Fantasynerd søker ekte heltinner
Dystopi og fantasy for og med unge jenter topper utlånsstatistikker og salgslister overalt. Er det derfor grunn til bekymring når store mengder av disse bøkene er kokt på den samme moralistiske suppa som ungpikebøkene til Evi Bøgenæs? Er Katniss Tove i kamuflasje?
Jeg kom tidlig ut av skapet. Som fantasynerd. Fra det øyeblikket min lokale skolebibliotekar introduserte 11-årige meg for Julias reise av Bente Lohne, var det gjort. Årevis med skrantende sosialt liv, rødsprengte øyne og nattevåk fulgte mens jeg møysommelig jobbet meg gjennom episke slag, magi og forutbestemte helteskjebner. Alt fra C. S. Lewis til Andreas B. Bull Hansen gikk ned på høykant, men det var den sjangerdefinerende Ringnes herre som raskt inntok favorittplassen. I løpet av en særdeles begivenhetsløs sommerferie leste jeg Tolkiens mastodont hele sju ganger og ble vel enig med meg selv om at det var litt i overkant. Jeg var helfrelst, men en ting kunne jeg ikke unngå å stusse over. Den var nærmest kjemisk fri for kvinner av alle slag og raser. I så stor grad at da den senere ble filmatisert, måtte manusforfatterne skrive inn nye kvinneroller for å gjøre universet mer troverdig og aktuelt. Arwen slår hardt fra seg i filmene, men i bøkene er hun så vidt nevnt, og da som en passiv skikkelse.
Rowlings kvinner
Min andre fantasybesettelse på denne tiden var selvsagt Harry Potter. Harry og hans heltevenner snudde opp ned på sjangeren med sin crossover av engelsk kostskole, dickensk oppvekst og fantasy. Den forblir den dag i dag en av mine absolutte favorittleseopplevelser. Og her er det faktisk flust av jenter og kvinner i ulike former og roller. Du har den nerdete, men akk så godhjertede Hermine, den autoritære, men akk så godhjertede McSnurp, og jammen har vi ikke den døde, men akk så godhjertede moren Lily også. Med unntak av en og annen forfriskende dødseter kan en vel ikke påstå at Rowling har gjort så mye for å revolusjonere kvinnesynet i fantasygenren, men kvinnene er da i det minste til stede.
Nye fantasyjenter
Under hele oppveksten min og godt inn på 2000-tallet var fantasygenren dominert av den tradisjonelle, mannlige helten. Riktignok hendte det tidvis at denne fantasyhelten hadde ei jente som sidekick, men ni av ti ganger fungerte hun som kjærlighetsinteresse, humorelement, eller begge deler. I min spede begynnelse som fantasyfortærer var det altså langt mellom heltinnene.
Dette har sakte, men sikkert, endret seg, og de seneste årene har det kulminert i en spennende bølge ny fantasy med unge, viljesterke og kapable jenter i hovedrollen. Nesten utelukkende skrevet av unge kvinner. O glede!
Jeg nevner i fleng: Uglies (Scott Westerfeld), Dødslekene (Suzanne Collins), Skyggejegerne (Cassandra Clare), Cassias valg (Ally Condie), Delirium (Lauren Oliver) og Blodrød vei (Moira Young). Men selv om disse kvinnelige hovedpersonene tilsynelatende er svært så hardtslående lederskikkelser med godt utviklet opprørstrang, har jeg bitt meg merke i en urovekkende tendens. Meget ofte ender de i det min kollega så treffende kaller «klamt kjernefamiliehelvete».
- Katniss fra Dødslekene resignerer i et tradisjonelt familieliv for å etterkomme Peetas masing.
- Saba fra Blodrød vei trasker over ødemarken med en lillesøster på slep for å finne broren og den store kjærligheten på en gang (dog ikke i samme person. Det hadde i det minste vært nyskapende).
- Bella fra Twilight ender opp med glitrende ektemann og barn i den unge alder av 18 år.
