En velsunget julesang

Hver jul krever minst en ny versjon av Charles Dickens’ A Christmas Carol.

I 1843 skrev Charles Dickens (1812–1870) boken A Christmas Carol. Det skulle bli den første av flere julefortellinger, men helt klart den mest populære. 174 år etter er det umulig å si hvor mange adaptasjoner basert på originalteksten som finnes, men at det er mer enn 174, er ganske sikkert. Det finnes en egen Wikipedia-side som lister opp adaptasjoner av A Christmas Carol, og der finner vi over 50 forskjellige teateroppsetninger, 19 filmer, 28 TV-produksjoner, 20 radioprogrammer, 11 lydopptak, fire operaforestillinger og seks grafiske noveller. I kategorien «parodier» er det listet opp ni i forskjellig sjangre, mens listen over pastisjer, fortsettelser og lignende teller mer enn 70. Og listen er langt fra fullstendig, da den hovedsakelig tar for seg engelskspråklige versjoner.

Historien har altså blitt fortolket utallige ganger i forskjellige formater, og rollene kan være besatt av alt fra smurfer, via små ponnier til Barbie. Den har uten tvil blitt en klassiker. Men hvorfor har nettopp A Christmas Carol blitt så populær blant lesere, publikum og kunstnere, at den nytolkes årlig? En titt på noen få av adaptasjonene kan kanskje gi oss en pekepinn på hvorfor.

En norsk oversettelse i mange utgaver

Cover-solum

Solum Bokvennen 2017.

I år kommer Transit forlag (Solum Bokvennen) med en ny utgave av Et julekvad. Oversettelsen er opprinnelig fra 1990 og utført av Torstein Bugge Høverstad, men med illustrasjoner av Arthur Rackham, der Gyldendal i 1990 hadde illustrasjoner av Roberto Innocenti. I mellomtiden har samme oversettelse blitt utgitt hos Vigmostad & Bjørke (2011) og Bokklubben (2012) uten illustrasjoner.

Den originale utgaven fra 1843 var illustrert av John Leech, og dette var noe av grunnen til at Dickens ikke ble rik på boken, selv om den solgte 6.000 eksemplarer fra den ble publisert 19. desember og frem til jul. Den ble karakterisert som en «keepsake»; med et forseggjort omslag med gullbokstaver, samt fargeillustrasjoner. Dette gjorde produksjonskostnadene så høye at boken ikke ga noe overskudd. De norske, illustrerte utgivelsene er også flotte å se på, og de gir inntrykk av at dette er en bok man kan ta frem år etter år. Det er en forholdsvis kort historie, men det gjøres mye ut av å utsmykke teksten. På den måten gir det også en idé om at man kan hygge seg med teksten. Den er uhyggelig og spennende, ja, men historien er noe man opplever på avstand, og ikke i disse versjonene en invitasjon til å gå i oss selv for å se om også vi har den rette juleånden. Som vi skal se etter hvert, legger flere av adapatasjonene opp til en langt større grad av innlevelse, især for de yngre leserne.

christmas-1843

Originalutgaven fra 1843

Torstein Bugge Høverstad er kanskje Norges mest omdiskuterte oversetter, særlig etter arbeidet med Harry Potter-serien. Det skapte begeistring, forundring og forargelse blant leserne at han hadde oversatt navnene til mange av karakterene i boken til norsk. Også Et julekvad har blitt oversatt på denne måten. Ebenezer Scrooge har blitt til Ebeneser Knug, hans avdøde kompanjong Jacob Marley har blitt Jakob Barflint, mens kontoristen Bob Cratchit er Bob Krøbel. Fornavnene er i stor grad beholdt med fornorsket ortografi, mens etternavnene, som i god Dickens-ånd også sier noe om personenes karakter, er oversatt for å gi norske lesere muligheten for de samme assosiasjonene som engelske navn gir engelske lesere. I kontoristens tilfelle gir navnet Krøbel assosiasisjoner til å krøke seg sammen, og verbet «å krøke» oversettes til «to crouch» på engelsk. I tillegg høres navnet på engelsk nesten ut som «scratch», altså «klø», hvor l-lyden er ivaretatt på norsk ved endingen «-bel». Den engelske versjonen av navnet peker også på Bobs yngste sønn, Tiny Tim / Timmelim, som går med krykke («crutch»), noe man umiddelbart ikke finner i den norske versjonen av navnet. Til gjengjeld finner man noe annet; bel-endelsen får ordet til å gi assosiasjoner til ordet «stabel», som passer godt til mengden arbeid som Ebenezer legger på Bob. Noe vil alltid bli «lost in translation», men noe ekstra blir også funnet der, heldigvis.

Dickens for barn

Mange av dem som var kritiske til navneoversettelsene i Harry Potter, mente at det gjorde bøkene barnsligere. Oppfatningen syntes å være at det var gjort ut fra en idé om at barn ikke forstår eller kan lese engelske navn. Et julekvad motbeviser dette i høy grad. En komplett oversettelse (altså en oversettelse som ikke forenkler og forkorter) av Dickens kan vanskelig gjøres lett tilgjengelig for veldig unge lesere, men det avhenger ikke av om hovedpersonens navn staves med z eller s. Ikke for å undervurdere barna, men hva får de ut av en setning som for eksempel denne: «Om det så var gullfiskene og sølvfiskene i sin bolle midt blant all denne utvalgte frukt, dette avkom av en stupid og tregblodet art, så var det som om de visste at noe var på ferde, og som én fisk gispet de seg rundt og rundt om sin lille verden, i sin egen sakte og lidenskapsløse opphisselse». Det handler ikke om oversettelsen, men om Dickens’ språk. Forstår barn ord som «testamenteksekutor», «kreditiver», «apoplektisk» eller «æreskjell»? Her måtte i hvert fall jeg både ta tid og ordbok til hjelp.

rackham-ghost

Illustrasjon av Arthur Rackham, 1915.

Målet med å oversette teksten til norske lesere må ikke forveksles med å tilpasse historien til barn. Så var det heller ikke til barna at Dickens skrev A Christmas Carol, men i likhet med folkeeventyrene og en lang rekke klassikere, blir bøker og fortellinger som egentlig er for voksne, senere gitt ut i forkortede og forenklede utgaver. Det kan gjerne føre til en oppfatning av at de opprinnelige tekstene også var for barn. Handlingens hovedtrekk er bevart, mens språket, med lange, fyldige skildringer og beskrivelser, forkortes. Hvis vi skal se på tilpasninger av A Christmas Carol til barn, er det ikke Bugge Høverstads oversettelse vi skal trekke frem, men de mange forkortede utgavene og adaptasjonene til film. På norsk heter da ikke historien lenger Et julekvad, men En julefortelling eller Et juleeventyr. Bare tittelen i seg selv signaliserer en tydeligere agenda om å nå barna, også selv om de originale navnene beholdes.

MickeysChristmasCarol

Filmen «Mickey’s Christmas Carol» av Burny Mattinson kom i 1983. Walt Disney Productions.

I Spektrums Disney-serie finner vi to utgivelser som tydelig er tilpasset barneleseren: En julefortelling som er en forenklet og forkortet tekst med bilder fra Robert Zemeckis’ filmatisering fra 2009, og Mikke Mus. Et juleeventyr hvor karakterer fra Andeby har alle rollene. Da Carl Barks skapte karakteren Skrue McDuck, på engelsk Scrooge McDuck, gjorde han det med Dickens’ karakter Ebenezer Scrooge som inspirasjon. Så skulle det bare mangle at onkel Skrue spiller rollen som Ebenezer Scrooge i Disneys versjoner av historien.

I Mikke Mus-versjonen fremstår Scrooge enda ondere enn i originalteksten, om sin avdøde kollega Jacob Marley sier han «Det var en bra mann! Han stjal fra enker og svindlet de fattige!» og kontoristen Mikke må vaske alt skittentøyet hans på julaften, selv om han er så heldig å få dagen fri. Verken replikken eller vasketøyet finnes i originalteksten, så hvorfor legge dem til? Det forsterker inntrykket av Scrooge McDuck som skurken, noe som kan være til hjelp når historien skal fortelles med langt færre ord enn originalteksten. Samtidig er det kanskje også lettere å spille på Scrooges onde side fordi han er kjent for oss fra før. Han ikke bare en hard og gjerrig arbeidsgiver, men en som viser uønskede (og ofte uskyldige!) gjester ut av pengebingen sin ved å sende dem gjennom en luke i gulvet. Kanskje er det nødvendig å tillegge ham noen ekstra onde replikker, for at han skal bli like uspiselig som i Donaldbladene.

