En romantisk, middelaldersk spenningskomedie

Den danske forfatteren Henrik Einspor debuterer på norsk med en humoristisk fabel om en ung ridder som ikke er av det tøffeste slaget, hans væpner, som er en uredd og vakker jente, og deres strev med å berge det aller helligste av alle middelalderens relikvier fra Avignon-Pavens Svarte ryttere. Oppgaven blir ikke lettere ved at de bokstavelig talt har Døden, Knokkelmannen, Mannen med ljåen i hælene.

Til å være en skrøne, som denne lille romanen presenterer seg selv som, begynner fortellingen dystert nok. Året er 1352. Landet ligger dødsens øde. Det er vinter og jammerlig kaldt. Svartedauden er ved å rase seg ferdig i denne omgang. På sin mannevonde hest Roselill er den unge, våpenløse ridder Clemens på vei hjem til sin borg, som han rømte fra da Svartedauden kom. Rustningen hans er et par nummer for stor, den er kald og vanskelig å bevege seg i uten å falle. Visiret klappe stadig ned over ansiktet hans. Clemens er dessuten sulten. Så når han kjenner duften av stekt kanin, nøler han ikke. Og slik har det seg at han treffer Eline som han hyrer som væpner, før han har oppdaget at hun er en jente. Dette er selvsagt åpningen til en klassisk romanse, og siden går det da også slag i slag med stadig nye møter som bringer med seg nye hindringer og dramatikk, nye utfordringer eller nye muligheter fram mot kjærlighetserklæringen som løser det hele.

Det vil si, prologen foregår i Himmelen eller i forværelset til Den høyeste kontor. Mannen med ljåen er innkalt til den høyeste selv, regner han med, men det er engelen Gabriel, erkeengel av første grad, som gir ham en reprimande og sparker ham. Han var blitt bedt om å gi menneskene en liten advarsel om at de var ved å rote seg bort fra den smale vei, minner Gabriel ham om, men han var overivrig i tjenesten. Han utslettet 30 millioner mennesker og satte skaperverket i fare. Mens den høyeste selv tordner i tronsalen ved siden av, blir den avsatte Døden presentert for sin etterfølger:

”Et galdt gufs feide gjennom salen og fikk tåketeppet til å bølge. Skritt hørtes, og en skranglete skikkelse dukket opp i døråpningen. Han var kledd i en ettersittende drakt med et påmalt selvlysende skjelett og en svart kappe. På føttene hadde han dansesko.
– Det… det er umulig! stønnet Døden. – Det kan ikke være sant!
– Dette er avløseren Deres, smilte engelen.
– Kall meg bare Døden II, sa nykommeren og hilste med en knoklete finger.» (s. 13)

Det er Døden II som legger seg etter Ridder Clemens, ivrig etter i det minste å få til noe som kan leve opp til bedriftene til forgjengeren.

Den siste ingrediensen som skal til for å gjøre dette riktig spennende og underholdende, er noen mystiske svarte ryttere som farer gjennom landskapet på jakt etter noe og noen. Det tar ikke lang tid før Clemens og Eline har vakt deres mistenksomhet og må vokte hvert eneste steg de tar. Denne forfølgelsen viser seg å ha en riktig middelaldersk forklaring: Rytterne er utsendt av pave Clemens i Avignon for å finne det relikviet som kan gi styrken tilbake til den svekkede paven; Kristi tornekrone. Det er munken Broder Elias som har det kostelige klenodiet i sin besittelse, og snart har han havnet i selskap med ridder Clemens og hans væpner Eline. Det har også en narr ved navn Willy av Wartburg…

Einspor benytter kjente middelalderikoner som svartedauden, ridderen, jomfruen, narren, mannen med ljåen, den mektige kirken, men snur ikonene på hodet. Svartedauden er riktignok ikke spesielt morsom, men Døden II er en hjelpeløs figur som stadig feiler og hindres av Den høyeste i sitt forsett om å leve opp til forgjengerens stolte ry. Ridderen er klossete og den som først besvimer og blir slått ned. Den vakre jomfruen er snarrådig og den som klarer brasene. Narren har ridderens dødsforakt. Den mektige kirken er for tiden svært umektig.Skrønens helter frykter den ikke.

Forfølgelsen er ofte brukt som grunnmønster for en spenningshistorie. Det er også vanlig å blande spenningshistorien med romansen. At romansen settes igang ved en forveksling av kjønn, er også vanlig. Å snu opp ned på faste klisjeer er et vanlig komedieskapende virkemiddel. Einspor har med andre ord benyttet velbrukte elementer for å bygge opp sin romantiske spenningskomedie. Det er likevel ikke noe forslitt ved hans middelalderskrøne. Elementene er satt sammen på en lekende og fantasifull måte som gjør skrønen morsom og spenningshistorien spennende. Den delen av fortellingen som er minst engasjerende er muligens romansen. Einspor kunne ha lagt mer i karakterene Clemens og Eline og deres gryende følelser. Men på den andre siden, da ville kanskje romansen blitt for romantisk. Einspors morsomme sluttpoeng er derimot helt i tråd med skrønensom sjanger. Men det har jeg ikke tenkt å røpe…