Tittel: Du og jeg
Tekst: Synne Lea
Illustratør: Stian Hole
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2018
Antall sider: 64

Et kunstverk å fordype seg i

Stillferdig dialog i kombinasjon med utbredt symbolbruk, veksling mellom avstand og nærhet, detalj og helhet, gir boka kunstnerisk kraft. Til tross for lite ytre handling formidler den sterke følelser: Frykten for å miste selve holdepunktet i livet.

Jenta, lillebror og bestefar. Det er bare de tre, og sammen drar de ut på en rotur som både kan forstås konkret – og som en symbolsk reise i livet. Jenta, som forteller i jeg-form, frykter den dagen bestefar skal dø. Alvoret har begynt å tynge henne; det er som om hun er i ferd med å forlate barndommens uskyld og har erkjent at det livet hun kjenner til, alt som har vært trygt og godt, har en ende.

Barnas foreldre nevnes ikke. Det er bare den gamle mannen og barna, og dette er effektiv formidling: Det forsterker opplevelsen av hvor sårbart livet er, hvor livsviktige relasjonene mellom menneskene er og hvor lite som skal til før verden slik man kjenner den, blir snudd på hodet.

duogjeg2

Rik symbolikk – enkel dialog
Synne Lea og Stian Hole har tidligere samarbeidet om barnediktsamlingen Nattevakt (2013), og Leas stillferdige tekst og Holes karakteristiske illustrasjoner kjennetegner begge utgivelsene. Forlaget skriver at Du og jeg passer for alderen 5–99 år, og boka er da også allalderlitteratur i ordets rette forstand. Holes illustrasjoner er umiskjennelige. Ikke desto mindre har Hole evnen til å overraske og variere for hvert oppslag, i en og samme bok. Gjenstander og personer fra tidligere utgivelser dukker også opp. Tekst og bilde opptrer i et sinnrikt og gjennomarbeidet samspill – og det er så mange detaljer, symboler, referanser og metaforer at det er vanskelig å velge ut hva som bør kommenteres her. For hver gjennomlesning (og boka tåler mange!) oppdages nye detaljer, nye hint, nye små fortellinger som bare finnes i illustrasjonene, men som likevel bidrar til å bygge opp om helheten. Det er godt gjort.

kanal-kopi

Omslaget er illustrerende for den gjennomtenkte symbolikken i boka: Vi ser den lille robåten med de tre personene, men det mest oppsiktsvekkende er alt som skjuler seg under vannets overflate. Et isfjell står som en referanse til Freuds metafor om det ubevisste og forteller oss at det nettopp er det vi ikke selv kan få kontroll over, som er det vesentlige i boka. Isfjellet kommer til syne på flere oppslag, men omtales aldri i teksten. Under vannoverflaten ser vi både et veldig mørke og en voldsom frodighet, ja, det formelig vokser varme og liv opp fra bunnen. En sel svømmer i samme retning som robåten, inn i boka. Den omtales i teksten, men i illustrasjonene får den en langt større rolle som følgesvenn – hvis leseren vil.

«Bestefar sier at båten er klar», forteller jenta på det første oppslaget, og vi ser bestefaren som ligger i senga og jenta som holder ham i hånda. Utenfor døra ser vi lillebroren i fri utfoldelse – i tydelig kontrast til jentas innesluttede alvor.

Nå leker vi leken vår, sier lillebror.
[…]
Vi begynner på b, synes bestefar.
Bestevenn, roper lillebror.
Bestefar, svarer bestefar.

Nå er det din tur, ler lillebror og peker på meg, men «borte» er det eneste jeg kommer på.

Enkel dialog preger teksten og driver fram fortellingen. Dialogen får fint fram jentas alvor samtidig som den formidler både lillebrorens lekenhet (han «roper» og «ler» ut replikkene) og de gode relasjonene mellom de tre personene.

duogjeg1

«Det er jeg som må ta årene og ro tilbake», forteller jenta. Bestefar legger seg ned i båten med foldede hender – som i en kiste. På det neste oppslaget ser vi båten ovenfra, og en iøynefallende, illevarslende ørneklo på vei inn over oppslaget gir leseren grunn til å tro at bestefaren faktisk er død. Nede i båten er jenta den eneste som ser ørnen – og slik inviteres leseren til å ta del i hennes frykt.

Elegant innramming
I løpet av fortellingen forsoner jenta seg på et vis med at hun må ta sin post ved roret, både i bokstavelig og overført forstand. Utviklingen skyldes i stor grad forholdet til lillebroren: Han er lett og lattermild – et barn – men også han blir grepet av alvoret, og tar på sin måte ansvar for at søsteren skal føle seg sterk. «Jeg ville ikke vært redd, hvis jeg visste du var redd», sier jenta til lillebroren, som svarer: «Nå er du ikke redd lenger […] Jeg er redd». Teksten sier aldri for mye, men lar personene si sine replikker uten videre forklaring. Når illustrasjonene er så mettede, holder teksten klokt igjen.

På det siste oppslaget er vi tilbake igjen. Jenta og lillebroren er sammen i huset; bestefaren er ikke der. Det er mørkt ute, men jenta fyrer i ovnen og viser dermed at hun tar ansvar – og stearinlyset i vinduet, som på det første oppslaget er uten flamme, lyser.

Når jeg blir stor, skal jeg bygge en båt til deg, sier lillebror.
[…]
Det skal være en båt vi kan besøke bestefar med.

Det går ikke an, sier jeg.
Men det er fint, sier lillebror. Det er fint å tenke på.
Og det lyser, sier jeg.

Slik slutter boka – og sammen med lekebåten lillebroren holder i hånda, som vi har sett flere ganger, og som selen har sørget for å få trygt i land, rammes fortellingen elegant inn ved å hente opp igjen dialogen fra begynnelsen, der jenta forsøker å forklare broren at bestefaren skal dø: «Men havet mellom dere er stort, sier jeg […] Det går ingen ferger eller skip dit du vil».

Å leke med alvoret
Enkelte oppslag kan for en voksen leser fortone seg som makabre, for eksempel når bestefar sammenligner venner med øyer. Illustrasjonen konkretiserer: Diverse menneskeansikter flyter i sjøen – som øyer (ser vi Freud blant ansiktene?). Men nettopp ved at illustrasjonen konkretiserer nøyaktig det bestefaren sier, kanskje slik et barn vil gjøre det, kan det like gjerne oppleves som komisk.

ansiktsoyer-kopi

Andre illustrasjoner grenser til det overdådige og prangende, som oppslaget som viser hvordan jenta trøster broren ved å gi ham en konkylie: Her er trekkene utpreget pene, øynene er store, tennene kritt hvite, håret blafrer i vinden. Slik lek med uttrykk gjør boka kontrastfylt og ubestemmelig, og det er nettopp denne dobbeltheten og variasjonen som er bokas store styrke: Illustrasjonene er lekne samtidig som historien formidler angst, sorg og tyngende ansvar. Du og jeg byr på ulike stemninger ved å være åpen, inviterende og ubestemt. Den kan gi trygghet og trøst – samtidig som barnets frykt for å miste en man er glad i, tas på det største alvor.



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .