En massakre i forkledning

Norsk ungdomslitteratur har i liten grad latt seg påvirke av hendelsene 22. juli 2011. Det er et påfallende fravær.

Jeg har bare registrert én ungdomsroman som nevner 22. juli direkte. May Grethe Lerums Himmelslør, den første boka i en dystopisk triologi, kom allerede høsten 2011.  På aller første side kan vi lese: «Selv om hun var vant til at våpen og uniformer var alle steder nå, kunne hun kjenne den samme smaken av sjokk i munnen som da TV-bildene fra Utøya traff henne første gang.» Romanhandlingen er ellers plassert i 2010, altså før massakren på Utøya, og setningen bryter slik med bokas kronologi. Referansen oppleves mest som en forvirrende tidsmarkør, sannsynligvis innført etter at manus for øvrig var ferdigskrevet.

I sin anmeldelse av boka, her på barnebokkritikk 14.12.11, skriver Linn T. Sunne: «Det er ikke så overraskende at 22. juli nå begynner å komme inn i ungdomslitteraturen. Det var særlig et angrep på ungdom, og har satt sine spor blant en hel generasjon.» Sunnes behov for å kommentere en slik løsreven sammenligning, sier noe om hvilken stemning som rådde hele høsten 2011. Det store flertallet av nordmenn hadde fortsatt et akutt behov for å snakke om det som hadde hendt. Det lyder også riktig det hun skriver. 22. juli angår norsk ungdom spesielt, da bør vel ungdomslitteraturen følge opp? Hvorfor kommer det ikke en bølge av ungdomsbøker som bearbeider det kollektive traumet?

Når det litterære rådet til Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere oppsummerer bokåret 2012 på bloggen sin, er leder Ingelin Røssland helt klar på at litteraturen ikke er preget av terrorhandlingen. «Nei, det er kanskje litt rart? Men kanskje det er for tidlig?» svarer hun på spørsmål fra redaktør Magnhild Bruheim, og så snakker hun i stedet om bøker som tar opp andre verdenskrig.

Dette skifte av samtaleemne er kanskje ikke helt tilfeldig? For som jeg skal komme tilbake til, kan det godt være at ungdomslitteraturen berører terrorhandlingene i Oslo og på Utøya likevel, bare i en mer indirekte form. Dette er kanskje et særtrekk ved ungdomslitteraturen. I utgivelser for voksne har forlagene i større grad valgt en faglitterær strategi.

Sakprosa for voksne

«God sakprosa skal i likhet med god skjønnlitteratur være lett å lese, men vanskelig å glemme,» skriver Norsk kritikerlags jury i Aftenposten (07.03.13), samme dag som de delte ut kritikernes splitter nye sakprosapris. Aage Storm Borchgrevinks En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veiene til Utøya fikk æren av å bli den første i rekken av vinnere. Gyldendal omtaler selv boka som «den definitive historien om 22. juli», og det mest uforglemmelige er nok måten boka årsaksforklarer terroristen Breivik på. Borchgrevink går langt i å gi omsorgssvikt – og dermed Breiviks mor – skylda for de grusomme hendelsene 22. juli 2011: «Med fasiten i hånden er det lett å bli indignert på barnevernet og domstolen. Hvordan kunne dere la den lille gutten være igjen hos den stakkars, syke moren!?» (s. 355)

Borchgrevinks bok er kontroversiell, men den har også blitt omtalt som «den aller beste boken om 22. juli-tragedien» (VG, 05.10.12) i en stabel på nærmere førti dokumentariske og essayistiske tekster. Borchgrevink har først og fremst møtt kritikk for det som skiller hans bok fra stabelen – den nådeløse utlevering av moren. Flere anmeldere påpeker at Breivik fratas skyld og at forklaringsmodellen hviler på et sviktende faktagrunnlag. Kaj Sagen skrev for eksempel i Dag og Tid (02.11.12):

 «Det er ein analyse som byggjer meir på fiksjon enn på fakta, fantastisk på overflata og banal i innhald, fortetta i setningar som passar med fasiten: «Det avviste barnet lagrer raseri og hat, omtrent som en trykkoker, og ved en gitt anledning kan det sprekke» (s. 51). Slik kan ein òg forklara alle krigar, alle skilsmål, all høgre­orientering og alle drap sidan Kain slo Abel i hel.»

Sagen hevder videre at En norsk tragedie ligger nærmere krimsjangeren enn dokumentaren. Det er et interessant poeng. Når den skjønnlitterære behandlingen uteblir, sniker fiksjonen seg da inn i sakprosaen?

Skjønnlitterære forsøk

I den grad 22. juli har fått skjønnlitterær behandling, med en voksen målgruppe, er det nettopp krimen som har gitt hendelsen plass. Torstein Viddal og Anne Holt har begge skrevet krim med 22. juli som henholdsvis utgangspunkt og bakteppe.

