En menneskeroman

Av og til er det nokon som ikkje finn plassen sin i gruppa. Nokon som rotar seg bort. Eller blir skubba ut av dei andre. Mistar retninga.

Denne observasjonen kunne gjerne dannet overskrift over Z for sorry, som er en frittstående fortsettelse av  Zweet (2015). Begge bøkene handler om det å falle utenfor, det å ikke finne sin plass i flokken. I Zweet følger vi tre ulike hovedpersoner – Ruben, Lill-Miriam og Susan. Alle tre ungdommer som av ulike årsaker ikke finner feste i fellesskapet. I Z for sorry er det kun Susan vi følger videre.

Susan har nettopp flyttet på hybel i byen for å gå på danselinjen. Hun ser frem til et nytt liv fritt for foreldremas, for stengsler, for rykter fra hjembygden. Alt hun vil er å danse, og hun skal ikke la seg forstyrre av noe – eller noen. Susan forakter flokkdyr, hun skal ikke være som «bertene» i danseklassen. Hun trenger ingen. Og hvorfor skal hele tiden hybelvertinnen bry seg?

Bokens innledning har imidlertid allerede vist leseren at ikke alt går så bra med Susan. Vi møter henne idet hun kommer til seg selv på sykehuset. Vi skjønner at noe forferdelig har skjedd, men får ikke vite hva. Det Susan er opptatt av, er å få stukket av fra sykehuset før moren kommer. Men den dyre buksen er våt og ødelagt, og armen er brukket.

Flukt fra fortiden

Handlingen veksler mellom skildringer fra sykesengen og fortellingen om hvordan hun endte der. Hybel- og danselinjetilværelsen varer bare i noen korte uker før sammenbruddet, men det tydeliggjøres også at det er mye som ligger bak. Det er ikke bare mobbing og utfrysing på skolen som er problemet, det er ikke bare ensomheten. Det er også en svart samvittighet etter noe som skjedde i hjembygda, og savnet av Ruben, som det kunne ha blitt noe med, men som nå har flyttet tilbake til hjemlandet Cuba.

Virkelig ut av balanse rykkes Susan da hun støter på Zlatan fra hjembygda, som går på elektrolinje i byen.

Zlatan var ikkje med i planane mine. Ingen eg kjenner, var det. Ingen frå den gamle klassa mi skulle vere med vidare. Alle var stemte ut. Eller dei hadde stemt ut meg. Eg trudde først eg såg feil. Trudde at det mørke hovudet, den skarpe ørnenasen tilhøyrde ein som likna. Han løfta ei hand, kjente meg att. Ingen skulle kjenne meg att her. Ingen vite om meg.

Men Zlatan vet om henne, og han fortsetter å oppsøke henne, helt til Susan ikke klarer å stanse det han vil henne.

Det er vanlig å skrive i anmeldelser av ungdomsbøker at de «inneholder typiske ungdomsbokingredienser». I kommentarer om ungdomslitteratur kan man ofte lese betraktninger av typen «i år er det mange ungdomsbøker som handler om ungdom som sliter.» Både Zweet og Z for sorry er bøker som det nok ville være lett å komme med denne typen observasjoner om, i og med at de handler om mobbing, utfrysing, ensomhet, fraværende foreldre, seksuelle overgrep, ryktespredning, annerledeshet. Ja, og hovedpersoner som sliter. Men – jeg skulle likt å se den voksenboken som ikke kretset rundt konfliktstoff. En fortelling om et harmonisk liv blir ingen god fortelling. Som forfatter er man nødt til å gi hovedpersonen noe å bryne seg på. At mange ungdomsbøker for eksempel handler om det å finne sin plass i flokken eller sin vei ut av flokken, er en naturlig gjenspeiling av livsfasen mange ungdommer befinner seg i – akkurat som voksenbøker om skilsmisser, utroskap og samlivsbrudd gjenspeiler andre livsfaser. Bemerkninger om «typiske voksenbokingredienser» er derimot sjelden kost. Det sentrale er i stedet hvordan disse ingrediensene behandles, og det bør ikke være annerledes med ungdomsbøker.

Eksistensiell ensomhet

Det er ingenting typisk over Kaldhols bøker. Hun skriver mesterlig om hva som kan ligge til grunn for at noen velger å isolere seg, og om hvordan det går an å kastes ut i en nærmest eksistensiell ensomhet i ung alder. Hun viser også at det ikke alltid trenger å være de største og mest dramatiske hendelsene som fører til at noen kommer skjevt ut og bommer på fellesskapets kretsløp. Kaldhol skildrer uten patos og store ord – hun har nærmest et klinisk, utforskende blikk, og selv om det er Susan selv som fører ordet, blir hun avkledd og avslørt for leseren. Det er ikke alltid lett å like henne, men det er helt umulig å ikke kjenne medynk for henne.

Marit Kaldhol er lyriker i tillegg til å være romanforfatter, og flere av kapitlene innledes av korte dikt. De henter sine motiver fra verdensrommet – de handler om ensomme stjerner, stjernebilder, svarte hull, kometer og kollisjoner. Dette er med på å utdype romanens ensomhets- og tilknytningstematikk. Delvis fremstår diktene som Susans egne funderinger, delvis virker de som ytringer fra en overordnet forteller som vet mer om livet enn Susan selv.

tyngdekraft er
tiltrekkingskraft
slik stjerner trekkjer
planetar til seg
slik jorda dreg
i månen
slik mørket
sluker lyset
slik masse
trekkjest
til masse
slik kropp
til kropp
slik du
slik eg

Marit Kaldhols prosa er også poetisk ladet – språket er mettet, stramt og økonomisk. Det finnes ingen dødtekst, ingen transportetapper, og dagligdagse beskrivelser har gjerne en viktig undertekst. Som her:

Ein kabel dingla frå nabohuset, daska mot kanten av vindauget. Han hadde rive seg laus i eine enden, men kom seg likevel ikkje nokon stad. Berre denne daskinga.

Dette er noe Susan ser fra hybelvinduet den første dagen, og hun gjør seg ingen ytterligere tanker om kabelen. Men det er nærliggende å se den som et bilde på Susan selv. Hun har revet seg løs fra noe – familien, hjembygda og fellesskapet – men er likevel fanget. Hun kommer ingen vei. Og det finnes ingen kraft i en frakoblet ledning som ikke er del av noe strømnett.

I en annen passasje vender ledningsmetaforen tilbake. Da er Susan i dansesalen og øver på sprang over gulvet.

Eg fann fokuset mitt: leidningsboksen over døra i det andre hjørnet. Det var leidningsboksen eg var på veg til. Dit, gjennom veggen, ut i verda, vidare. Eg var ei linje i rommet. Ingen kryssa diagonalen min.

Slik fungerer imidlertid ikke livet. Det er ikke mulig å leve et liv hvor ingen krysser linjen ens, og romanen følger Susans utvikling idet dette gradvis går opp for henne. Men det skal bli ganske mørkt før det blir lysere.

Det er ikke nødvendig å ha lest Zweet for å få utbytte av Z for sorry, men det er en fordel. Dessuten er tittelen uløselig forbundet med den forrige boken. Susan har noe å sone for.