- Cassias valg åpner med Cassias takknemlighet og glede over sitt arrangerte ekteskap med bestevennen hun har kjent hele livet.
Kyskhet og lengsel
Nesten ingen av våre såkalte moderne, selvstendige fantasyheltinner blir definert ut fra noe annet enn kjærligheten til en eller flere gutter – og en indre lengsel etter tilhørighet. Og hvor er homsene og lesbene? Med unntak av den fantastiske The steel remains av Richard Morgan, er fantasysjangeren fri for homofili. Jeg savner også den kvinnelige heltinnen som er lykkelig alene, og trygg på egen seksualitet og kropp. Sex er nemlig en annen ting som er ikke-eksisterende i disse bøkene, til tross for at heltinnene er normale 16-20 år gamle kvinner. Litt merkelig? Jeg synes det.
Da har vi kanskje ikke kommet så langt som vi tror i en sjanger som per definisjon er innovativ og nyskapende. Ja, jentene og kvinnene er satt i hovedrollen, men spiller de hovedrollen i sine egne liv? Det er mer tvilsomt. Og kanskje det mest bekymringsfulle av alt, disse bøkene er stort sett skrevet av unge kvinner, for unge kvinner. Kanskje er det forlagene, markedskreftene, som påvirker og oppfordrer forfatteren til å holde på tradisjonelle verdier. Bedriver forlagene en slags snikmoralisering kamuflert som feministisk og moderne litteratur? Eller er det slik at kvinner og jenter i 2013 har den samme lengselen som ungpikene i Evi Bøgnes sine bøker hadde? Man gir dem noen glitrende vampyrer, litt bueskyting og magiske talenter, men beholder for all del kjerneverdiene. Det ser ut som om fantasyheltinnen virkelig behøver å bli passet på av en sterk mann for å gi livet mening.
Seg selv først
Bøkene slukes i hvert fall rått av tenåringsjenter, og når de blir spurt, sier de at det stort sett er kjærlighetselementet som fenger. Selv om magien og vampyrene er kule de òg. Man kan jo derfor lure på om unge jenter i dag vet sitt eget beste…
For hva er det egentlig bokbransjen tilbyr jentene våre når alt som sendes ut av forlagene er kokt på den samme moralistiske suppa der toppen av tilfredstillelse er mann og 2,3 barn?
Så hva vil vi ha?
Mer sex, mer egoisme og mindre godhjertede og familieorienterte fantasyheltinner.
Hvorfor?
Fordi jentene våre fortjener det.
Så god artikkel, grundig og lærerik! Takk for tipset-
Takk Else!
En flott artikkel, skrevet av min flotte kusine!! Klem 🙂
Tusen takk Heidi!
Interessant lesning. Men kanskje de fleste tenåringsjenter rett og slett vil ha mindre sex og egoisme i bøkene, og faktisk heller lese om godhjertede og familieorienterte heltinner. Det er nok av egoisme i den virkelige verden, og kanskje det er en grunn til at kjerneverdier er nettopp kjerneverdier.
Jeg for min del synes det er mer enn nok sex i fantasy. Det er jo en hel rekke med pinlige og klamme sexscener i feks. Twillight- og True Bloodbøkene. Men tøffere jenter og mer humor tar jeg gjerne. Terry Pratchett har noen flotte kvinner i sine bøker. I bunn og grunn godhjerta de og, men i det minste beintøffe og morsomme. De lar seg ikke pille på nesa.
En fin artikkel som gir noe å tenke på. Årsaken til at det er så lite sex i eksemplene du drar frem kan vel kanskje ha med å gjøre at bøkene som nevnes er skrevet av amerikanske forfattere og utgitt på av amerikanske forlag? Det har jo vært en ganske annen holdning til hva slags innhold som er «passende» i ungdomslitteraturen over there, enn her hjemme i Norge.