Forfatter Vidar Kvalshaug, regissør Tommy Gulliksen og historiker Hans Fredrik Dahl er blant de som har etterlyst fiksjonens bidrag i behandlingen av det nasjonale traumet. Kvalshaug peker spesielt på forholdet mellom mor og sønn som noe som burde behandles skjønnlitterært. Han skrev i Aftenposten 08.07.12:

«Trenger vi fiksjonaliseringene av Anders Behring Breiviks liv? Kommer de?
Svaret er nok «ja» på begge spørsmål, men med varierende begeistring i disse bekreftende svarene. Tid og måte vil, som i all fiksjonalisering, spille en stor rolle.»

Han mener at de skjønnlitterære bidragene vil komme «når vi endelig forstår at vi ikke kan forstå på annen måte». Det vil alltid være hull dokumentaren ikke kan fylle. Skal vi følge Kvalshaugs resonnement, betyr fraværet av betydelige skjønnlitterære bidrag, bare at hullene i fortellingen ikke har vært påtrengende nok ennå. Men kan det stemme? Hvorfor tyr en sakprosaforfatter som Borchgrevink da til skjønnlitterære grep når han skal forklare Breiviks psykologi?

Ane Farsethås kommenterer de små skjønnlitterære forsøkene i sin anmeldelse av Kjartan Fløgstads Nordaustpassasjen:

«I de to skjønnlitterære bøkene av betydning som til nå har tatt opp 22. juli – denne og Min kamp 6 – har terrorinnskuddene hatt denne karakteren: mer som en skjev bulk i et allerede nesten ferdig romankarosseri, en innskrivning av sjokket i forfatterens eget bilde, enn som noen gjennomtenkt og fullformet refleksjon over hendelsen i seg selv.» (Morgenbladet, 23.08.12)

Lerums setning i Himmelslør lignet også på denne skjeve bulken. Referansene er utvendige, påført manus som ble påbegynt lenge før sommeren 2011. Kanskje mangler vi fortsatt avstanden? Det fleste forfattere trenger mer enn et par år på skrive en roman av betydning.

Berøringsangst

Det er mulig at bøkene er like om hjørnet, men det kan også være at hendelsen ikke lar seg innskrive i fiksjonen. Virkeligheten er for sterk. I omtalen av film og teater, kan det i alle fall virke som om en fiksjonalisering altfor raskt oppleves som spekulativ og ubehagelig.

Tre måneder etter 22. juli skrev Jon Selås i VG, filmanmelder gjennom 23 år, at han ikke var i stand til å avsi en dom over Magnus Martens Arme riddere. Han fortalte at filmens gladvold og muntre nedslaktning, ble umulig for ham å forholde seg til. Uten at anmeldelsen nevner 22. juli med et ord, var det åpenbart at det var disse assosiasjonene han strevde med.

Mottagelsen av danske Olaf Højgaards monolog Manifest 2083 året etter, viser det samme ubehaget. I denne forestillingen er terroristens psyke eksplisitt tema, og dermed er reaksjonene også å forvente. «Mot slutten av den 90 minutter lange forestillingen kjenner jeg den grunnleggende antipati; han har fått sagt nok nå, terroristen», skrev Borghild Maaland (VG,16.10.12). Hun var ikke alene. Samtlige norske anmeldere var lunkne og ille til mote i møte med iscenesettelsen.

Kanskje er det riktig som Fredrik Wandrup skrev i en kommentar i Dagbladet 16.07.12, som et svar på Kvalshaugs skjønnlitterære etterlysning: «22. juli er et eksempel på at virkeligheten såkalt overgår enhver tenkelig fiksjon. Kjappe forsøk på å la fantasien ta igjen det tapte, er dømt til å mislykkes.» Wandrup foreslår i stedet at vi skal lese de skjønnlitterære klassikerne og finne paralleller. Shakespeare, Dostojevskij, Conrad, Vesaas, Bjørneboe og DeLillo blir nevnt som forfattere som kan skape den nødvendige refleksjonen rundt ondskapens problem.

Forlagene har nok tenkt slik om ungdomslitteraturen. De har gitt ut bøker som berører 22. juli indirekte, men som kan gi det nødvendige refleksjonsrommet. I angst for at den direkte berøringen skal bli for spekulativ, og kanskje forhastet, har de gitt ut bøker der de kun nevner 22. juli på vaskeseddelen eller i markedsføringen.

