Fantasynerd søker ekte heltinner

Dystopi og fantasy for og med unge jenter topper utlånsstatistikker og salgslister overalt. Er det derfor grunn til bekymring når store mengder av disse bøkene er kokt på den samme moralistiske suppa som ungpikebøkene til Evi Bøgenæs? Er Katniss Tove i kamuflasje?

Katrine Kirkeby er ungdomsbibliotekar ved Drammen bibliotek. (Foto: Ramona Kamfjord)

Jeg kom tidlig ut av skapet. Som fantasynerd.  Fra det øyeblikket min lokale skolebibliotekar introduserte 11-årige meg for Julias reise av Bente Lohne, var det gjort. Årevis med skrantende sosialt liv, rødsprengte øyne og nattevåk fulgte mens jeg møysommelig jobbet meg gjennom episke slag, magi og forutbestemte helteskjebner. Alt fra C. S. Lewis til Andreas B. Bull Hansen gikk ned på høykant, men det var den sjangerdefinerende Ringnes herre som raskt inntok favorittplassen. I løpet av en særdeles begivenhetsløs sommerferie leste jeg Tolkiens mastodont hele sju ganger og ble vel enig med meg selv om at det var litt i overkant.  Jeg var helfrelst, men en ting kunne jeg ikke unngå å stusse over. Den var nærmest kjemisk fri for kvinner av alle slag og raser. I så stor grad at da den senere ble filmatisert, måtte manusforfatterne skrive inn nye kvinneroller for å gjøre universet mer troverdig og aktuelt. Arwen slår hardt fra seg i filmene, men i bøkene er hun så vidt nevnt, og da som en passiv skikkelse.

Rowlings kvinner

Hermine og Harry Potter. (Foto: harrypotter.wikia.com)

Min andre fantasybesettelse på denne tiden var selvsagt Harry Potter. Harry og hans heltevenner snudde opp ned på sjangeren med sin crossover av engelsk kostskole, dickensk oppvekst og fantasy. Den forblir den dag i dag en av mine absolutte favorittleseopplevelser. Og her er det faktisk flust av jenter og kvinner i ulike former og roller. Du har den nerdete, men akk så godhjertede Hermine, den autoritære, men akk så godhjertede McSnurp, og jammen har vi ikke den døde, men akk så godhjertede moren Lily også.  Med unntak av en og annen forfriskende dødseter kan en vel ikke påstå at Rowling har gjort så mye for å revolusjonere kvinnesynet i fantasygenren, men kvinnene er da i det minste til stede.

Nye fantasyjenter
Under hele oppveksten min og godt inn på 2000-tallet var fantasygenren dominert av den tradisjonelle, mannlige helten. Riktignok hendte det tidvis at denne fantasyhelten hadde ei jente som sidekick, men ni av ti ganger fungerte hun som kjærlighetsinteresse, humorelement, eller begge deler. I min spede begynnelse som fantasyfortærer var det altså langt mellom heltinnene.

Dette har sakte, men sikkert, endret seg, og de seneste årene har det kulminert i en spennende bølge ny fantasy med unge, viljesterke og kapable jenter i hovedrollen. Nesten utelukkende skrevet av unge kvinner. O glede!

Bella og Edward i Twilight. (Foto: twilightsaga.wikia.com)

Jeg nevner i fleng: Uglies (Scott Westerfeld), Dødslekene (Suzanne Collins), Skyggejegerne (Cassandra Clare), Cassias valg (Ally Condie), Delirium (Lauren Oliver) og Blodrød vei (Moira Young). Men selv om disse kvinnelige hovedpersonene tilsynelatende er svært så hardtslående lederskikkelser med godt utviklet opprørstrang, har jeg bitt meg merke i en urovekkende tendens. Meget ofte ender de i det min kollega så treffende kaller «klamt kjernefamiliehelvete».

  • Katniss fra Dødslekene resignerer i et tradisjonelt familieliv for å etterkomme Peetas masing.
  • Saba fra Blodrød vei trasker over ødemarken med en lillesøster på slep for å finne broren og den store kjærligheten på en gang (dog ikke i samme person. Det hadde i det minste vært nyskapende).
  • Bella fra Twilight ender opp med glitrende ektemann og barn i den unge alder av 18 år.
  • Cassias valg åpner med Cassias takknemlighet og glede over sitt arrangerte ekteskap med bestevennen hun har kjent hele livet.

Kyskhet og lengsel

Katniss og Peeta fra Dødslekene. (Foto: thehungergames.wikia.com)

Nesten ingen av våre såkalte moderne, selvstendige fantasyheltinner blir definert ut fra noe annet enn kjærligheten til en eller flere gutter – og en indre lengsel etter tilhørighet. Og hvor er homsene og lesbene? Med unntak av den fantastiske The steel remains av Richard Morgan, er fantasysjangeren fri for homofili. Jeg savner også den kvinnelige heltinnen som er lykkelig alene, og trygg på egen seksualitet og kropp. Sex er nemlig en annen ting som er ikke-eksisterende i disse bøkene, til tross for at heltinnene er normale 16-20 år gamle kvinner. Litt merkelig? Jeg synes det.

Da har vi kanskje ikke kommet så langt som vi tror i en sjanger som per definisjon er innovativ og nyskapende. Ja, jentene og kvinnene er satt i hovedrollen, men spiller de hovedrollen i sine egne liv? Det er mer tvilsomt. Og kanskje det mest bekymringsfulle av alt, disse bøkene er stort sett skrevet av unge kvinner, for unge kvinner. Kanskje er det forlagene, markedskreftene, som påvirker og oppfordrer forfatteren til å holde på tradisjonelle verdier. Bedriver forlagene en slags snikmoralisering kamuflert som feministisk og moderne litteratur? Eller er det slik at kvinner og jenter i 2013 har den samme lengselen som ungpikene i Evi Bøgnes sine bøker hadde? Man gir dem noen glitrende vampyrer, litt bueskyting og magiske talenter, men beholder for all del kjerneverdiene. Det ser ut som om fantasyheltinnen virkelig behøver å bli passet på av en sterk mann for å gi livet mening.

Seg selv først
Bøkene slukes i hvert fall rått av tenåringsjenter, og når de blir spurt, sier de at det stort sett er kjærlighetselementet som fenger. Selv om magien og vampyrene er kule de òg. Man kan jo derfor lure på om unge jenter i dag vet sitt eget beste…
For hva er det egentlig bokbransjen tilbyr jentene våre når alt som sendes ut av forlagene er kokt på den samme moralistiske suppa der toppen av tilfredstillelse er mann og 2,3 barn?

Så hva vil vi ha?
Mer sex, mer egoisme og mindre godhjertede og familieorienterte fantasyheltinner.
Hvorfor?
Fordi jentene våre fortjener det.



,

Kommentarer

Oppdatert: .