En tøffing og hennes noier

Tania Kjeldsets skriver sin tredje Stine-bok på samme mønster som de to første: Stine gruer seg til noe, hun er redd for det, hun mestrer det ikke, men så viser det seg å ikke være så farlig likevel. Mønsteret er velkjent og kanskje litt forslitt som grunnmønster i barnelitteraturen, men humoren, miljøskildringen og hovedpersonen hever likevel Stine-bøkene over gjennomsnittet.

For Stine er en ganske kompleks barnebokfigur og en moderne barnebokjente. Hun er riktignok engstelig og sjenert, på pikers vis, men hun er også tøff og modig, og hun har et langt fra endimensjonalt forhold til sine medmennesker. Bøkene følger hennes utvikling fra første til annen klasse, og den måten Stine vokser og utvikler seg på gjør skikkelsen interessant.

Den første boken Stine klasse 1A handler om at hun gruer seg til å begynne på skolen. Den viser seg likevel å være et sted det går an å være med sin blanding av jevnaldrendes særheter og sjarme og voksnes uforstand og velmenthet. Men boka handler også om at det går an for en førsteklassing å forelske seg i en gutt i sjuende. En sjelden tematikk som er behandlet med innlevelse og alvor. Og så skildrer den vennskapet mellom et barnebarn og en bestefar på en måte som overbeviser og er godt integrert i fortellingen. Også i den andre boka, Stine og skoletannlegen, gruer Stine seg. Her legges det mer vekt på forholdet til medelevene. Markus på nabopulten og Stine er blitt venner, mens forholdet mellom Stine og Gunn er ganske ambivalent. Gunn er en slik gesjeftig person som en ikke slipper unna, men heller ikke helt trives i selskap med. En som legger beslag på en, maser og skryter og ikke kan holde på hemmeligheter. Det er påfallende at farfaren, som spilte en slik viktig rolle i den første Stine-bok, knapt er nevnt i andre eller den tredje boka. Her spiller derimot Stines far en desto større rolle. I Stine og skoletannlegen viser det seg at hans tannlegeskrekk er av et helt annet kaliber enn henens. Han besvimer til og med når han bare skal følge Stine til hennes tannlegetime.

I Stine kan ikke svømme forteller tittelen altfor godt hva Stines noie skal handle om denne gangen. Handlingen begynner med at Stine møter Gunn i svømmehallen og lar det slippe ut av seg at hun kan svømme. På toppen av det hele får Gunn Stines far til å love at han skal lære henne å stupe – noe han slettes ikke kan. Komplikasjonene er dermed både følelsesmessige og praktiske. Hvordan skal Stine kunne gå sammen med Gunn i svømmehallen fredag etter fredag uten at Gunn oppdager at Stine har løyet for henne? Hvordan skal faren kunne lære Gunn å stupe når han ikke kan det selv? Alt dette går bra på den måten at Gunn og faren finner det så godt ut av det med hverandre og stupingen at de helt glemmer Stine. Men dermed blir Stine sjalu på Gunn. Dertil er Stine og Markus er blitt uvenner fordi Markus tror at Stine egentlig er forelsket i ham. Når det også begynner en ny jente i klassen som Gunn har utpekt for seg selv, men som Stine allerede er blitt venner med, er det duket for enda flere komplikasjoner…

Humoren i bøkene ligger i det språklige med Stines skarpe og temmelig nådeløse observasjoner og karakteristikker. Særlig rammer dette Gunn som for eksempel ”lignet en øgle med de svømmebrillene”, eller som ”struttet som en vitaminbombe og viftet med en lyseblå kovolutt”. Men humoren ligger også i handlingen og ivaretas særlig av Stines far. For eksempel i scenen hvor han buser inn i damegarderoben og blir truet med politiet av en badevakt.

Tania Kjeldset har selv illustrert fortellingen med blyanttegninger. Tegningene i den første boka følger handlingen nøye og er realistiske. I den andre boka følger også de realistiske tegningene handlingen nøye, men situasjonene som er illustrert er mer konsentrerte og klarere tegnet. Mens streken i den tredje boka igjen virker mindre sikker enn i den andre, er det en positiv utviling at noen av illustrasjonene er mindre realistiske, mindre knyttet til handlingsplanet og mer karrikerte. Som for eksempel tegningen på side 33 av svømmelæreren i fjerde klasse slik Stine forestiller seg ham, eller tegninge på side 65 av Markus som Stines ”båddigar” (body-guard), eller tegningen på side 68 av djevelen Stine som tenker på Gunn idet hun slår til ballen med balltreet. Disse tegningene overdriver og tolker teksten og skaper en mer interessant utveksling mellom tekst og bilde. Tania Kjeldset har tydelig noe å hente som illustratør om hun frigjør fantasien og streken fra teksten og den blotte gjengivelsen av handlingen. Så langt har Stine-bøkene funnet sin helt akseptable, men langt fra fremragende stil med forfatterens illustrasjoner.

Fra bok til bok har forfatteren ikke tatt med alle de forskjellige elementene som er introdusert i miljøet rundt Stine. For eksempel figurerer farfaren som en helt sentral person for Stine i første bok, men er fraværende i andre og tredje. Skilpadden hennes, som hun har fått av farfaren, og som knytter henne til ham, er ikke med i tredje bok. Dette henger trolig sammen med at Stine er mer integrert i skolemiljøet i andre klasse enn i første klasse, og at handlingen i større grad foregår på skolen og i en skolerelatert sammenheng. Det hadde likevel vært spennende om en så vidt kompleks karakter som Stine hadde kunnet ta hele sin komplekse verden med seg fra bok til bok.