Fantasykollage med stort ambisjonsnivå

1400 sider tettpakket leselyst er grunn nok til å gi seg i kast med Philip Pullmans trilogi Den mørke materien. Med tredje bind i serien En kikkert av rav fullføres serien på en måte som både tar fra en pusten og utfordrer fantasien og teologien.

Pullman åpner triologien med et sitat fra John Miltons store verk Det tapte paradis. Sitat handler om Satan og Skaperen, Naturens moderskjød og ”kanskje òg dens grav”, og om et ”stoff hvorav han bringer nye verdner frem”. Sitatet angir på mange måter både dimensjonene og temaet i den etterfølgende romanserien, selv om det verken finnes noen Skapergud eller Satan i Pullmans fantastiske univers. Her hersker en engel som har tilranet seg makt, ”Administratoren”, sammen med sin regent. Og disse, og deres tjenere, Kirken inkludert, representerer Universets onde makt. Et viktig element i fortellingen er ”Støv”, en mystisk elementærpartikkel som samler seg rundt intgelligent liv. For mennesker er det etter puberteten at de tiltrekker seg ”støv” – av uforklarlige grunner. Gåten om hvorfor og hva støv egentlig er interesserer forskere i alle verdner. Enkelte – som kirken – knytter stoffet til arvesynden og vil bekjempe det med ethvert middel. Andre ser ”Støv” som et stoff av militær betydning. Andre igjen knytter stoffet til menneskelig intelligens og frihet og mener at det er kirken som må bekjempes, koste hva det koste vil.

Hovedpersonen i serien er 12 år gamle Lyra. Hun er et foreldreløst ”naturbarn” som har vokst opp i et forskerkollegium i ”Oxford”, en delvis gjenkjennelig by i et merkelig skjevt univers. Til tross for sine lærde omgivelser er Lyra uten boklig lærdom, hun liker seg best på takene og i bakgatene sammen med kjøkkengutter og gatas barn. ”Oxford” er vanskelig å tidfeste. Enkelte historiske holdepunkter gir en følelse av samtidighet, samtidig som det refereres til historiske hendelser som ikke har funnet sted: For eksempel flyttet en pave Johannes Calvin pavesetet til Genève en gang. Teknologien som brukes er delvis avlegs, delvis avansert og ukjent, delvis kjent med rare navn. Et annet viktig trekk ved denne verden er det at menneskene har en ”deimon”, en følgesvenn i dyreform som inkarnerer deres sjel. Lyras ”daimon” heter Pantalaimon. Siden hun er hunnkjønn, er han hannkjønn, og siden hun er før puberteten har daimonen ennå ikke stivnet i en endelig form. (Dette er ikke ukjent for barn som har sett den populære japanske tv-serien Digimon, hvor karakterene har slike følgesvenner som kan digimere, som det heter.) Dette er en svært patriarkalsk verden hvor Kirken har større makt enn i vår. Her kan en mann ha ambisjoner om å åpne gater mellom verdnene og mobilisere til felttog mot ”Administratoren” selv.

Lord Asriel heter støvforskeren med denne voldsomme ambisjonen. Han er Lyras far, skal det vise seg, en kald og uinteressert far som har viktigere ting enn en datter å tenke på. På den andre siden i den universkrigen som er på trappene, står Lyras mor, mrs. Coulter. Hun er en viktig aktør og en bemerkelsesverdig litterær morsskikkelse som er kalkert på den onde stemoren. Hun er det mest egennyttige, intrigante, løgnaktige mennesket som tenkes kan. Hun kjemper på kirkens side og skyr ingen midler. Om det bare var for sitt opphav ville Lyra vært involvert. Men det er mer ved Lyras deltagelse i denne store striden enn som så. Hun er den utvalgte som det knytter seg store profetier til. Hun er den som skal redde verden. Et uskyldig barn som følges av mange vaktsomme øyne og som mange interesser forsøker å styre skrittene til i den retningen som tjener deres sak. Ringenes herre og Harry Potter er bare noen av de mange litterære parallellene.