Smertepunktet

Den første boka med «22. juli» på omslaget, var Bomb dem! (2012) av Mikael Niemi. Baksideteksten lyder: «Sterk historie, inspirert av de finske skolemassakrene. Brennende aktuell etter vår egen tragiske 22. juli, 2011.» Niemi, kjent som mannen bak Populærmusikk fra Vittula (2000), skriver karakteristisk og humoristisk om en sosialt klønete tenåring som forsøker å gjenskape seg selv etter et sviende nederlag. Han har forsøkt å gi roser til skolens desidert mest populære jente, i alles påsyn, og han har blitt kontant avvist. Hovedpersonen iscenesetter seg selv så frastøtende at han uforstyrret kan melde seg ut av alle sosiale sammenhenger, og han begynner å skrive voldelige dikt.  Det viser seg snart at skoleledelsen ikke er i stand til å skille mellom dikterkunst og bombetrusler, og handlingen eskalerer når dikteren utsettes for sensur.

Det er lite ved selve hendelsesforløpet i Bomb dem! som minner om 22. juli. Forlagets ønske om å koble dette sammen, kan bare forklares gjennom hovedpersonens ytre og indre likheter med Anders Behring Breivik. Boka forsøker å forklare hvordan noen kan komme dithen at de plaffer ned skolekameratene sine med et halvautomatisk våpen. Den forsøker å gi en psykologisk og sosial forklaring på det Inger Østenstad her på barnebokkritikk formulerer som «sinte unge menns voldsiver». Vi kjenner igjen den sosiale isolasjonen, dataspillingen, alenemoren, lavstatusfamilien, og ønsket om å bli noe stort kombinert med den manglende bekreftelsen.

Slike sosiale kasus møter vi også i to andre bøker, utkommet etter 22. juli 2011. Den erfarne ungdomsbokforfatteren Lars Mæhle ga ut Fuck Off. I Love You og Nina Vogt-Østlis debuterte med Min tid kommer i 2012. I disse to ungdomsromanene handler det også om å forklare hva som driver unge gutter til voldsbruk. Mens Niemi tematiserer dette i en ironisk-humoristisk tone, har Mæhle en langt mer realistisk og alvorlig inngang til temaet, mens det viser seg at Vogt-Østli skriver science fiction. Til tross for disse formmessige ulikhetene tangerer alle de tre bøkene Borchgrevinks bok i dette ene: Moren må ta sin del av skylda.

Vemund i Mæhles bok mangler de grandiose tankene om seg selv, han er tvert imot en som dilter etter, men rammene rundt livet hans ligner – spesielt den psykisk syke moren – og det er når han mister kjæresten sin at det virkelig raser utfor. Two-Face heter den faktiske skurken i Vemunds historie, og denne langt eldre, manipulative mannen bruker Georgkorset som symbol for den rasistiske gjengen sin. Det blir ikke gjort et stort poeng av dette i boka, men korset har like fullt en klar referanse til den såkalte Knights Templar-ordenen til Breivik.

Hans Petter i Min tid kommer ligner i mye større grad på det bildet mediene, og bøker som Borchgrevinks, har tegnet av Breivik. En utspekulert og samtidig stakkarslig hovedperson, med en svak alenemor i bakgrunnen. Han isolerer seg med viten og vilje, og bruker mesteparten av dagen foran datamaskinen. Vogt-Østli har for øvrig sin helt spesiell vri på utforskingen av det ondes problem. Via datamaskinen får Hans Peter kontakt med Fera, ei jente på hans egen alder, plassert i en fjern framtid. De blir venner og det er først mot slutten av boka at hun røper hvorfor hun tok kontakt. Hans Peter er kjent i hennes samtid som en grusom diktator, han vil ta verdensherredømme, starte ødeleggende kriger og forårsake en nær utryddelse av menneskeheten. Når og hvorfor blir et menneske ondt? Og er det riktig å drepe en femtenåring om du vet at vedkommende en dag skal bli et monster?

Portretteringen av høyreekstreme terrorister som sosiale tapere, slike som faller utenfor arbeidsmarkedet, mangler nettverk og nære relasjoner, og som ikke gjør særlig lykke hos damene, ser ut til å være en nærliggende forklaringsmodell for flere. Den amerikanske sosiologen og maskulinitetsforskeren Michael Kimmel har skrevet om blant annet Breivik, og på bakgrunn av intervjuer med en rekke eks-nazister i USA og Sverige, har han vist at det er en tett forbindelse mellom følelsen av «tapt maskulinitet» og rekrutteringen til høyreekstreme miljøer. Det er med andre ord ikke bare Borchgrevink som har snakket om forholdet til moren og Breiviks sterke antifeminisme som viktig motivasjon for terroren han iverksatte. Det er bare å google «Breivik» og «antifeminisme», og du får opp navn som Torbjörn Bergström, Cathrine Holst, Kari Jegerstedt, Jane Clare Jones, Nils Rune Langeland, Stephen Walton og Jorunn Økland. Her råder det konsensus.

