Tittel: Hun som kalles søster
Tekst: Kaia Dahle Nyhus
Illustratør: Kaia Dahle Nyhus
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2016
Antall sider: 48

En lukket dør

Med sterke visuelle virkemidler skildrer Kaia Dahle Nyhus en dramatisk følelse i et barnesinn, samtidig som selve historien på mange måter er nokså alminnelig. Denne spenningen er tankevekkende.

Døra til storesøsters rom er stengt – og det har den vært så lenge jeg-personen kan huske. Tittelen Hun som kalles søster markerer tydelig distanse: Hun kalles søster, men hun er det ikke – i alle fall ikke ifølge jeg-personens forventninger om hva en søster skal være:

Jeg veit hvordan en søster skal være.
Søstre skal dele hemmeligheter og popcorn.
Søstre skal kile hverandre til de tisser på seg. […]
Og kanskje fortelle hverandre hemmeligheter.

Men slik er det ikke. Hun som kalles søster – eller bare Søss – er totalt uinteressert i å være sammen med jeg-personen. Søss er bare en fjern skikkelse for lillesøsteren, som likevel har en enorm dragning mot hennes verden. Lengselen er voldsom og sår – hun lengter etter å være nær, etter å få vite hva Søss gjør og er opptatt av, og ikke minst lengter hun etter at Søss skal være opptatt av henne:

Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde en annen søster,
en som likte det som jeg liker.
En som likte meg.

 

soster-06

 

Konflikt
Boka følger en klassisk oppbygning, med problem, konflikt og løsning. I begynnelsen møter vi ulike situasjoner der problemet synliggjøres: Søsteren er fraværende, savnet stort. Oppslaget der lillesøsteren og foreldrene sitter rundt bordet og lillesøster utbryter et lykkelig «Hei!» når storesøsteren kommer skulende forbi, er betegnende for stemningen i boka. Spenningen trappes opp før selve konflikten, som er viet flere oppslag: Tiden hales ut – og dramatikken forsterkes.

Konfrontasjonen og vendepunktet oppstår når Søss er barnevakt (noe hun har fått penger for å være). Søss lar lillesøsteren sitte alene i stua mens hun selv går på rommet. Her lykkes boka med å formidle sårheten til jeg-personen der hun forventningsfull sitter og venter på Søss – med nyfrisert hår og yndlingsgenseren på, og der gapet mellom dem blir ytterligere forsterket ved at Søss er på vei ut av bildet. Også denne gangen blir altså lillesøster avvist. Men til slutt tar hun mot til seg og åpner døra inn til Søss’ rom. «Kom deg ut!!!» roper Søss, i store bokstaver og med tre utropstegn i en snakkeboble – en kraftig forsterkning av det som står i brødteksten: «’Herregud! […] Så utrolig dust du er!’, roper hun». Lillesøster ser redd ut, men kanskje er hun først og fremst skuffet og sjokkert. Endelig tar hun til motmæle: «’Det er du som er dum!’», og dytter til Søss. Da smeller Søss døra igjen – over fingrene til lillesøster. Oppslaget som følger er kraftfullt, fullt av lyd, smerte og innestengt frustrasjon.

 

soster-09

 

Først når Søss får dårlig samvittighet fordi hun har forårsaket også fysisk, synlig smerte, åpner hun døra til rommet sitt, løsningen kommer – og en hel verden åpenbarer seg for lillesøster.

Sterke virkemidler
Kaia Dahle Nyhus har ansvar for hele boka, fra tekst og illustrasjon til design. Det er imponerende at en så ung illustratør og forfatter allerede har funnet sitt helt egne, karakteristiske uttrykk – et uttrykk som kommer til syne også i flere av bøkene hun har illustrert for sin mor, Gro Dahle: Både Krigen og Megzilla har den samme, uvørne streken, tilsynelatende enkel, men svært virkningsfull. I Hun som kalles søster er lillesøsteren tegnet liten i forhold til Søss, noe som tydeliggjør styrkeforholdet mellom de to. Hodene er store i forhold til kroppen (foreldrene er mer proporsjonerte), slik at ansiktene kommer i fokus. Øynene er store, blikkene uttrykksfulle.

Jeg-personen er for øvrig illustrert slik at hun like gjerne kan være gutt som jente; det er teksten som gjør at jeg forstår henne som en jente. Det åpner for at flere lesere vil kunne identifisere seg med fortellingen.

Illustrasjonene har få fargenyanser; brunt og blått går igjen. Men selv om det er lite farger i boka, er det mye uro i illustrasjonene, noe som dels skyldes tette, små bølge-streker som inngår i illustrasjonene på samtlige oppslag og skaper bevegelse og intensitet. Boka har få detaljer, men de som er med, er svært talende, som kaktusene i vinduet, den stengte døra i enden av en lang gang, mobiltelefonen til Søss og ungdomsplakatene på rommet hennes. Sammen med de uttrykksfulle ansiktene er dette effektiv formidling i upolert form.

Universelt og gjenkjennelig
Boka er en fortelling om lengsel etter storesøster, men det er også en mer allmenn beskrivelse av en følelse av å ha en forestilling om noe, mens virkeligheten er annerledes. Slik rommer boka mer enn skildringen av et søskenforhold. Det handler om forventninger til de aller nærmeste – og om avstand innad i familien. Tematikken er også til stede i Dahle Nyhus’ forrige bok på egen hånd, Pappaer overalt (2015). Også den omhandler lengsel etter en person i nær familie. Men i Pappaer overalt er lengselen mer konkret; pappaen er jo ikke der. I Hun som kalles søster, derimot, er søsteren til stede – men likevel ikke.

Søss vekker nysgjerrighet ikke bare hos barnet som forteller, men også hos leseren: Hvem er egentlig denne søsteren? Det viser seg at hun er en ganske alminnelig ungdomsjente, med plakater fra en utbredt ungdomskultur på rommet: Katy Perry og Hunger Games. Forteller og leser betrakter henne på avstand, men når vi kommer på innsiden, er hun som andre.

Til tross for den dramatiske konfrontasjonen i boka oppdager leseren at vi tilsynelatende har å gjøre med en helt vanlig familie: De pusser tenner sammen, spiser sammen og sitter i sofaen sammen (riktignok uten Søss). Det ser ut til at foreldrene tar det hele med knusende ro. Spenningen mellom de voksnes og barnets forestillingsverden er tankevekkende – og når Dahle Nyhus lar barnet være fortelleren, er det virkningsfullt fordi det illustrerer at det som for voksne kan fortone seg som alminnelig tenåringsadferd, for et barn kan oppleves som en brutal avvisning.

 

soster-15

 

 



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .