Engletyven

Fin fantasydebut om engler og sånt

Engletyven er Eve-Marie Lunds debut som skjønnlitterær forfatter. Hun har skrevet en spennende og morsom fantasyhistorie hvor englene er det originale krydderet på slike ellers velbrukte fantasyelementer som kampen mellom det gode og det onde og det utvalgte barnet som redder verden sammen med sine gode hjelpere.

Å lykkes eller ikke lykkes innen fantasysjangeren handler om fortellingens magi – foruten, antakelig, timing og flaks. Kritikere kan insistere så mye de vil på at de to hundre første sidene i en Harry Potter-bok er unødvendig repetisjon, og at teksten dessuten går på tomgang over ytterligere et par hundre sider. Men hva så, så lenge fortellingen ”virker”? Fortellingen ”virker” fordi den har en virksom blanding av troverdighet og usannsynlighet, psykologisk koherens og brudd på naturlover, humor og gravalvor, gjentagelse av velbrukte mønstre og nyskapning. Miksen skaper et univers som fascinerer og lokker leserne som biter på. Det er også slik at en stor fantasysuksess åpner vei for andre slike suksesser i sitt kjølvann. Appetitt på fantasy er oksehunger. Å omforme den velbrukte fantasymalen til sin egen, er også en magisk forvandling som åpenbart kan skje igjen og igjen med uendelig variasjon. Lene Kaaberbøls er med sin Skammar-serie et nesten hjemlig eksempel på en fantasyforfatter som i en trollmannsdominert tid har gått sin egen vei og lykkes.

Å krydre sin fantasyroman med engler, må også være en god idé. Slår en opp søkeorder ”engler” på norske sider på Google, får en 47.400 treff. Når en blar seg gjennom sidene finner folk som tror på engler, mener de har møtt engler, og er blitt reddet fra døden av dem. Her er det engler som markedsidé og salgsfremstøt. Her er det sakrale, kirkelige engler og profane engler. Her er det prester som preker om dem og nyreligiøse som maner dem fram. Det er engler i litteraturen, ofte i krimlitteraturen, eller Paul Leer-Salvesens barnelitteratur-engler, foruten Tor Fretheims engler i snøen. Det er kirken som feirer mikkelsmesse, og Margit Sandemo som har en engel eller en ”hjelper” som hun omgås med til daglig.

Så Eve-Marie Lund inviterer et vidt og godt selskap når hun gjør kjeruben Felix til en hovedperson i Engletyven og også gir en inderlig innføring i englologi i løpet av den spennende historien. Mens Felix har krasjlandet på jorden og står foran sin avgjørende eksamen for å kunne bli forfremmet til skytsengel, heter den andre hovedpersonen i romanen Fabian, og er – i hvert fall i utgangspunktet – en ganske vanlig gutt. I dette paret er det Felix som står for humoren. Han er en forsiktig kopi av Karlson på taket. Gode, velmenende Fabian er mer anonym. Historien er lagt til en mellomeuropeisk småby med en nedbrent borg og en flott gammel kirke. Tiden er morderne – det finnes både gravmaskiner og telefoner –, men skikkene i den lille byen Wolfsberg er likevel aldersstegne, for eksempel har byboerne yrker som går i arv fra far til sønn.

Kort gjenfortalt handler Engletyven om den avgjørende kampen om byen Wolfsbergs sjel, og den står mellom de gode englene med Felix i spissen og en ond, fallen engel ved navn Asmodeus. Uten god hjelp av sin menneskelige hjelper Fabian hadde Felix aldri klart å bestå eksamen, og uten god hjelp fra sine tre venner og de gode bysborgerne i Wolfsberg hadde Fabian ikke klart å hjelpe Felix. Dette er en ganske kompleks historie som jeg ikke vil gi meg i kast med å gjenfortelle i noe videre detalj. Det er også en historie som fremkaller de store effektene med et djevelsk uvær, statuer av stein som får liv og stemmer, vanlige mennesker som forvandles til robotaktige tjenere av den onde, spøkelser som står i den godes tjeneste og så videre. Mens alt dette fabelaktige skjer på en bakgrunn av triviell småbyhverdag. 

Det er ikke noe å si på forfatterfantasien som har kokt det hele sammen, og heller ikke på miljøet som er passe skeivt, komplekst og ikke minst vel bebodd av den lille byens innbyggere. Likevel synes personkarakteriseringen å være romanens største svakhet. Med bare et par unntak blir den store mengden bipersoner en ganske uniform masse, og det gjør også at mange av scenene og dramatikken som boka vil bygge opp, blir litt utydelige og klisjeaktige. Forskjellen mellom de gode byboerne, som havner på Felix og Fabians parti, de andre som havner i Asmodeus tjeneste, er egentlig ikke så stor. Kanskje de siste er litt mer en ”gemen hop” som består av grådige og dumme barn og voksne. Her kunne forfatteren ha studert suksessbøkene litt bedre. Da ville hun ha sett at suksessfortellingene ofte er strukturert slik at de skarpe motsetningene mellom det gode og det onde, gjentas som en rapport i alle fortellingens lag. Og dessuten er de gode og de onde gjerne ikke så fullstendig segregert som her. Det finnes ofte en god en som må reddes, blant de slemme, og en slem en som ødelegger, blant de gode. Forvekslinger og forskyvninger er banale, men virksomme knep som får opp spenningsfaktoren og følelsen av at noe står på spill.

Alt i alt blir dette derfor en riktig fantasifull og handlingsmettet, men like fullt litt tannløs historie, som kanskje passer for yngre lesehester, og som ikke rekker så langt utover englofiles rekker.