Den første boken Det gylne kompasset (2002, først utgitt som Nordlys, 1999) foregår i Lyras skjeve verden. Handlingen utspiller seg i Norden og på Svalbard blandt Skrællinger og Panserbjørner, hekser og andre merkverdige vesner. Det er først mot slutten av boken at en får forklart at det dreier seg om et parallellunivers til vårt hvor andre muligheter og valg er realisert. Handlingen igangsettes nå Lyra mottar kompasset eller ”alethiometeret” før hun overlates i sin mors varetekt. Her kan en gjenkjenne det greske ordet for sannhet – ”aletheia” – og det er det meteret gjør, forteller sannheten til den som kan lese det. Naturbarnet Lyra har en intuitiv forståelse for det tre hundre år gamle og svært intrikate instrumentet. Og med det som veiviser er hun snart på flukt fra sin onde mor i et dramatisk skjebnespill som ender med at hennes far lykkes i sitt forsett om å slå hull mellom verdnene. Undeveis skaffer hun seg en rekke støttespillere som gøynerfolket, kongen over panserbjørnene og en heksedronning, som følger med i resten av historien. Den andre boken Den skarpeste kniven (2002, først utgitt som Den skarpe eggen, 1999) foregår i ”vår” verden, og i Cittàgazze, en by hvor det bare lever barn og noen geister – eller zombieaktige skygger – som suger sjelen ut av de voksne. Det er hit Lyra havner når hun følger etter sin far på veien han har åpnet mellom universene. Her allierer hun seg med Will. Han er på flukt fra ”vår” verden og blir bæreren av den skarpe kniven som gir boken navn – Æsahættr. En kniv som kan skjære alt – virkelig alt, og som kan åpne vinduer mellom de ulike verdnene. Dermed blir også Lord Asriel interessert i barna; denne kniven vil han ha. I denne boken møter også Lyra forskeren fra ”vår” verden, Mary Malone, som skal spille en avgjørende rolle i den siste romanen – som slangen.

Det tredje romanen En kikkert av raver den tykkeste av bøkene, på hele 587 sider. Den tar i bruk alle elementene som er introdusert i de to foregående bøkene og projiserer dem på et enda større lerret. På grunn av alle vinduene som er åpnet mellom verdnene er ”Støvet” i ferd med å lekke ut med de alvorlige konsekvenser det vil få for intelligent liv. Det bryter ut full krig mellom Lord Asriel og Administratorens regent. Alle vesner og krefter i universet støter sammen i en kamp på liv og død. Administratoren selv oppløser seg i et vindpust, mens hans regent bukker under når Lyras mor og far forener sine krefter for å styrte ham i avgrunnen. Disse to elendige foreldrene ofrer til slutt seg selv og overvinner sine onde og egennyttige naturer når rekkevidden av Lyras oppdrag går opp for dem. I stedet for å følge budet om å dra til Lord Asriel, følger Lyra og Will sin egen plan. De går ned i dødriket og skjærer et vindu som spøkelsene kan unnslippe sitt fangenskap gjennom. Kirken som tolker profetien om at Lyra er den nye Eva som et nytt syndfall, har sendt ut en mann for å drepe henne før hun faller. Mens Lyra og Will ender opp hos Mary Malone, som har havnet i den merkeligste verden av alle (som fikk meg til å tenke på Star Wars). Mary Malone er slangen som åpner barnas øyne for kjærligheten og gir dem et annet blikk for hverandre. Det er deres nyyvakte kjærlighet som snur ”Støvets” strøm og får det til å renne inn i verden igjen. Deres siste oppgave blir å sørge for at alle vinduene som den skarpe kniven har åpnet, blir lukket igjen. Det betyr at de to må skilles. Slik faller universet til ro igjen, enhver ting og enhver skapning har gjenfunnet sin rettmessige plass…

Det er lett å gå seg bort i et endeløst handlingsreferat her. For handling, dramatikk, kast i historien mangler ikke. Mens de fleste rett og slett vil lese romanene som en spennende, stor historie som gir anledning til fantasiflukt, kunne folk som er slik anlagt, pelle romanene fra hverandre og finne opphavet i andre fortellinger, myter og religioner til de ulike elementene den er bygd opp av. At den er en kollage er sikkert. En kunne også se på de store trekkene i historien og se at det den først og fremst setter under kritikk er patriarkalske autoritetsstrukturer og troen på enkle sannheter. Som teksten selv påpeker er fortellingen en metafor, og metaforer må tolkes. Og om teksten har noe å si om tolkninger er det at de er mange. Tolkningen av ”Støvets” betydning eller betydningen av profetien som gjelder Lyra varierer. At det finnes to ulike tolkninger betyr ikke at den ene er riktig og den andre er gal. Det kan finnes en tredje tolkning som er riktigere enn de to andre. Og selv denne tolkningen trenger ikke å være sannere enn en annen.

En kollage utvilsomt, men en kreativ og interessant kollage som ikke er til å legge fra seg. Hvis en har sansen for storslåtte fantasier.