Strålende varsko! Forelskede jenter er uproblematisk. Det som er slitsomt og misvisende er når HAN er eneste mål og mening…
True, jeg tok ikke med Sookie, Anita Blake og resten av denne gjengen da de er godt oppi tjue-åra og dermed ikke like relevant for poenget mitt. Og selv sexen i Twilight er innenfor ekteskapets rammer. Pratchett, Sanderson og Cashore er noen lyspunkt i mørket, men av de tre er vel Pratchett den eneste som klarer å holde romantikk ute av bildet. I hvertfall nesten.
Kommentar fra Elisabeth Irgens Casén Pihl som ikke fikk lagt den inn selv: «Hvis du tar en kikk på dystopi bøkene til Veronica Rossi, så er det med en ganske tøff jente i hovedrollen, og der er det faktisk hennes utkårede som må fortelle henne at hun opplever sin første… ja, mensturasjon blant annet. Det er også sex der, noe som er fokusest på en veldig fin måte uten at det blir plagsomt eller ekkelt for leseren. Anbefalt lesning. Bøkene heter «Under the never sky» og «Through the ever night» )»
Flott artikkel, Katrine! Spennende og nyttig lesning!
Hva vil jeg ha i fantasybøker? Ikke mer sex, ikke mer egoisme, (ellers takk, det er det nok av overalt ellers), men helter, kvinnelige og mannlige, som er ‘godhjertede og familieorienterte’ tar jeg gjerne. Jeg skal tross alt relatere til dem. Ikke at de ikke kan ha ‘dårlige’ sider også, for all del, men for meg blir en hovedperson som hverken vil det gode for andre eller bryr seg om familie, lett ganske uinteressant.
En ting til: At heltinnen defineres ut ifra mennene i hennes liv stemmer kanskje med f. eks Twilight-bøkene; I f. eks The Hunger Games, derimot, vil jeg hevde, er det motsatt. Peeta og Gale defineres utifra sitt forhold til Katniss. Jeg går dessuten ikke med på at hun er noe mindre hovedperson i eget liv fordi hun velger Peeta og familie (jeg forstår det som at det er det du sier. Hvorfor blir aldri mannlige helter kritisert for å velge ‘tradisjonelt’?). Men takk for interessant artikkel, debatt er fint! 🙂
Flott at noen tar opp dette!
Nå er jeg en nerd av den gamle skolen – null sosiale antenner og mest av alt interessert i de muligheter for verdensbygging som fantasy/SFgenren åpner for – så for min del kunne det godt bli slutt på alt dette kjærlighetsmaset for en stund framover. Let’s face it, vil man høre om fjortisers forholdskriser kan en heller henge en stund på nærmeste kjøpesenter.
Det er fortsatt sånn at mannlige hovedpersoner er Individer, mens kvinnelige først og fremst er Jenter.
Av og til prøver jeg å kjønnsbytte bøkene jeg leser, bare for å se om det gjør noe med personenes troverdighet. Hos de bedre forfatterne er ikke forskjellen så stor, men hos de aller fleste blir resultatet et sted mellom latterlig og ubehagelig. Tolkien? Helt greit – guttegjengens personlighetstrekk defineres i liten grad som kjønnsbasert (og når det gjelder dvergene… vel, der er Pratchett kanon for min del). Twilight? Går fra creepy til superdupercreepy.
To ord: Joe Abercrombie. Jada, The First Law serien minnar kanskje om ein resirkulert Lord of the Rings, men (og det er eit stort «men») ting tar nokre ganske spenstige vendingar. Riktignok må ein the Best Served Cold for å bli kjend me Monza Murcatto som har hovudrolla i den boka, men Ferro Maljinn er slett ikkje verst ho heller, om enn som bikarakter.