Kollektiv krise

I Dickens’ A Christmas Carol blir Ebenezer Scrooge vist sin fremtidige død av den siste ånden. Han får se forskjellige mennesker knyttet til hans liv som ikke sørger over ham; noen er lettet, noen slett ikke påvirket, rengjøringshjelpen til Scrooge gleder seg til og med over det, fordi hun kan tjene penger ved å selge sengeforhenget, ullteppet og skjorten hans. Det er altså en personlig undergang: Scrooge må konfronteres med at hans bortgang ikke fremkaller savn hos noen. I flere adaptasjoner er kapittelet med den siste ånden omskrevet til en kollektiv krise fremfor en personlig.

Smurfs-poster

«The Smurfs. A Christmas Carol» av Todd Berger/Troy Quane, Sony Pictures, 2011.

I filmen The Smurfs. A Christmas Carol er det Suresmurfen som ikke ønsker julen velkommen. Som straff brygger Gammelsmurfen et brygg som får ham til å sovne og drømme at han møter tre smurfeånder. Den siste ånden viser ham en forlatt smurfelandsby morgenen etter julaften. Suresmurf ville ikke sette stjernen på toppen av treet, og en lang rekke uheldige hendelser førte til at juletreet tok fyr. For å gjøre Suresmurf glad, bestemte alle smurfene seg for å hente et nytt tre i Vestskogen. Der ble alle sammen fanget av Gargamel. Suresmurfens julehat fører altså til at hele samfunnet kan gå i oppløsning.

Omtrent det samme skjer i episoden «A Hearth’s Warming Tail» i serien My Little Pony. Friendship is Magic. Ponnien Starlight har lyst til å droppe julen, og får høre historien om den mektige enhjørningen Snowfall Frost, som for mange år siden ville bruke magi for å fjerne høytiden «Hearth’s Warming Eve» / «Hjertevarmdagen» fra hele Equestria (ponnienens land). Snowfall Frost får se hva dette i ytterste konsekvens kan gjøre med Equestria i fremtiden. Fordi Hjertevarmdagen representerte alt det gode i samfunnet, vil samfunnet gå i oppløsning når høytiden forsvinner, Equestria blir dekket av et teppe med evig snø, og landet hjemsøkes av gjenferd.

Ponny-bruk

«A Hearth’s Warming Tail», My Little Pony, av Denny Lu og Tim Stuby, Hasbro Studios, 2016

Akkurat hvorfor denne endringen i historien finnes i flere adaptasjoner, er vanskelig å gi et sikkert svar på. Kanskje oppleves tanken på ens egen forestående død som for lite håndgripelig for barn. Frykten for at familie og venner skal forsvinne og at man blir helt alene i verden er kanskje noe de lettere kan kjenne seg igjen i.

Et annet viktig grep blir også gjort som kan tyde på at historien skal tilgjengeliggjøres for barn. I originalteksten (og filmene som legger seg tett opp til denne), blir Ebenezer vist flere scener av fortidens ånd. Først som det ensomme barnet, senere som ungdom, som hardtarbeidende i starten av karrieren, som forelsket, senere forlatt og ensom. I mange adaptasjoner viser fortidens ånd frem kun én scene; hovedpersonen som barn. Scenen viser at Ebenezer (eller den karakter som spiller ham), først var glad i julen, men av ulike grunner stoppet med dette. Hovedpersonens voksenliv er utelatt, sannsynligvis fordi man tenker at barnet har lettere for å identifisere seg med barnet. Det gjelder både i smurfe-, Barbie- og ponniversjonen av historien. 

Lett justerbar

clive-donner

Clive Donners «A Christmas Carol», Entertainment Partners Ltd., 1984

Andre justeringer har et annet mål enn å gjøre historien mer relevant for barn. Helaftens filmer som Clive Donners og Robert Zemeckis’ filmatiseringer av A Christmas Carol (henholdsvis fra 1984 og 2009) legger seg tett opp til språk og replikker fra Dickens’ tekst, selv om Zemeckis’ versjon har lagt til litt mer fart og spenning enn i originalteksten. I kortere eller mindre tekstnære adaptasjoner, for eksempel My Little Pony-episoden og Barbiefilmen, er historien om Scrooge (eller en tilsvarende figur) noe som fortelles, mens det i smurfefilmen blir gjenfortalt som en drøm. Det skjer altså ikke «på ordentlig», men tar plass innenfor en rammefortelling. På denne måten er det lettere å tilpasse historien til et univers som allerede eksisterer, fordi det ikke behøver å skje i universets «nåtid». Adaptasjonene tilpasser elementer til nye universer, ponniene feirer ikke jul, men sin egen høytid med en egen opprinnelseshistorie, og Eden Starling (Barbie) er ikke en gjerrigknark som bare tenker på penger, men en ambisiøs, selvopptatt og forfengelig sangerinne.

