg. Selvfølgelig skjønner jeg det. Hun rødmer og blir fomlete og forvirret når jeg er i nærheten, og samtidig lyser det av henne, som om hun spiller forelsket på film. Jeg liker det. Hun ser på meg som om jeg var fantastisk»

Dette er Ellas problem, hun lever gjennom andres beundrende blikk, og utnytter kynisk de som blir betatt av henne. Hun liker følelsen av å styre menneskene rundt seg etter egne ønsker og behov.

«Samtidig bobler litt av den stygge gleden gjennom kroppen. Hvis jeg kan få henne til å suge bensin gjennom en slange eller dra fra lillebroren sin – hva mer kan jeg få til? Det er som om det virvler i hodet og sitrer i fingertuppene når jeg tenker på det.»

Ellas karakter minner om en av de kjipe jentene som ødelegger for den mer sympatiske hovedkarakteren i andre barne- og ungdomsromaner. Hun er innbilsk, selvsentrert og tidvis slem, og ofte blir man irritert over det hun sier og hvordan hun handler. Som leser får man lyst til at hun skal møte motgang slik at det skjer en endring i hennes syn på seg selv, men også på de andre rundt seg. Ønsket om at Ella skal forandre seg er også med på å drive historien fremover: Vil hun etter hvert se seg selv som vi ser henne?

En ytre og en indre reise

I første halvdel av boken virker Ella fornøyd med den hun er: «Det er sånn jeg er: Jeg henger ikke på greip». Selvoppfattelsen endrer seg derimot når Nora blir syk etter å ha fått bensin i lungen, og situasjonen blir alvorlig. Midtveis mellom gården og Umeå frykter Ella at hun kan bli alene, med små sjanser til å komme seg videre. Ensomheten og angsten sniker seg igjen innpå, og hun blir redd for å miste Nora. Ellas selverkjennelse gir historien et dramaturgisk løft, og sympatien for henne øker. Hun oppdager sider ved seg selv som gjør henne skamfull, og hun innser at hun også trenger andre, det er ikke bare de som trenger henne. Det skjer en endring, men ikke totalt, noe som gjør det hele mer troverdig. Ella forsetter tross alt å være selvopptatt og usympatisk – endringen er mer starten på en innvendig prosess:

«Tankene snurrer rundt seg selv inne i hodet til det er fullt av knuter: Jeg vil ikke bli forlatt. Jeg vil slutte å dra fra folk. Jeg vil ikke skuffe noen. Jeg vil videre. Jeg vil komme hjem»

Eksistensiell action

Som i de to første bøkene er det når historien foregår på det indre psykologiske plan at boken er på sitt beste. Nordin beskriver ungdommenes usikre søken etter hvem de er, og oppdagelsen av sin egen seksualitet, på en klok og varm måte.

Som jeg skrev avslutningsvis i anmeldelsen av Spring så fort du kan: Dette er nok ikke en bok for dem som liker action og cliffhangere, til det blir den nok for langsom. Men er man glad i eksistensielle spørsmål, menneskelige relasjoner og fornøyd med at spenningen ligger i hvordan karakterene må lære seg å håndtere sin nye ekstreme tilværelse, kan man gjerne lese Som om jeg var fantastisk.

Les anmeldelsen av Spring så fort du kan her.