22. juli i forkledning

Det er ingen av ungdomsromanene som påstår at de handler om 22. juli. Dette blir likevel nevnt i blogger og i anmeldelser som sentralt ved utgivelsene. Tapermodellen er så innarbeidet at assosiasjonene til Breivik er lette å få. Lars Mæhle kommenterer på sin egen hjemmeside:

«Denne ungdomsromanen skreiv eg etter 22/7. Det er ikkje ei historie om 22/7, men om relaterte emne, tema som eg kjente det var viktig for meg å bore i: rasisme og om vi verkeleg har fridom til å velje.»

Han er i selskap med flere forfattere som ønsker å presisere at de ikke skriver om 22. juli. Bare det å ha skrevet om en eksplosjon i Oslo i tiden etter terrorhandlingen, opplevde forfattere som Harald Rosenløw Egg og Steffen Sørum som problematisk. Gyldig fravær av Rosenløw Eeg handler om fem ungdommer som blir innesperret i en t-banevogn etter en eksplosjon, Steffen Sørum skriver om mannehatende framtidsengler i sin Dødsengler. Momentum.

Rosenløw Egg forteller NTB at «Det var for mye i boka mi som liknet på den grufulle virkeligheten. Vi følte behov for å gjennomgå boka på ny». Blant annet endret de tittelen fra «Jeg skal bare dø først» til Gyldig fravær. Steffen Sørums manus var ferdig før bomben i Oslo smalt, men skriver i et fiktivt intervju på bloggen sin: «Momentum starter med en eksplosjon i et museum i Paris og ender med en eksplosjon i slottet i Oslo på selveste 17. mai. Etter 22.7.11 er det jo umulig og ikke tenke på det som skjedde i regjeringskvartalet.»

Det kan se ut som forfatterne med sine advarsler nettopp har oppnådd den effekten de var redde for. Da jeg gikk på Deichmanske bibliotek og spurte etter ungdomsbøker om 22. juli, var det nettopp Gyldig fravær og Momentum som kom på bordet.

Jeg vil anta at forlagene er mer opptatt av å skape slike assosiasjoner enn forfatterne er. Utgivelsen av Uka etter, en barneroman av Stein Erik Lunde, opplever jeg som avhengig av disse assosiasjonene. Her er det ingen eksplosjon, ingen massemorder, men en norsk tolvåring som opplever sine alvorlige foreldre i uka etter at J.F. Kennedy ble skutt. Fortellingen er et tidsbilde som er vanskelig å gjenkjenne med mindre man kjenner den historiske hendelsen og det norske samfunnet på 60-tallet, og slik sett krever den i overkant mye av en ung leser. Derimot er opplevelsen av at noe forferdelig har skjedd og at man likevel må leve videre, noe de fleste gjenkjenner etter sommeren 2011.

Sakprosa for barn og unge

Den tredje og siste boka som kom på bordet hos Deichmanske da jeg spurte etter 22. juli, var den foreløpig eneste sakprosaboka for ungdom med utgangspunkt i terroren. Det som står på spill av Thomas Hylland Eriksen er ei bok som ønsker å formidle verdien av ytringsfriheten og politisk engasjement, med Utøya som bakteppe.

Hylland Eriksen er opptatt av hvordan vi alle utgjør et uenighetsfelleskap og at de offentlige diskusjonene gjør det demokratiske samfunnet trygt og motstandsdyktig. Alt engasjement er et gode, så lenge det har den rette formen. Cathrine Krøger i Dagbladet var begeistret og skrev at dette var «boka enhver norsk demokrat burde gi sine barn» (14.05.12). Hun opplevde den som kort og oppbyggelig, og mente at det var noe vi alle kunne trenge. Ikke bare de unge.

Linn T. Sunne i Oppland Arbeiderblad opplever tvert imot Hylland Eriksen slik:

«Gjennom hele denne boka doserer professor Hylland Eriksen for ungdommen og forteller dem hvilke holdninger som er de riktige. Selv om uenighetsfellesskapet blir fremhevet, gjør han sitt for å framstille noen meningsbærere i fiktive diskusjoner i et dårlig lys.» (02.08.12)

Vi kan være uenige om hvor godt Hylland Eriksen lykkes, men han er i alle fall den eneste forfatteren som eksplisitt har behandlet 22. juli i en ungdomsbok. I mai skal også Vidar Kvalshaug komme med sakprosabok om emnet. Den henvender seg til barn og har tittelen Det var en gang en sommer. Historien om 22. juli og tiden etterpå. Kanskje er det sakprosaen som skal råde grunnen også i barne- og ungdomslitteraturen? Kvalshaugs bok svarer i alle fall ikke på hans egen etterlysning etter fiksjon.

Når er tida moden?



Skrevet av:

,

Kommentarer

Oppdatert: .