De utallige versjonene av A Christmas Carol tydeliggjør at det ikke bare er leserne som elsker fortellingen, også for kunstnere må den stå for en form for inspirasjon. Det viser seg relativt enkelt å skrelle bort alt bortsett fra hovedplottet, og så sette det inn i en ny kontekst. Når nesten alle elementene kan omskrives, skaper det mange muligheter, og det er kanskje noe av grunnen til at vi finner historien gjenfortalt i så mange ulike universer.

Nye tider, ny tematikk

Markedskreftene har helt sikkert også sin del i å forklare de mange versjonene som finnes av A Christmas Carol, men det er og blir likevel en kjær historie for mange. Den var populær allerede fra starten, ifølge Dickens selv «the greatest succes he had yet achieved». Den har en tydelig moral, og ifølge Dickens’ biograf Claire Tomalin var det kritikken av de fattiges forhold som traff leserne: «The book went straight to the heart of the public and has remained logded there ever since».

zemecki

Robert Zemeckis’ «A Christmas Carol», Walt Disney Pictures, 2009

Da jeg leste om årets utgivelse av Et julekvad på Solum Bokvennens hjemmesider, fant jeg, under en annen bok, følgende sitat av Italo Calvino: «A classic is a book that has never finished saying what is has to say.» Det ser ut til at A Christmas Carol fortsatt har noe på hjertet. Selv om det var kritikken av de fattiges forhold som var det primære formålet med historien i 1843, kan nye tider finne nye aspekter ved historien, som så blir trukket frem i lyset. Det er det som er det mest interessante med adaptasjoner: Hva endrer de ved originalteksten, og hvorfor? Det perspektivet som kommer tydeligst frem i adaptasjonene jeg har undersøkt, er kritikken av det overfladiske og kommersielle ved julen. Og ja, julen handler mye om gaver og selskaper, men det Marley og juleåndene vil ha Scrooge, og oss, til å innse, er (i hvert fall i vår tid) hva gaver og sammenkomster representerer. Og det er samhold, medmenneskelighet og kjærlighet. Det har alle bruk for, og kanskje aller mest dem som nekter for det. Historien har en tydelig moral som treffer mange hjerter. Og den rommer tematikk som viser seg å være aktuell 174 år etter at den ble skrevet.

 

Leech

Illustrasjon av John Leech fra 1843.

 

Litteratur / film
Dickens, Charles: A Christmas Carol. 2015. Suzeteo Enterprises, Storbritannia
Dickens, Charles: Et julekvad. 2017. Oversatt av Torstein Bugge Høverstad. Transit (Solum                    Bokvennen), Oslo
Disney 2015. Mikke Mus. Et juleeventyr. 2015. Oversatt av Harald Mæle. Spektrum forlag, Oslo
Disney 2017. En julefortelling. Oversatt av Harald Mæle. Tilrettelagt av T.T. Sutherland, bearbeidet       fra Robert Zemeckis’ filmmanus. Spektrum forlag, Oslo
Donner, Clive. 1984. A Christmas Carol. Entertainment Partners Ltd. Storbritannia
Lau, William. 2008. Barbie in a Christmas Carol. Mattel Entertainment, USA
Lu, Denny og Tim Stuby. 2016. «A Hearth’s Warming Tail», episode 8, sesong 6 av My Little Pony.     Friendship is Magic. Hasbro Studios, USA
Murray, Brian: The Bedside, Bathtub & Armchair Companion to Dickens. 2009. Continuum, New        York
Quane, Troy, 2011. The Smurfs: A Christmas Carol. Sony Pictures, USA
Tomalin, Claire: Charles Dickens. A life. 2011. Viking, London
Zemeckis, Robert. 2009. A Christmas Carol. Walt Disney Pictures, USA



Kommentarer

Oppdatert: .