Takk for en velskrevet artikkel med mange gode poenger – jeg er veldig enig. Har lest mye fantasy selv, og i den senere tid de fleste av bøkene du nevnte over. Vil også føye til Trylle-trilogien av Amanda Hocking og Divergent-trilogien av Veronica Roth. Begge har kvinnelige hovedpersoner i alderen 16-20 år som scorer ganske bra på tøffhetsskalaen, men begge motiveres i større eller mindre grad av «Han», den mer eller mindre uoppnåelige kjærligheten.
Et lite apropos: min inngangsport til fantasy’en var bøkene om Paksenarrion Dorthansdotter av Elizabeth Moon – den unge datteren av en saubonde som rømte hjemmefra for å bli leiesoldat heller enn å gifte seg, og slo seg fram i verden uten å kaste et blikk på mannfolk av noe slag (eller art). Den skulle jeg gjerne sett et nyopptrykk av på norsk!
Kritikken mot Hunger Games er litt søkt – de får ikke barn før begge er godt over 35, etter 15 års ekteskap. Jeg så det mer som en slags symbolsk «nå er jeg ferdid med traumer» for Katniss. Hun ville ikke ha barn fordi verden er farlig, og nå er hun endelig klar til å akseptere at verden ikke er farlig lenger. Og det er ikke akkurat som om det er et hovedtrekk ved bøkene heller.
Hva med Philip Pullman? Lyra i His Dark Materials er da vitterlig en heltinne som driter i gutter og kjærlighet. Sex er det nok mindre av, men det handler vel mer om målgruppe enn karakteren. Og hva med A Song of Ice and Fire? Her har du både sex og kvinnelige hovedpersoner i fleng. Både de som klarer seg uten, med og med mange menn.
Prøv «The Glass Books Of The Dream Eaters». Voksen, spennende, erotisk, egoistisk dame i hovedrollen, null familieorientering, fantasy. Alt det der.
Nesten alt du savner finner du i Song for Eirabu av Kristine Tofte. Sterke, unge jenter, sex, men ikke gutten/mannen som mål.
En annen ung heltinne som passer kravene om ikke å være så opptatt av en mann er i bok 2 av Jordsjø/Earthsea bøkene til Ursula K. Le Guin, The Tombs of Atuan.
Begge disse bøkene er skrevet av godt voksne kvinner.
En som kanskje er litt på siden er Fawn Bluefield i Sharing knife-bøkene til Bujold. På siden fordi hun deler rollen som hovedperson med en mann som hun forholdsvis raskt gifter seg med. Men hun er ung, hun er tøff, og livet hennes dreier seg om hverken å bli beskyttet av denne mannen eller at det er forholdet dem i mellom som gir henne mening.
Phillip Pullmans Lyra er allerede nevnt, hun er også et godt eksempel på at det finnes helt andre uppvekstroller for jenter enn drømmen om hjemmet.
Men jeg er enig i at det er en del trekk hos «heltinnene» i mange av de mest populære bøkene. Mest ekstremt synes jeg det er hos Stephenie Meyers bøker, Twilight-serien og The Host og også hos Susan Collins. Det som plager meg utover det du skriver her er at mye av den indre dialogen til hovedpersonen går ut på å føle skam, være sint på seg selv, lure på om hun er god nok, og å være opptatt av personen eller personene hun er involvert i. Dette gjentas mye i bøkene, og mye av den indre dialogen virker utrolig lik fra bok til bok. Det er ikke feil å ta opp slike tanker, men det kommer ikke til noen forløsning på noen måte, eller noen større refleksjon på det, det foregår på et så overfladisk plan og forblir der på en måte som gjør det ubehagelig. En ting er at det er kjedelig å lese, men jeg lurer jo på om det faktisk tar noe av tidsånden til unge jenter på kornet. Det er ikke en hyggelig tanke, fordi det virker som om forfatteren mer nører opp under dette som et riktig syn på seg selv, heller enn å se på det som noe forfatteren kan gi jentene verktøy for å komme ut av.
Harry Potter-serien: Albus Humlesnurr er homofil – uten at det lages noen nummer ut av det. Siden du etterlyste homofili…. 🙂