Er ungdomsboka dømt til usynlighet?

Jeg savner større forståelse for hva som gjør en ungdomsroman interessant for et allment voksent publikum. Å tildele ungdomsbøker stadig flere litterære priser, er ikke nok til å styrke samtalene rundt ungdomslitteraturen.

Lars Petter Sveen i Foreningen !les skriver i Aftenposten (28.05.2013) at han ønsker seg mer og bedre offentlig mottakelse av ungdomslitteraturen. Det ønsket er det ikke vanskelig å dele med ham. Men hvordan? Kulturredaksjonene åpner ikke døra bare fordi vi insisterer på at ungdomsbokforfattere har fortjent minst like mye oppmerksomhet som andre.

Medielogikken virker ikke til ungdomslitteraturens fordel så lenge få ungdommer leser kultursidene. Det er først lønnsomt for en avis å skrive om et kulturprodukt som deler avisas publikum. Når VG skriver om Jo Nesbøs siste krim, skapes ikke bare interesse for Nesbøs bok, det selger også VG til Nesbøs store leserskare. En slik vinn-vinn-effekt er lettere å skape for bildebøker, som også har en voksen mottaker i høytleseren. Skal ungdomsromanene nå ut til avislesere og radiolyttere, kan vi ikke tenke på dem som forbrukere, men som et allment voksent publikum.

Kopling til det «høyverdige»

Lars Petter Sveen ønsker seg flere anmeldelser som trekker paralleller mellom voksenromaner og ungdomsbøker: «Kva om ein kritikar hadde samanlikna sjukdommen i John Greens Faen ta skjebnen og Kjersti Annesdatter Skomsvolds Monstermenneske? Eller om ein kritikar hadde skrive om raseriet i Mikael Niemis Bomb dem opp i mot raseriet i Lars Ove Seljestads Isberg?» Alle som kjenner til sosiologen Bordieu vet at både status og interesse vokser når bøker kan koples til den høyverdige kulturen, i dette tilfellet voksenlitteraturen.

Det beste eksemplet på kopling mellom voksen- og ungdomslitteratur, opplevde jeg under Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2012. Det gnistra da Mikael Niemi møtte Cornelius Jakhelln til en samtale om hva som gjør unge menn hatefulle og voldelige. Bomb dem! møtte Raseri (2011). Niemi og Jakhelln fortalte åpent om hatet mot klassekameratene sine i ungdomstida. De ville uten tvil hatt kraft nok til å trekke et betalende publikum som kom av fri vilje – hadde bare arrangørene sett potensialet. I stedet var den relativt lille salen fylt av elever som ikke hadde lest bøkene og lurte på hvor mye penger det er å tjene som forfatter.

Den ideelle dobbeltanmeldelsen

Hvem skal så skrive artiklene Sveen foreslår? Erfaringa mi som redaktør er at såkalte dobbeltanmeldelser sjelden blir gode uten at initiativet kommer fra kritikeren. Man må virkelig være personlig engasjert i likheter og kontraster mellom bøkene for at denne tilnærminga skal fungere. Og for å finne fram til de mest fruktbare parallellene mellom de mest aktuelle bøkene må man altså i dette tilfellet være godt orientert både i voksen- og ungdomslitteraturen. Det er de færreste. (Hånda i været alle som gjerne leser 50 ungdomsromaner i året i tillegg til å følge opp aktuell voksenlitteratur!)

Sannsynligvis vil det hjelpe hvis vi som har ansvaret for å fordele bøker mellom anmelderne i større grad gir ungdomsbøker til «voksenkritikere» – slik NRK P2 praktiserer. Jeg har forsøkt å gjøre det med bøker som åpenbart går i dialog med annen voksenlitteratur. Når derimot tekstens styrke først og fremst ligger i evnen til å kommunisere med ungdom, og når forfatteren skriver seg inn i fenomen som er typiske for ungdomslitteraturen, kommer ofte voksenbokanmelderne til kort. De ser sjelden helt hva forfatteren forsøker å få til og hvilke vilkår boka må forholde seg til.

Formidlingsretorikken

Ungdomsbokforfatterne kan gjerne også bli flinkere til å forklare hva de driver med. Når de blir invitert til å snakke om bøkene sine, henvender de seg ofte til en sal av elever, lærere eller bibliotekarer. Da er det ikke så rart at mange helst snakker om hvordan de jobber for å gi oss spennende leseopplevelser. De forteller opprømt om nabogutten i skinnjakke som aldri hadde lest en bok før, men som bare ikke klarte å legge denne fra seg. Halleluja! Siden forfattere for ungdom oftest inviteres i sammenhenger der målet er å skape leselyst, blir de lett fanga i lesemisjoneringas logikk.

Nå mener jeg ikke å rakke ned på formidlingsarbeid. Trolig er ungdomsbøker den litteraturen med aller størst behov for gode formidlere.  Men vi som har til yrke å skrive om bøkene for et voksent publikum, trenger helt andre innfallsvinkler. For oss vil det være en hjelp om forfatterne litt oftere snakka om sine inspirasjonskilder og kunstneriske ambisjoner. Ungdomsbokforfattere på sin side savner sikkert arenaer å gjøre det på. Når de så endelig får 30 knapt tilmålte minutter der ute et sted, er det ofte forunderlig hvor lite substans de fyller dem med. Kommer det av at mange kreative prosesser er drevet av intuisjon? Det kan virke som en hel del forfattere ikke har en moden bevissthet om hva de egentlig holder på med. De synes påfallende lite orientert om sammenhengene boka kan inngå i. Da blir det naturlig nok lite å snakke om. Så leser de heller litt fra boka, og jeg sitter igjen omtrent like klok.

Forfattere og kritikere som vil noe mer

Ingen ungdomsbokforfatter jeg har lytta til, kan måle seg med Annika Thor under den nordiske konferansen for barne- og ungdomslitteratur i Stavanger. Ildfuglen (2006) er en historisk roman fra hansatida på Bryggen i Bergen. Thor brukte sine tilmålte minutter på en filosofisk diskusjon om skyld og skam i et forsøk på å forstå hvordan læreguttene, etter å ha blitt utsatt for svært brutale innvielsesritualer, etterpå kunne være med på å påføre andre samme lidelse. Takk til forfattere som i stedet for å bruke all tid til å reklamere for bøkene sine, bidrar til økt forståelse av dem og slik melder seg på i en offentlig samtale.

Det betyr naturligvis ikke at vi kritikere er fritatt fra jobben med å forstå bøker som dukker opp uten forklaring og følgeskriv. Men jeg har ikke noe imot hjelp til å finne nye innfallsvinkler. Aller helst ønsker jeg meg sterkere initiativ fra velorienterte kritikere som kan bidra med nye perspektiver på ungdomslitteraturen. Barnebokkritikk.no er en av svært få arenaer som verken mangler spalteplass eller interesserte lesere. I det nye samarbeidet med nettstedet periskop.no, håper vi at det også vil bli mer penger å lønne slike initiativ med.



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .