Gyldig fravær

FABEL I TERRORENS TID

Livet er på sitt mest prekære i denne fascinerende fabelen om og fra terrorens tid. Fem av romanens seks hovedpersoner er fanget under jorden etter en eksplosjon i t-banen, den sjette er Døden, som er rede til å ta dem imot.

Etter fem års aktivitet på annet hold – han har skrevet filmmanus og utgitt voksenromanen Løp hare løp i 2008 – er Harald Rosenløw Eeg igjen klar med et skjevt og merkelig romanunivers for ungdom. Og godt er det. Musikalitet og poetisk originalitet kjennetegner dette forfatterskapet, og dessuten en påtrengt, kompromissløs motstand mot voksenverdens A4-liv idet det er ungdommelige outsideridentiteter og deres overlevelsesevne som utforskes.

En linje fra Vrengt
Det er nærliggende å trekke en tydelig linje fra Vrengt (1997), og dens fortelling i ytterkanten av kjøpesenterets univers hvor fire ungdommer frister tilværelsen i en discoskule oppunder taket, og Gyldig fravær, hvor de fem ungdommelige outsiderne er fanget i en smadret t-banevogn mens vannet stiger livstruende i tunnelen utenfor.

De fem er klassekamerater siste år på ungdomsskolen: statsministerens opprørske sønn Albert, taggeren Bruno, narkotikakureren Sherpa, klassens flinkeste, nevrotikeren Ida og den religiøse søkeren Anjo som liker å svømme og er nær ved å konvertere til islam. Deres felles skolevirkelighet og deres outsideridentitet blir solid etablert i skildringen av hendelsene som leder dem inn i eksplosjonen – om det er en ulykke eller terror forblir åpent – som skjer idet alle fem er for sent ute til en skoleekskursjon til en moské. Tittelen Gyldig fravær peker sikkert på den formende tvangen de er pålagt som skoleelever og på det at de ikke bare er outsidere, men også opprørere mot denne tvangen. På siste side er imidlertid også leseren blitt påmint at den gyldigste fraværsgrunn av alle er døden.

Døden
Døden innehar sågar romanens første replikk. Ja, han står fram på tv:

”Jeg har dessverre ikke noe god følelse på dette, sier han. […] Det er sånne øyeblikk enhver tv-producer vil dø for. Eller i hvert fall ofre en finger for. Denne merkelige fyren som kommer ut av ingenting og setter de rødbroderte øyeeplene rett i kameraet og sier det alle tenker” (s. 5).

De ”rødbroderte øyeeplene”, eller ”gråten hvit som kokosmelk” som Døden gråter uten at han gnir tårene bort, ”det er mer som om han gnir dem inn”; forfatterens bemerkelsesverdige billedspråk gir seg straks til kjenne, og døden skildres på en slik måte at Døden ikke umiddelbart identifiseres, men heller virker som en ulykkelig redningsmann: ”de glapp for meg”.

Symbolsk realisme
Rosenløw Eeg bedriver her og andre steder det som vel kan karakteriseres som en form for symbolsk realisme. Alle romanuniversets elementer drives mot grensen av det realistiske, samtidig som hvert element er temmelig godt forankret i virkeligheten. Ja, elementene drives kanskje så langt over grensen at det ikke er selvsagt at de ikke tipper. Statsministerens opprørske sønn Albert, den nevrotiske lesehesten Ida som ikke noensinne ser ut til å ha våget å tråkke på en strek, den antydede, men likevel insisterende koblingen mellom den mulige terrorhandlingen og islam. Her er det mye som står i fare for å vippe over i tegneserielignende parodi. Men solidariteten som romanens fordreide personer er skildret med, i den ekstreme situasjonen i tunellen, som driver dem ytterligere mot grensene, sammen med det fragmenterte nærsynet som fortelleren anlegger, gjør at de og problemene deres blir interessante, gripende, og alt annet enn parodiske.

Leseren blir invitert til å føle sympati med dem, og fordi utgangspunktet for deres ungdommelige psykologi, hvor outrert den enn kan være, er så absolutt alminnelig – det dreier seg om vanskelige barn–foreldre-relasjoner, ungdommelig usikkerhet, søken og forelskelse – er det ikke vanskelig å takke ja til invitasjonen. Og da blir leserens sympati nøkkelen som åpner opp for den symbolske, allegoriske fortolkningen av romanen. ”Rekke banen” heter første del av romanen. ”Under jorda” heter den andre, hvor den fordreiningen i realismen som den ekstreme katastrofesituasjonen befordrer, umerkelig viker for en nedstigning til et Hades-lignende sted, slik at fortellingens siste vending finner sted ved Styx’ bred.

En interessant observasjon en kan gjøre seg, er at selv ganske unge lesere vil kunne identifisere dette mytologiske landskapet, som de kjenner fra sin omgang med diverse barnekulturprodukter, det være seg spill eller filmer som for eksempel ”Hercules”. En annen observasjon er at dette grenselandet mellom liv og død er blitt utforsket og utnyttet på en utstrakt måte av det vi vel må kalle populærkulturen de seneste år. Den veien Rosenløw Eeg begir seg inn på er altså vel forberedt. Likevel, det er ingen grunn til å tro at Gyldig fravær vil bli en bibliotek- eller bokhandlervelter. Rosenløw Eegs roman er fascinerende, skrevet med en penn av sjelden kvalitet i ungdomsromansammenheng, men ikke av de letteste; og vi fostrer opp lettleslesere for tiden, gjør vi ikke?