Eventyrlig virkelighet

Boktittel: Annie du lac

Illustratør: Kitty Crowther

Forlag: l'École des loisirs

Årstall: 2009

Da den belgiske illustratøren og barnebokforfatteren Kitty Crowther (f. 1970) ble utropt som vinner av ALMA-prisen under barnebokmessen i Bologna i år, var det knapt noen som hadde hørt om henne her hjemme. Ingen av de rundt 40 bøkene i det samlede forfatterskapet hennes er oversatt til norsk.

 Ukjent

1. juni mottar Kitty Crowther verdens største litteraturpris for barn og unge, Astrid Lindgren Memorial Award, på fem millioner svenske kroner. Kronprinsesse Victoria foretar utdelingen som finner sted i Stockholm under en høytidelig Nobelprislignende seremoni. Fortsatt er Crowther et helt ukjent navn her hjemme.

Da prisvinneren ble kjent, befant jeg meg i Paris. Jeg gikk straks til den lokale bokhandelen rundt hjørnet, og der fant jeg Kitty Crowthers siste bildebok, Annie du lac (2009). Da jeg betalte, var de allerede i ferd med å omorganisere vindusutstillingen til ære for ALMA-prisvinneren, som bor og arbeider i Paris.

 Illustratør og forfatter

Crowther nevnes ofte først som illustratør, og dernest som forfatter. Ikke så rart når man ser på listen over bøker hun har utgitt, der flere er så godt som tekstløse, underfundige bildebøker.

 Annie du lac, som kan oversettes med Annie fra innsjøen, er en bok der tekstens eventyrlige realisme går opp i en lykkelig symbiose med Crowthers stofflige, følsomme illustrasjoner. Strektegning med penn, fargeblyant/pastellkritt og akvarell brukes om hverandre i et villet naivistisk uttrykk som både understreker tekstens letthet og dens alvor. For dette er en alvorlig bok, der stil i tekst og illustrasjon veksler mellom realistisk alvor og eventyrlige vendinger. Det er en psykologisk dybde i teksten som griper fliker av eventyrets form og trekker det i ulike retninger.

 Ensomhet og melankoli

«Dette er historien om Annie, og om noen andre ting, som jeg skal fortelle om siden»(anmelderens oversettelse). Slik åpner boken. Fortelleren henvender seg direkte til leseren og etablerer en nær og direkte kommunikasjon i en tilnærmet eventyrstil, men tettere og mer personlig. Den allvitende fortelleren viser oss Annie i tekst og bilder. Men bildene trekker beskrivelsene lenger enn teksten. Vi ser en voksen dame, litt hekselignende i pennestrekttegnet, sort, tilknappet kjole. Hun har langt rødlig hår, store føtter i spisse støvler med hel, og ikke minst, Annie har en laangt nesegrev. Så langt er det at den avdøde og ikke helt snille moren hennes brukte å si; «Kom hit så jeg kan henge kåpen min på nesa di».

I slike ganske ubarmhjertige beskrivelser og anekdoter lærer vi Annie å kjenne som en ensom og dypt ulykkelig kvinne. Hun bor alene i et hus på en ås overfor en liten landsby. Derfra kan hun se utover innsjøen med de tre øyene der hun bruker å sette garn. Hun liker de tre øyene selv om de andre i landsbyen synes de er mystiske, de føler det som om: «Noe, eller noen, holder øye med oss».

I tekst og illustrasjon legger Kitty Crowther ut små spor, eller snarere symboler på stemninger og det som venter. Tapetet i huset er dekorert med ulike sjødyr og planter. Noen amorfe sorte figurer går igjen på hvert oppslag. I form minner de om de tre øyene som historien hele tiden sirkler rundt. De kan leses som bilder på melankoli, sorte hull, forstyrrende elementer, noe urovekkende.Fortellingen om Annie fra innsjøen starter i det melankolske, men realistiske. Annie er ensom og deprimert i sin rutinemessige voksenhverdag. Hun står opp, fisker, henger fisk til tørk, ser ut av vinduet. Hun er alltid alene, ingen besøker henne. Kun postmannens årlige visitt der han vil selge kalendere med bilder av kattunger, bryter ensformigheten. Men Annie liker ikke bilder av små kattunger. En natt er det nok, hun vil ikke mer og bestemmer seg for å gjøre slutt på livet. Veggene og gulvet i soverommet hennes fylles med tang, sjøstjerner, sjøanemoner og kråkeboller. Det presser på fra alle kanter. Annie fylles opp av mørket, ror ut i båten sin, binder en stein om foten og hopper overbord. Selvmord i en bildebok for barn!

 Respekt for individ og følelser

Men så visker forfatteren ut veggen mellom eventyr og virkelighet, mellom fiksjon og fakta. Eventyret griper inn og redder Annie, hun fanges opp i det hun synker nedover, nedover blant sjøens planter og dyr, og våkner i en seng av tang på stranden. Det er som hentet fra den berømte scenen i Terry Gilliams (Monty Python) fantastiske film Time Bandits (1981). De tre øyene stiger opp av havet. Men det er ikke øyer, det er hattene til tre kjemper som er dømt til å sitte på bunnen av innsjøen inntil de finner seg tre kvinnelige kjemper som kan løse dem fra forbannelsen.

Annie blir deres redning og følgesvenn på vei til havet der de kvinnelige kjempene bor. Hvordan det går helt til slutt, skal jeg ikke røpe, men forfatteren loser leseren gjennom den melankolske, opprivende, men også meget humoristiske historien om Annie fra innsjøen. Varsomt leies vi gjennom eventyret, vi kan gråte og le – og kan lukke boken renset og lutret. Den aristoteliske katarsis, litteraturens rensende effekt, virker for fullt i denne meget vakre bildeboken som både voksne og barn har stort utbytte av.

Noen vil reagere på tematikken: depresjon og selvmord i en bildebok for barn. Boken er helt i Astrid Lindgrens ånd, ALMA-prisvinneren Crowther står i Lindgrens tradisjon: en tradisjon der det handler om humanisme, respekt for barn, respekt for barn som mennesker, med hele det menneskelige spekteret av følelser. Slik vi kjenner det så godt fra Jonatan og Kavring i Brødrene Løvehjerte.

 Annie du lac er et konsentrat av menneskelige følelser, fortalt og billedlagt i en eventyrlig historie for alle. Kitty Crowther er en verdig ALMA-prisvinner.